En del av livet

Min kjære, vakre svigermor døde på søndag. Vi kjørte tidlig søndag morgen og jeg så straks at dette hastet og vi fikk varslet de andre. Hun sovnet stille, stille med sin kjære mann, sine tre barn, to av barnebarna og meg rundt seg. Et lys ble tent på nattbordet etterpå og vi fikk alle si farvel på vår egen måte. Alt var stille, varmt og verdig. Som hjelpepleier kunne jeg bidra med praktisk hjelp og stell både før og etter. Det er lite pleiere på sykehjemmet søndager. Det ble mange timer ved sengekanten og mange gode korte samtaler de to ukene hun var på sykehjemmet. Det kjennes godt at jeg har gjort alt jeg kan for henne. Svigerfar har vært og er fantastisk. Han samlet krykkene og satt med henne i timevis og nå ordner han praktiske, tunge avgjørelser med ryddighet og styrke. Selvsagt bidrar jeg og min mann med alt det vi kan. Bisettelsen og minnesamvær er planlagt i detalj så nå gjenstår bare samtalen med presten som han og barna skal ha. Begravelsesplanlegging er utrolig energitappende med alle de såre avgjørelsene som skal tas. Han er heldig som har oss og han er veldig takknemlig.

 

Vi er slitne, veldig slitne. Men livet går videre så dagen frem til begravelsen må vi bruke til å samle krefter og ta vare på oss selv litt. Jeg har for mye erfaring med både alt dette praktiske og sorg. Min pappa døde 55 år gammel i 1985, min Tor ( stefar) døde 54 år gammel i 1991, min mamma 63 år gammel i 1996 og min bror 42 år gammel i 2000. 

 

Jeg har fått blomster levert på døra. Da kommer tårene, men det er gode varme tårer og det føles så godt med omtanken. I dag våknet jeg til en nydelig melding på mobilen og hver dag får jeg telefoner og meldinger på mobil og Facebook fra mine venner og våre venner som føler med oss. Tusen takk alle sammen. Dere vet vi setter stor pris på omtanken både Erik og jeg.
 

 

 

Midt oppe i alt dette går livet videre Akkurat slik det skal være. I dag er min mann på jobb og hos tannlegen. I går var svigerfar og fikk tilpasset såle til sine spesialsko. På fredag skal vi til en skredder i Oslo med datterens brudekjole. Hun må ta den på for å kunne tilpasse den og da kommer nok de gode tårene igjen. Vi har sett henne i kjolen da hun kjøpte den men hun er så rørende vakker at reaksjonen kommer nok nå også. Etterpå skal vi tre ut og spise på restaurant.

 

Ta vare på deg selv, sier mine venner. Jeg forstår hva de sier men ikke hvordan jeg skal klare det. Å gi av meg selv er det som er naturlig for meg så derfor er det viktigste for meg nå å hjelpe med alt jeg kan, så mye jeg kan. Slik er jeg skrudd sammen og slik må det være. Smertene øker voldsomt når dagene er så travle. Jeg trenger mer hvile og ro Men akkurat nå tar jeg heller flere piller og hviler så godt jeg kan i mellom alt det andre. Det blir roligere etter bisettelsen.

I morgen er det min dag. Da skal jeg til svigerfar først, så handle papir til en del trykksaker jeg skal lage til begravelsen. Men mellom 12 og 16 skal jeg på motivasjonsseminar med Begeistringsetaten. Bedre påfyll akkurat nå og for fremtiden vet jeg ikke om akkurat nå så dette gleder jeg meg til. Hvordan dagen i dag blir vet vi ikke enda. Nå er mannen på jobb og jeg skal i dusjen før jeg lager god kaffe og koser meg i vårt fremdeles julepyntede hus. Resten tar vi etter hvert. Vi er unge og sterke og livsglade. At noen vi er så glad i går bort gjør forferdelig vondt men det er en del av livet.