En fin start på en ny dag som eneboer på hybel i kjelleren. Det går veldig greit men egentlig veldig kjedelig for oss begge. Jeg tenker ikke så mye over det, for situasjonen kan ikke endres og hele verden er i en form for karantene og isolert fra sine. Så da lager vi date i hagen i stedet for å sutre. Han på benken oppe ved kjøkkenvindu og jeg på en stol på terrassen med god kaffe og litt vaffel. Og så ringer vi og prates på videochat flere ganger dagen. Slik føler jeg at jeg ikke er alene her men likevel litt ensom.
I dag skulle jeg vært i Stavanger og stekt lammelår og fløtestuede poteter. Min kjære mellomste sønn fyller 40 år og jeg er så lei meg for at avstanden er så stor nå Jeg skulle fått klemme den fine gutten min og mimret om en fantastisk dag da han ble født. Feiringen blir ikke avlyst men utsatt. Likevel er det sårt å ikke være sammen på selve dagen. (Etter bildet skriver jeg om dagen i 1980 men mest for min egen del og sikkert kjedelig for andre)
22.mars 1980
Jeg våknet midt på natta av at vannet gikk, Det var enda fire uker igjen til termin, men dagen før fikk jeg vanndrivende av fastlegen fordi jeg hadde fått svangerskapsforgiftning. Jeg burde blitt lagt rett inn, men i stedet sendte han meg hjem med vanndrivende piller og beskjed om å ta det med ro. Kroppen min ordnet opp selv, så alt gikk bra.
Mannen kledde på eldste gutten som lå og sov Han var 2 år og 8 mnd og trøtt og forvirret. Det var ikke vanlig med telefon hjemme så vi stablet oss i bilen og kjørte til nærmeste telefonkiosk De røde små husene som var plassert over alt. Han ringte sykehuset og vi fikk lov å komme. Vi var nødt å ringe først. Jeg ble undersøkt og sjekket og de mente babyen lå så høyt oppe at det ikke ville bli fødsel på noen uker enda. Men jeg visste bedre og selvsagt hadde jeg rett. Jeg lå i dusjrommet for det var så fullt Rett bak en tynn skillevegg kjørte de inn en dame som fikk babyen ut før døren ar lukket En rar følelse å ligge å lytte til dette. Alt gikk bra og riene mine var forsiktig i gang. De skulle trille meg inn på et rom men måtte først trille ut hum som hadde født der inne. Henne kjente jeg jo så vi lo av sammentreffet. Det var moren til Pia Tjelta og hun hadde akkurat født en pike. Hun var røykesugen og tente en sigarett der i korridoren på fødeavdelingen. Vi lå og snakket lenge mens hun tok tiden på mine rier og røykte litt mer. Andre tider den gangen.
Det var travelt på føden denne dagen så jeg ble liggende alene på rommet. Mannen var og lette etter barnevakt til eldste gutten og midt på natten uten at folk hadde telefon så var ikke det enkelt. Han hadde egentlig ikke lyst å være med på fødselen av frykt for å besvime, så brukte nok ekstra god tid.
Jeg nærmet meg fødsel og hadde det forferdelig vondt. Riene rev og slet i kroppen og jeg var veldig fortvilet og alene Da kom det plutselig inn en eldre dame. Hun var konen til overlegen forklarte hun Og hun gikk rundt og støttet de som fødte alene så lurte på om jeg ville ha selskap. Det ville jeg ! Hun pratet så mildt og rolig mens hun masserte korsryggen min. Åpne øyene og hendene og slipp ut smerten, sa hun. Hun snakket og forklarte hvordan jeg skulle lytte til kroppen og jobbe med den. Jeg fikk det veldig bra etter hvert og klaret å følge hennes råd. På andre siden lå en 18 år gammel jente og hylte av redsel og smerte så hun forlot meg og gikk inn til henne. Ikke lenge etter kom jordmor og en barnepleier inn til meg for å være med på siste fase. De var begge gravide!!! Men de behøvde ikke gjøre noe Jeg jobbet sammen med kroppen og fødte omtrent på indianervis mens de stod rolig og så på. For en fantastisk opplevelse. Jeg kunne gjort det på ny få minutt etter så fint var det. Kroppen fikk noen arr innvendig for babyen var ikke i fødselskanalen da presset begynte. Men vi er skapt for å klare mye så det gikk fint. En fin stor gutt, sa jordmor. Da kom pappaen inn Så babyen der ned og holdt på å gå i bakken. Den vakreste gutten i verden ble lagt i armene mine og jeg var så utrolig lykkelig.
På barsel avdelingen var vi 9 damer !!!! Her var det mye rar prat, lukter og lyder. Men vi var alle i samme situasjon og et nydelig fellesskap. Jeg ble der i 8 dager fordi han fikk gulsott. Den femte dagen fikk vi høre at Alexander Kielland plattformen var gått ned. Vi kjente alle mange som jobbet i Nordsjøen men den ene damen hadde mannen sin på jobb på akkurat denne plattformen. Hele familien hennes prøvde å få opplysninger om han mens hun skulle prøve å amme sin nyfødte baby Vi var alle i sjokk og redde for hva som hadde skjedd med ham og alle andre vi kjente. Det var en grusom ulykke og stemningen i rommet var tung og ingen av oss fikk sove. Ulykken skjedde om kvelden og først kl 5 neste morgen kom oversøster fykende inn på rommet. "Han har ringt", ropte hun med uniformsjakken flagrende Da gråt vi.
30.mars ikke vi reise hjem Det var et dryss av årets siste snø og livet var godt. Hjemme ventet en stolt storebror som hjalp til med alt ham kunne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar