Pakkedag

I dag er det den store pakkedagen. Koffertene kommer ned fra loftet og når kvelden kommer er vi helt reiseklare. I morgen skal mannen på jobb så derfor er vi tidlig ute.
Selve pakkingen går fort for jeg er flink til å reise lett. Det betyr å ikke ta med masse unødvendig tøy. Akkurat nå er det knallvarmt på Kreta med nesten 40 grader men september er september så en liten jakke må med i kofferten.

Når vi reiser på vår septembertur rydder jeg i skapene samtidig. Eller delvis rydder. Hver vår tømmer jeg skapene for vintertøy, vasker skapene i alle kroker og flytter inn sommertøy fra boksene på loftet. Om høsten gjør jeg motsatt men i to deler. Jeg rydder ut alt av sommerklær på pakkedagen, som altså er i dag. Litt skal i kofferten, litt skal resirkuleres og resten legger jeg i en stor plastboks til vi kommer hjem. Da vasker jeg skapene og fyller dem med høst og vinterklær. Når kofferten er tømt og klærne vasket blir de sortert sammen med det i plastboksen og flytter på loftet. Organisert? Veldig. Men så grei metode å holde orden og oversikt. Jeg har mange slike rutiner både inne og ute i hagen.

Derfor blir det en hel pakkedag i dag. Pakkelister er renskrevet og klar. Et punkt på listen er klær uten mer detaljer. Det er alt det andre som jeg er så redd for å glemme som står på listene. I går samlet jeg alt av medisinsk utstyr. Jeg har aldri hatt med meg så mye. Stomiutstyret får plass i håndbagasjen men alt det andre må jeg ha i kofferten. Det er remedier til behandling og sårstell og medisiner til daglig bruk og til eventuelt bruk etter avtale med legen. Trygt og godt men tar stor plass i kofferten.

Ikke noe av det skal være med hjem igjen så kanskje jeg kan fylle den tomme plassen med en ny duk, litt krydder, litt olivenolje og annet. Vi skal til et helt nytt sted og vi skal kjøre litt på oppdagelsesferd. Helt mulig at jeg finner noe kjekt jeg ønsker å ta med hjem til huset i skogen.

I morgen skal mannen på jobb men i dag skal vi kose oss med pakking og den stigende reisefeberen. Det er en del av reisen og vi liker det. En fin dag ligger foran meg og jeg har i tillegg en god dag med lite smerter. En fantastisk glede.

 

 

 

 

 

Kalimera

Nå er jeg i økende gresk modus. Litt sent å lære seg flere greske gloser for vi reiser tidlig tirsdags morgen men ser på bilder og leser hva andre skriver om stedet vi skal til. Blir kjempespennende med et helt nytt sted og samtidig trygt at vi kjenner vertskapet godt. Jeg er normalt ikke redd og kaster meg ut i nye opplevelser som andre ikke våger. Men nå når jeg er så redusert har jeg behov for litt trygge rammer. Kalimera er gresk og betyr godmorgen eller goddag.

 

Huset er stille igjen etter at våre gode venner fra Stavanger reiste hjem. Mulig at naboen som legger seg klokken ni synes det er greit, for vi satt ute i teltet, med varmelampen, på og pratet og lo og livet var godt. De er våre beste venner og i år har vi fått vært sammen med dem først i Stavanger, så i hytte på Ombo og så her øst med dagstur til Sverige og hjemme i Huset i skogen.

Nest siste punkt på min sommerplan står for tur. Jeg er skremmende nær målet nå. Skremmende fordi det da nærmer seg operasjon og alt det den bringer med seg. Men den tanken putter jeg bak i hodet så mye jeg kan og har fullt fokus på hva akkurat denne dagen bringer. Smertene har vært ille de siste dagene. Det betyr at betennelsen er på vei opp igjen. Jeg har med meg legens ok, antibiotika og fire grader av smertestillende i kofferten. Det kommer til å gå bra og jeg gleder meg utrolig. Hotellet vi skal bo på er like ved strand, butikker, apotek og ikke minst tavernaer. Helt perfekt. Det har vært litt travle dager den siste uken og da øker betennelsen Nå skal jeg bare hvile de neste dagene og nyte førreisegleden.
Akkurat nå regner det ute men jeg håper på opphold så jeg får tørket klær på snora. Da er det sommer fremdeles for meg. I hagen ser jeg mange tegn på at sommeren er over og kalenderen viser 21 .august så det er jo ingen tvil. Men jeg er totalt i sommermodus og skal heldigvis pakke ned lette plagg og sommerkjoler for 18 dager i sol og varme.

 

Vi skal til Paleochora. En liten by med ca 2000 innbyggere, på sydvest-kysten av Kreta. Byen er bygd på en lang, smal halvøy som strekker se ut i havet. "Paleochora med sine hvitkalkede hus og naturskjønne traseer kan også skryte av et vakkert utvalg av strender" står det på en webside. "Byen har en rolig rytme, og gjestfriheten til lokalbefolkningen bergtar enhver gjest" leser jeg videre. Kan ikke bli bedre. Vi tar fly direkte fra Rygge til Chania. Der står en drosjesjåfør med navnet vårt på et skilt. Drosjen tar oss over fjellet til kysten på andre siden. Vi lander midt på dagen så vi får dagslys til å se naturen og landskapet rundt oss mens vi kjører.




  








Snart kommer våre egne bilder......

Allergi for de sjeldne

Plast allergi. Så sjelden at de ville ha meg til utforsking på Ahus for seks år siden. Da skar de opp leppa og la inn dren. Nå er teorien at det henger sammen med tarmsykdommen. Det er underleppa som reagerer. I løpet av få minutter blåses den opp som en ballong og innen kort tid kommer det en eller flere store blemmer oppå leppa eller litt på innsiden. Disse blemmene vokser seg store før de sprekker og jeg får sår. Sårene tar lang tid å gro for den brukes hele tiden. Når jeg får et utbrudd vet jeg at det går to uker før jeg er helt bra. De ukene prøver jeg å unngå steder med store folkemengder. Leppen er midt i ansiktet og kan ikke dekkes til med solbriller.

 

 

Det er lett å forstå at jeg gjør alt jeg kan for å unngå disse utbruddene. Sykepleier på Haukeland sykehus sa at det er enkelt. Hold deg unna plast så får du ikke reaksjon. Selvsagt har hun helt rett men i dag er det ikke enkelt å unngå plast. Jeg behøver bare å unngå det mot leppa ellers hadde det vært et kjempeproblem. Det er plast over alt! Også på sykehuset og ikke minst hos tannlegen. Tenk bare over hvor mange ganger du har tatt i plast i dag. Her i huset er det sakser over alt fordi jeg ikke kan bruke tennene å åpne en gjenstridig innpakning som jeg gjorde før. Et tusendels sekund kontakt er nok for å få reaksjon.

 

Ballonger kan jeg IKKE blåse opp

 

 

Jeg unngår altså plast og har det bra. Sist gang jeg var på Gladmatfestivalen i Stavanger kunne jeg ikke spise eller drikke noe. Over alt var det plastglass og plastbestikk. Pappkrus til kaffe og annet er belagt med en voks som også inneholder det stoffet jeg er allergisk for så de krusene er ikke noe alternativ Derfor fikk jeg ikke engang kaffe. I år hadde jeg planlagt bedre. Snart skal vi ut og fly og da synes jeg det er koselig med litt mat og drikke for å korte ned reisetiden. Jeg har med utstyr i et lite etui. Dekker til med fin serviett, et lite glass til både kald og varm drikke, metallsugerør og bestikk i tre. Flyvertinnene ser rart på meg og lurer vel på om jeg er litt rar eller om jeg er veldig fin på det.

 

 

Så lite er etuiet. Får lett plass i håndbagasjen eller i håndveska på Glamaden

I håndvesken har jeg alltid med meg en vannflaske i glass. Blir jeg tørst kjøper jeg vann og tømmer på denne. Pleide å ha en liten Voss flaske men etter den knuste på en Hellastur har jeg ikke funnet en ny i glass. Kun den store som er en liter og blir tung å drasse rundt med. I dag fant jeg helt uventet en nydelig og perfekt flaske. Hadelandglass med termotrekk. Og til halv pris hos Glassmagasinet. Så glad for en tom flaske. Smiler litt av meg selv men håper dere forstår hvorfor etter å ha lest dette. Uten plastikk på leppene har jeg det fint og kan smile og le og spise så mye jeg bare vil. Men ikke med plastbestikk.

Kvalitetsstempel

Er den ikke fin?

Med termotrekk

Litt forskjell fra den store tunge flaska

 

 

 

Takk, bare bra

Så mange spør hvordan jeg har det og mitt standard svar var, takk bare bra. Jeg endret det til, greit, som ikke er litt svakere enn ordet bra. De siste dagene har jeg fått en del telefoner og de spør selvsagt alle hvordan jeg har det. Det går greit, svarer jeg. Usikker på hvor mye de vil vite.

Skal jeg fortelle at jeg sover godt om natten men når morgenen kommer vil jeg helst ikke våkne fordi jeg vet det blir så vondt? Skal jeg fortelle at jeg sitter i en krok på badet og biter i et håndkle mens krampene river? Eller skal jeg fortelle at jeg skyller ut mengder med blod og puss flere ganger i uken? At jeg spiser sterke smertestillende hver sjette time? Døgnet rundt. At jeg noen ganger må ta morfinpiller i tillegg?  At all antibiotikaen gjør meg sliten og magen i ulage? At jeg ligger i sengen eller sitter helt rolig i timevis flere ganger dagen? Dette er sannheten om mine dager.

 

Men sannhet er også at jeg mellom smerteriene, når pillene virker og sårene er renset, har veldig fine stunder. Da koser jeg meg i hagen med å plukke litt visne blomster, fjerne litt ugress eller bare nyte de vakre plantene. I går vasket jeg alle de gamle kjøkkenkrukkene jeg har til pynt. De er så vakre og har så lang historie bak seg at de blir kjære for meg. Etterpå vasket jeg to kjøkkenskap og hadde det veldig bra. Vi spiste lunsj ute i teltet mens regnet silte ned og livet var godt. Denne sannheten er viktigere for meg å få fortelle. At dagene er smertefulle men gode og lyse. Derfor blir det greit. Et ord som sier egentlig ikke noe og som ikke forteller sannheten. Hvordan har du det egentlig spør den ene. Hun vet.