Selvangivelse og regninger

OBS!  DETTE INNLEGGET ER FRA JEG VAR SYK I 2015 OG RESTEN BAKOVER HELT TIL 2009






Har klart det i år også. Ikke å skrive selvangivelse men å utsette det til siste dag. Det blir ikke enklere om jeg utsetter det men likevel ble det sånn også i år. Egentlig fort gjort og nå er den levert. Noe som tar lenger til der å skrive reiseregning til Helseforetakenes senter for pasient resier ANS. Det er såvidt jeg får plass til dette lange navnet på konvolutten. Reiseregningen henter jeg på nettet og den er på to sider. Fordi jeg ikke kan ta buss og fordi jeg ikke kan kjøre selv må alt dokumenteres ekstra nøye. Det var såvidt jeg fikk plass til alle bilagene i konvolutten etter denne travle våren. Men nå ligger den klar til posting sammen med den til Skatt Øst.

Jeg har ryddet i alle papirer og blader som har samlet seg her på bordet mens jeg har vært syk. Da kom alle regningene frem. Visste de var der og at ingen hastet men nå er medlemsavgifter betalt til både det ene og det andre.


Den kjekkeste delen sparte jeg til slutt. Betaling av feriereisene våre. Nå er alle detaljer på plass og jeg har fått billettene til begge Hellasturene. Reisefeberen kan bare komme nå for jeg er klar. Badedrakt og sommerkjole er klar i skapet og pakkelistene har jeg begynt å skrive selv om det er en del uker igjen til vi reiser.

Jeg er ganske tom etter denne kontordagen. Så mye papirer, detaljer og kontonummer er det lenge siden jeg har jobbet med. Kontoen er også ganske tom. Merkelig at alle medlemskap skal fornyes i samme måned. Men nå er jeg medlem i både luftambulanse, hagelag, boligbyggelag, greskklubb, og to andre.
Har gjort en kjempejobb i dag som jeg har utsatt lenger enn det som er vanlig for meg. Nå er det gjort. Fortalte jeg at vi har fått billettene til Skiathos i dag? Og ordnet siste detalj til Paleochora? Vi skal snart på ferie og det er snart sommer og livet er godt.

www.posedamen.blogg.no

Bytur

Nesten tre måneder etter operasjonen og jeg er endelig klar for en bytur. Dette er en merkedag og kjempestort for meg Snakk om mestringsfølelse. Jeg er kjempenervøs og bytter pose i ett sett fordi jeg har så urolig mage. Jeg skal ta bussen til Oslo sentrum og skal på informasjonsmøte sammen med andre stomiopererte. Det blir informasjon om nye produkter og informasjon om Norilco. Og ikke minst fordraget "Frisk for livet" med legen Jørgen Skavland. Tror det kommer til å bli en veldig bra kveld. Men tøffe meg synes faktisk det er nifst å gå dit helt alene. Jeg som aldri er redd for å møte ukjente eller være på nye området. Helt utrolig at jeg er nervøs for dette Men det er jeg faktisk. Veldig. I håndvesken har jeg puten min så jeg kan sitte. Det blir flaut det. Men jeg vil så gjerne, så hiver meg uti det.


Jeg har begynt å skrive en åpen blogg. Denne du leser i nå er kun for familie og venner og linken finnes kun fra min Facebookside. Nå har jeg startet en ny som er åpen for alle og som kan søkes opp fra f.eks Google. Jeg har ikke begynt å publisere den enda men likevel har helt fremmede funnet den og skrevet kommentarer til meg Spennende og nifst. Jeg har blitt oppfordret til å skrive en blogg om mitt liv med stomi men har vergret meg fordi jeg må utlevere så mye av meg selv. Nå har jeg hatt stomi i to år. Hadde jubileum i går. Og på de to årene har jeg sett hvor vanskelig det er å finne informasjon og råd om livet med stomi. Det finnes tre andre blogger om stomilivet men det er fra unge, slanke jenter. Jeg er ingen av delene og har andre behov og utfordringer. For at budskapet mitt skal nå mange både med og uten pose på magen har jeg blitt rådet til å legge bloggen i et bloggsamfunn. Det er uvant med all reklamen men den får jeg ikke fjernet.

Denne bloggen er altså åpen så fortell gjerne om den til andre. Den har bare 10 innlegg så er veldig ny. Dette er spennende og nifst men kan jeg hjelpe bare en med sine utfordringer så har jeg oppnådd målet. Det er mange av oss i Norge men vi er så spredd at vi ikke får snakket sammen. Jeg selv synes det er fantastisk å lese om at andre har samme opplevelsene eller problemene eller gledene som meg. Da er jeg ikke så alene. Derfor håper jeg at min nye blogg vil hjelpe andre og spre opplysninger til dem som ikke har pose på magen. Jeg har fått så mange tilbakemeldinger på innlegget om truser at det er en glede. På andre innlegg også men det om truser krevde mot så det gleder meg ekstra.

Her er linken til bloggen. Meny og arkiv finnes på høyre side av bloggen.

www.posedamen,blogg.no

Bloggen du leser i nå kommer jeg til å beholde til det er naturlig å stoppe den. Her kan jeg skrive mer privat og det har jeg behov for. Å lage blogg da jeg ble så syk var det beste jeg kunne ha gjort Så mye glede jeg har fått tilbake og så fin måte å lage orden i mitt eget hode. Derfor fortsetter jeg så lenge jeg har lesere.

Ønsk meg lykke til med både blogg og den store byturen i dag. Det trenger jeg.

Vårgleder og blogg

De siste dagene har der vært nydelig sol og vårvær men en kald vind. Jeg føler meg mindre og mindre som pasient selv om sykepleiere kommer morgen og kveld. Takknemlighet er den sterkeste følelsen. Jeg har vært så forferdelig syk og så langt nede. Nå kjenner jeg at livet mitt kommer tilbake til meg igjen og det er helt fantastisk. Mitt store problem nå er å innse at jeg ikke er frisk og at jeg er nødt å ta ting sakte og forsiktig. De dagene jeg gjør for mye får jeg virkelig merke det og må rett til sengs. Da svetter jeg så det renner, er kvalm og smertene i bekkenet er sterke. Men fordi jeg stadig blir sterkere så må jeg presse meg litt for å finne ut hvor mye jeg klarer. Det er derfor lett å ta i for mye. Men dette er luksusproblemer.

I går bestemte jeg meg for å trappe ned behandlingen til en gang daglig. Det var en herlig frihetsfølelse ikke å måtte vente på sykepleier og forberede meg til stell. Jeg var ute og puslet med blomstene mine sent på kvelden i bare glede. Et par timer senere angret jeg. Og da det var leggetid vurderte jeg å ringe nattevakten for at de skulle komme og hjelpe meg. Men lot det være og sovnet. I morges våknet jeg med smerter og var forferdelig uvel. Seng og nattøy var klissvått av svette og jeg gråt og var lei meg. Jeg som hadde vært så frisk og så ble jeg så dårlig igjen. Sykepleieren kom og skylte og stelte sår innvendig og utvendig. I dag kommer de to ganger. Det var alt for tidlig å trappe ned behandlingen.

                         

Hva gjør man når det er grått ute og det føles tungt og grått i kropp og sjel? Vi måtte til Ski fordi jeg trengte mer medisiner og kateter. Og fordi dagen var som den var så kjøpte jeg meg nytt strikketøy. Dale Babyull, bambuspinner og oppskrifthefte. Har allerede bestemt hva jakke jeg skal strikke nå og hvilken jeg skal strikke etterpå. Oppskriftheftet heter Baby for selvsagt er det babyklær jeg skal strikke. Tenk at vi skal bli besta og bestefar.

Da vi kom hjem ventet enda flere gleder. Det var pakke i posten til meg med nydelige selvlagte gaver og jeg pyntet på kjøkkenbordet med små hestehov plukket av en liten barnehånd og gitt til meg med et smil og et "værsgo" på klingende dansk. Nå letter den grå tåken ute og det er en god dag inne. Selv om den begynte leit så ble det en fin vårdag

Påsken er over

Påsken er over og jeg er fremdeles pasient. Da jeg snakket med min romkamerat på Ahus om påske var jeg sikker på at da var jeg helt frisk og kunne kose meg med hagearbeid. Vår etter vår har jeg vært syk og ikke blitt ferdig med vårarbeidet i hagen. Neste år, har jeg tenkt. Neste år da skal jeg gjøre det og det og flytte den planten dit og den hit. Men da neste år kom var jeg på sykehus igjen.

I morgen skal jeg til Ahus på kontroll. Da sjekker de med luft og vann hvor stort hull det er i såret og bestemmer videre behandling ut fra det. Det har lukket seg fra 18 cm til ca 7 så nå er jeg helt sikker på at det ikke blir noen ny operasjon. Derfor gleder jeg meg mer til i morgen enn gruer meg. Undersøkelsen er vond for det er uten bedøvelse men jeg gleder meg til å høre positivt nytt og hvor mye det har grodd. Jeg kommer også til å få skryt av at jeg har trappet ned på pillene mine lenge før skjemaet. Han rister nok på hodet av hvor sta jeg er, men blir fornøyd.

I dag var det en sykepleierstudent sammen med hjemmesykepleieren. Til nå har det vært over 20 sykepleiere hos meg pluss 2 lærlinger og nå en student. Jeg trodde jeg hadde hatt besøk av alle ansatte de har i Hjemmetjenesten Nord men i påsken dukket det jammen opp to nye pleiere. Det er slitsomt og det er ydmykende. De er på mitt soverom og behandler meg i mine mest intime kroppsdeler. Jeg ligger på sengen og biter tennene sammen og forteller meg selv at du er pasient og hun er sykepleier. Da er det helt normalt at hun ligger på kne og den andre bøyer seg ned og ser på mens jeg har snudd rumpen mot dem. Selvsagt går det greit. Det må det jo. Men det er en grense i meg som sprenges hver dag. To ganger dagen og med en ny pleier hver gang. Når de gikk i dag gikk jeg og la meg i trygg forvissing om at de nå satt i bilen og diskuterte meg og innsiden av min rumpe. Men at de snakker pent om meg er jeg like sikker på så da jevner det seg ut. Uten dem måtte jeg ha vært på rehabiliteringshjem og spilt Bingo to ganger i uken.

Påsken er over. Jeg nådde mitt mål om å gå tur i åsen og brenne bål til pølsesteking. Jeg har også klart den tradisjonelle påskemiddagen med lammelår for familien min her på Østlandet. Klart jeg er fornøyd. I dag melder de om fint vær og 15 grader. Dette innbyr til en fin utedag. Jeg får ikke løfte tungt men jeg kan stelle med blomstene mine i hageboden og luke de to bedene ved inngangspartiet. Mer kan eller bør jeg ikke gjøre. For meg er dette vanskelig. Jeg vil har så mye energi og arbeidslyst i hodet men så har jeg en sliten kropp som ikke følger med. Neste år. Neste år da skal jeg bygge om staudebedet og alt det andre som står på vent. Neste år skal jeg være frisk og hjemme.

Endelig !!!!

Det er akkurat to måneder siden operasjonen. To måneder!! Jeg skulle vært innlagt 4-5 dager Jeg var der to uker og ble reinnlagt tre ganger etterpå. Alle sær skulle vært grodd etter 2 uker. Jeg har fremdeles sår etter 9 uker. Smertene er for meg et eget kapittel, fordi jeg har kroniske smerter, så de ble som forventet sterke og vonde.
To måneder uten min egen seng. Jeg har sovet på gjesterommet når jeg har vært hjemme fordi smertene gjør nettene våkne og vonde. Før operasjonen var jeg helt utslått av smerter om morgenen så jeg fikk servert frokost i sengen. Etter jeg kom hjem har jeg ikke kunnet sitte fordi det er vondt i endetarmen, og har derfor spist frokost i sengen og middag i sofaen. Jeg kan ikke huske sist jeg satt ved kjøkkenbordet og spiste frokost. Det er vanligvis min beste stund. Litt god mat og god kaffe, nydelig utsikt og fugler på brettet og nitimen på radioen. Lange gode frokoster og gode samtaler er min beste start på dagen.

Morgen og kveld kommer det hjemmesykepleier og steller operasjonssåret som ikke vil gro. Det er fremdeles 10 cm dypt og presser og verker døgnet rundt. De skyller med 120 ml saltvann. To ganger dagen i seks uker. Dag etter dag. Kveld etter kveld. Hver gang håper jeg at nå er det blitt bedre Nå er det kun 9 cm dypt og det går inn mindre vann. Hver gang er jeg like skuffet men smiler og er glad for at jeg likevel føler meg bedre og sterkere.

Endelig! Endelig er det fremgang. I dag kom hun ikke inn 10 cm og måtte gå enda litt lenger ut for å kunne skylle fordi det presset mot hinnen i bunnen av såret. Endelig!!!! Såret har sluttet helt å blø og nå har det begynt å gro. Tror ikke noen kan fatte hvor fantastisk stort dette er for meg. Jeg satt meg på sengen og hulkgråt da jeg var der inne og ryddet stellesakene. Mannen trodde det var noe galt og jeg hikstet frem at jeg er bare så glad.

Frokost ved kjøkkenbordet. Som jeg har savnet det. Frokost sammen med mannen min. I morgenkåpe og tøfler. Bordet var dekket med påskeservicet som jeg er så glad i og med all den påskepynten som han vet jeg vil ha til påskefrokostbordet. Selvsagt var det gule egg under kyllingen og på radioen spilte de fanfaren til nitimen. Jeg satt på puta mi men jeg satt ved bordet og hadde det helt fantastisk. 

Endelig kan jeg si god påske.