Ventetiden

Det er kun dager igjen av oktober og jeg ligger her enda. Håpet mitt og kirurgens var at jeg skulle ha vært på bedringens vei nå. Ferdig operert. Men sånn ble det ikke og jeg må bare akseptere denne ventetiden. Jeg har økt smertestillende både i styrke og antall. Har kun en pille igjen før jeg er på absolutt maksgrense. Etter det er det kun sprøyter som hjelper og da må jeg være innlagt. Den dagen kan komme når som helst og med en intensitet så sterk at jeg ikke får puste normalt. Derfor har jeg pakket en liten bag med det jeg trenger til de første døgnene på sykehuset. Bok, briller, tannkost, hårbørste, ankelsokker, truser og tøfler.

Tøflene er mine nyinnkjøpte, hvite crocs kopier. De kan jeg vaske eller kaste etterpå. Strømper bytter jeg to ganger daglig. Litt hysterisk synes nok noen, men ikke de som vet hva som vokser og lever på sykehusgulvene og som følger med opp i sengen etter en spasertur. Jeg går ikke barfot ut på badet engang så derfor er det viktig med tøfler som er lette å få av å på når kroppen nesten ikke kan bevege seg.
Så jeg er klar til sykehusets catwalk. Ikledd lekker burgunderrød frotte morgenkåpe over en lyseblå bomull pyjamas i størrelse bamse med kremhvite bomullsokker og hvite crocs på føttene vil jeg bli et lekkert syn i korridoren på Ahus.  Den første tiden i følge med et stativ med smertepumpe og iv væske, en urinpose og en eller to poser fra drenene. Men senere trippende, alt er relativt, rundt uten vedheng og med mobilen i lommen på magen. Morgenkåpene er så store at lommen kommer på magen når beltet knyttes. Mindre størrelser er sjelden å finne.

Tøfler , morgenkåpe og urinposer er bagateller i denne ventetiden. Dagene blir lange men samtidig gode for jeg utnytter dem til fulle. De periodene på dagen jeg får smertelindring bruker jeg til å gjøre ting jeg synes er kjekt. I går var det å vaske alle skapene på svigerfars bad. Kremer og sminke etter svigermor og annet ble til en orden og et system som han aldri har sett før. Å gjøre kaos til system elsker jeg og når jeg i tillegg kan hjelpe noen er det perfekt. Derfor ble gårsdagens energitimer brukt hos svigerfar. Hva dagens gjøremål blir vet jeg ikke for foreløpig er det ikke aktuelt. Jeg ligger enda i sengen blir jeg nok her til jeg kan ta neste dose. Får jeg kontroll over smertene i underlivet så blir dagen fin. Kanskje på med regntøy og ut i hagen og sette blomsterløker. Eller lese mer i boka mi. Eller bake litt, eller kanskje bøye litt greske verb. Alle aktivitetene er kortvarige for jeg vet ikke hvor lenge pillen virker og jeg vet ikke om jeg er hjemme i morgen eller om jeg har tatt med meg bagen via legevakt til Ahus.

Ventetiden er lang men og dagene usikre. Men likevel er det slik jeg ønsker dem slik situasjonen er. Jeg har så lite lyst å vente i en sykehusseng at jeg nesten får panikk ved tanken. En dag om gangen og gjøre hver dag til en spesiell og fin dag.

Før, under og etter. Harde fakta og detaljer om dagen min.