Og snøen laver ned

Det nye året er godt i gang og utelyset går nå på en time senere enn i desember. I dag laver snøen ned over de hvite markene. det er minus 3 så ikke veldig kaldt. Mannen er på jobb så jeg er alene hjemme. Uvant for nå er han hjemme hver dag med unntak av de to arbeidsdagene denne måneden. Det er stille i huset og ikke fyr i ovnen. Kaffe måtte jeg også lage selv men ellers er det ikke så stor forandring Jeg ligger her i sengen med mine smerter som jeg har gjort hver morgen den siste uken.
Vi var hos legen på mandag og fikk begge snakket om ting vi tenker på for videre behandling og for bruken av smertestillende. Jeg stritter i mot å ta dem så venter til smertene omtrent river håret av meg. Det er selvsagt feil. Nå skal jeg være flink pasient gjøre som legen sier. Håpet er at jeg slipper å våkne med så store smerter at det går timevis før jeg kan stå opp.

Legen har henvist meg til ny koloskopi og MR. Hvor lenge jeg må vente vet jeg ikke men jeg er ikke ferdig behandlet og allerede i systemet så da pleier det å gå raskere. Jeg ønsket å flytte over til et annet sykehus men fastlegen var ikke enig i det. Må jeg akutt innlegges, som jeg ble de tre gangene, så er det en fordel om samme sykehus har hele behandlingen og alle undersøkelsene. Det er ikke felles pasient informasjon mellom sykehusene. A-hus kan sende meg videre til Rikshospitalet og siden jeg er en stor nøtt før kirurgene så er det en mulighet som må vurderes. Ett skritt om gangen, en undersøkelse om gangen. Nå er det piller og smertelindring frem til første undersøkelse og så tar vi det videre fra der.

 

Det føles som jeg er femti skritt bakover igjen. Den følelsen kan jeg bare ikke tillate for det er en lang vei frem med mange undersøkelser og mest sannsynlig en eller to operasjoner. Nå må jeg igjen hente frem kreftene for å konsentrere meg om en dag om gangen. Fylle den med fine hverdagsøyeblikk og få tankene bort fra sykehus og smerte. Hvile når jeg må men gjøre dagen så fin jeg kan. Å leve med så store og konstante smerter er så slitsomt at kun de som har opplevd det vet hvordan det tapper humør og krefter. Jeg har mye rart med meg i min ryggsekk fra fortiden men at jeg har med meg et stort batteri som gir meg energi er helt sikkert. Suger til meg alt positivt som kan hjelpe meg å lade dette batteriet. Jeg har så mye fint og så mange nydelige personer i livet mitt og det er min styrke. Jeg velger meg Gleden.

Vinter og snø

Snøen dekker alle busker og trær og brøytekantene blir høyere for hver dag. Vakkert og lyser opp både inne og ute. Men kaldt og glatt og ikke trivelig å være ute. Men i går stilte jeg tidsuret på utelysene til å gå på 25 minutter senere. Det er et herlig tegn på at vi går mot lysere tider og en dag som markeres av meg hvert år. Vi har to store gatelys i gårdsrommet. tre lamper på huset og syv hagelamper så derfor er det viktig å justere timer etter hvert som dagene blir lengre.

 

Men mine dager blir kortere. Jeg våkner med smerter i nederste tarm og så kommer krampene i øverste del etter en liten stund. Jeg har så vondt at kvalmen bølger gjennom kroppen av smertene så jeg orker ikke varmeflaske. Litt vann og en pille og så fosterstilling i senga. Der ligger jeg og hører morgenlydene fra mannen. Han lager kaffe, nynner svakt, setter på radioen og fyrer i vedovnen. Så kikker han inn til meg og klapper meg på kinnet mens han spør om det er noe jeg vil ha. Tårene kommer når han går. Tårer av smerte og av selvmedlidenhet. Jeg hører at han lager seg frokost og tenner levende lys. Ligger fremdeles i fosterstilling men nå begynner pillen å virke så strekker meg litt mer ut. Så fort mannen har spist frokost ber jeg om varmeflasken og litt kaffe. Sammen stabler vi meg opp med puter. Prøver å tulle og le litt av min hjelpeløshet før han henter min lille pc og en kopp kaffe. Her ligger jeg nå og her blir jeg til smertene og spasmene i nedre tarmen har sluppet helt. I går tok det nesten 4 timer. I morgen ringer jeg legen og får ballen i gang.

Resten av dagen er pleier å gå ganske greit og jeg har mange aktiviteter jeg kan kose meg med. Mannen som nå bare jobber to dager denne måneden har begynt som snekker. Han har revet ned taket i rommet nede på jakt etter feilen som lager knirke i stuegulvet. Tror ikke han finner det der denne gangen men rommet er overmodent for oppussing med sin todelte gule og grønne tapet med inkabord som deler den. Jeg skulle så gjerne vært med på denne jobben men han må nok gjøre mesteparten alene. I alle fall i dag. Akkurat nå river han ned Glava så egentlig er det greit å ikke være der.

Jeg kan bruke sengetiden i dag til å søke på interiørsider for tips til hvordan rommet ned skal bli. Det blir nytt tak, ny tapet, nye dører og nye møbler. Men stil og farger er ikke avklart. Når jeg er klar til å starte dagen skal jeg be ham bære strykebrettet og det nye strykebrettet opp i stuen. Har et lass med dynetrekk, laken og duker som skal strykes. Det er kosearbeid. Med skisport på TV, snø ute og varmt inne blir dette en fin vinterdag i skogen.

Det nye året kan begynne

Året fikk en annen start enn planlagt også dette året. I fjor ble starten sykehusinnleggelse og i år ble svigermor syk og døde. Nå er gravferden over og vi kan starte en ny hverdag. Sakte og forsiktig vender livet tilbake igjen. Jeg er fysisk og psykisk sliten så trenger litt tid og påfyll av øyeblikk med gleder og smil. Sent i går kveld ringte det på døren og blomster ble levert. Nydelige orkideer og roser som markerer en ny start. Nydelig. I dag ringte det igjen på døren og nydelig rødvin og hvitvin til våre middag-for-to-lørdager ble levert. Vi er klar til å starte det nye året. Nesten. Jeg har så mange følelser inne i meg at det tar litt tid før jeg lander.

 


Bisettelsen og minnesamvær ble vakkert og stemningsfull. En vakker avskjed med en vakker dame. Jeg ønsket å si noen ord i kirken om hvor viktig min kjære svigermor, venninne og nabo har vært for meg. Men frykten for at den andre svigerdatteren med sin høytflyvende livsfilosofi skulle si noe i kirken var så stor at jeg valgte å ikke benytte denne muligheten. Hun visste hvor glad jeg var i henne og det er det viktigste. Nå er hun flyttet fra kapellet og vi har fulgt henne til hennes siste hvile. En dyp varm fred fyller meg ved den tanken. Nå kan jeg slappe av.

Pensjonisten min skal nå begynne å finne sin nye dagsrytme. Han er nokså rastløs og leter etter oppdrag i både hage og hus. Det blir nok ikke lenge før oppussing av rommet ned , gangen og badet blir satt i gang. Men jeg har fredet denne uken fordi jeg må ha ro og fred rundt meg noen dager nå.
Etter hvert skal jeg til fastlegen og starte runden med nye sykehusundersøkelser. Men ikke i dag. I dag skal jeg fylle dagen med glede. Nyte de vakre blomstene vi har fått og bare kjenne at livet er godt. Jeg trenger varmeflaske og piller for å klare det men jeg vet det blir en fin dag. Nå kan det nye året begynne.

En del av livet

Min kjære, vakre svigermor døde på søndag. Vi kjørte tidlig søndag morgen og jeg så straks at dette hastet og vi fikk varslet de andre. Hun sovnet stille, stille med sin kjære mann, sine tre barn, to av barnebarna og meg rundt seg. Et lys ble tent på nattbordet etterpå og vi fikk alle si farvel på vår egen måte. Alt var stille, varmt og verdig. Som hjelpepleier kunne jeg bidra med praktisk hjelp og stell både før og etter. Det er lite pleiere på sykehjemmet søndager. Det ble mange timer ved sengekanten og mange gode korte samtaler de to ukene hun var på sykehjemmet. Det kjennes godt at jeg har gjort alt jeg kan for henne. Svigerfar har vært og er fantastisk. Han samlet krykkene og satt med henne i timevis og nå ordner han praktiske, tunge avgjørelser med ryddighet og styrke. Selvsagt bidrar jeg og min mann med alt det vi kan. Bisettelsen og minnesamvær er planlagt i detalj så nå gjenstår bare samtalen med presten som han og barna skal ha. Begravelsesplanlegging er utrolig energitappende med alle de såre avgjørelsene som skal tas. Han er heldig som har oss og han er veldig takknemlig.

 

Vi er slitne, veldig slitne. Men livet går videre så dagen frem til begravelsen må vi bruke til å samle krefter og ta vare på oss selv litt. Jeg har for mye erfaring med både alt dette praktiske og sorg. Min pappa døde 55 år gammel i 1985, min Tor ( stefar) døde 54 år gammel i 1991, min mamma 63 år gammel i 1996 og min bror 42 år gammel i 2000. 

 

Jeg har fått blomster levert på døra. Da kommer tårene, men det er gode varme tårer og det føles så godt med omtanken. I dag våknet jeg til en nydelig melding på mobilen og hver dag får jeg telefoner og meldinger på mobil og Facebook fra mine venner og våre venner som føler med oss. Tusen takk alle sammen. Dere vet vi setter stor pris på omtanken både Erik og jeg.
 

 

 

Midt oppe i alt dette går livet videre Akkurat slik det skal være. I dag er min mann på jobb og hos tannlegen. I går var svigerfar og fikk tilpasset såle til sine spesialsko. På fredag skal vi til en skredder i Oslo med datterens brudekjole. Hun må ta den på for å kunne tilpasse den og da kommer nok de gode tårene igjen. Vi har sett henne i kjolen da hun kjøpte den men hun er så rørende vakker at reaksjonen kommer nok nå også. Etterpå skal vi tre ut og spise på restaurant.

 

Ta vare på deg selv, sier mine venner. Jeg forstår hva de sier men ikke hvordan jeg skal klare det. Å gi av meg selv er det som er naturlig for meg så derfor er det viktigste for meg nå å hjelpe med alt jeg kan, så mye jeg kan. Slik er jeg skrudd sammen og slik må det være. Smertene øker voldsomt når dagene er så travle. Jeg trenger mer hvile og ro Men akkurat nå tar jeg heller flere piller og hviler så godt jeg kan i mellom alt det andre. Det blir roligere etter bisettelsen.

I morgen er det min dag. Da skal jeg til svigerfar først, så handle papir til en del trykksaker jeg skal lage til begravelsen. Men mellom 12 og 16 skal jeg på motivasjonsseminar med Begeistringsetaten. Bedre påfyll akkurat nå og for fremtiden vet jeg ikke om akkurat nå så dette gleder jeg meg til. Hvordan dagen i dag blir vet vi ikke enda. Nå er mannen på jobb og jeg skal i dusjen før jeg lager god kaffe og koser meg i vårt fremdeles julepyntede hus. Resten tar vi etter hvert. Vi er unge og sterke og livsglade. At noen vi er så glad i går bort gjør forferdelig vondt men det er en del av livet.

 

 

                     

Godt Nytt År

Vi har en digital billedramme som skifter bilde hvert 5.minutt. Før jul la jeg inn julebilder fra 1999 og til 2012. Mange gode minner men skremmende å se tilbake på alle de julefeiringene hvor jeg var forferdelig syk. Det gjør vondt å minnes men samtidig blir jeg utrolig stolt over at jeg har beholdt pågangsmotet og humøret gjennom all den smerten og nedverdigelsen. Akkurat nå sitter jeg med en varmeflaske på magen og hviler etter å ha brukt fem pauser på å stå opp. Ikke mye sprek. Likevel har vi hatt en bedre jul og nyttårs feiring enn på mange år. Nå er feiringen over og jeg skal ha noen veldig late dager og bare kose meg med julepyntet hus en ukes tid fremover. Det var ikke planen men smertene økte så enormt i går kveld at det har blitt helt nødvendig.

Julen ble akkurat slik jeg håpet på med mye familiekos og glade øyeblikk. Unge stemmer og latter fylte huset. På julaften var svigerfar (86), mannen (63) og min yngste sønn ( 29) i full sving med å bygge bilbane med loop. Et herlig syn. Svigermor flyttet fra sykehus til sykehjem for opptrening etter lårbrudd men fikk hjerteflimmer og lungebetennelse og ble så svak at vi har brukt timevis ved sengen hennes. Nå er lungebetennelsen bedre og hun er mer våken men ligger mest til sengs. Det er vondt å se henne slik og jeg blir veldig sliten men enda mer sliten av å være hjemme og engste meg.

Julehuset er pyntet ute og inne selv om julen er over. Her varer julen til 20.dag jul da den vaskes i skjul. Julen er egentlig over til helgen men pynt, nisser og ikke minst adventslys er med på å gjøre denne mørke måneden kortere og lysere. Pepperkakehusene får litt mer skader etter hver kaffepause mannen har. Han sier han ikke forstår hva som skjer selv om kakelandsbyen er like ved siden av ham.
Julematen er spist opp og for meg med stor nytelse. Jeg har spist litt av alt og kost meg skikkelig. Magen koste seg ikke men det var absolutt verd det. Nå er  det kun en av to kalkuner igjen i frysen men den skal vi ha gjemme til senere. Vi har hatt fem overnattingsgjester i julen og skittentøyskurvene er fulle av sengetøy, håndklær , duker osv. Det betyr mye kosearbeid ved strykebrettet. Men først skal vi på salg og kjøpe nytt strykejern siden jeg ikke fikk et av nissen.

Jeg har det egentlig utrolig bra. Smertene og utmattelsen styrer dagen min men ikke tankene mine eller smilet mitt. I dag er det første dagen i vår nye hverdag med mannen som pensjonist. Han skal jobbe enkelte dager i løpet av året men ikke regelmessig. Han våknet med et enda større smil enn han pleier og vi gleder oss begge over denne nye friheten. Det er jeg som er bremseklossen i aktivitetene nå. Og det gjør vondt å vite. Men sammen er vi sterke så det er med glede og forventning jeg ser frem til det nye året.