Tanker og refleksjoner

To en halv måned med pose på magen. Det burde begynne å bli hverdag og normalt for meg, men det er det ikke. Jeg strever hver dag med å akseptere denne posen. Mye av årsaken er nok at jeg fremdeles har vondt og derfor ikke klarer å føle alle fordelene enda. Det vil ta mange måneder så jeg må være tålmodig.

 

Denne gang er jeg så utrolig mye flinkere til å være sosial aktiv. Sist gang jeg hadde stomi stengte jeg meg inne i min trygge hule i skogen i et halvt år. Nå har jeg vært på ferie med et hav av utfordringer, stor barnedåp, kaffeselskap, hatt gjester to ganger og handlet på butikken alene. Jeg er så stolt av meg selv, men det koster. Kjevene mine er ømme av alle timene med sammenbitte tenner for å klare å presse meg selv videre. Hadde jeg hatt en normal tarm som tømte seg en gang til dagen så kunne jeg slappet mer av. Men min tarm tømmer seg med full pose to ganger før morgenkaffen er drukket. Utover dagen kommer det litt og litt men nok til at jeg må skifte stomibandasje tre, fire ganger. Så enda en halvfull pose etter middag og igjen ved kvelds og så en liten prikk før leggetid. Om natten sover tarmen med meg.
Når jeg skriver dette nå går det opp for meg at det slett ikke er rart jeg sliter med å akseptere denne posen. Jeg har jo fulltidsjobb med skift og mageknip. Likevel må jeg minne meg selv på at før september, da de umenneskelige smertene og betennelsen startet, satt jeg like mange timer på do. Jeg hadde så store magekramper at jeg lå vridd i sengen. Nesten hver dag. Jeg kunne ikke forlate do før jeg var helt sikker på at det var tomt for å slippe bleier fordi tarmen var ødelagt av de fem operasjonene jeg måtte ha for å lukke fistelen. Skulle jeg ut på noe om morgenen stod jeg opp klokken fem for å starte prosessen med tømming og store klyster. Ingen visste hvor mye jeg strevde Ikke engang min mann. Jeg brukte alle kreftene mine på å lage en så normal dag som mulig. Jeg var fysisk og psykisk utslitt. Da begynte smertene. Endetarmen ble full av betennelse og smertene var umenneskelige fordi den syke tarmen var vond mens den rev og slet i sammenvoksingene fra alle operasjonene for tre år siden. Jeg har vært syk i tarmen siden 2007, hatt 6 store operasjoner, smerter, klyster, fortvilelse og panikk og nå et liv med stomi. Hvordan kan jeg forvente at to en halv måned skal fikse alt dette? Jeg vil så gjerne være frisk, sterk og full av liv. Det er jeg nok nå også. Men må bare hvile litt mellom hver aktivitet. En ny hverdag begynner sakte å ta form.

I Hellas hadde jeg nesten ikke problem. Maten og livsstilen der passet min mage da og det gjør den enda. Mens vi var på Skiathos byttet jeg pose mindre enn halvparten av hva jeg gjør hjemme. Det er mitt lille paradis hvor jeg får hvile meg og samle krefter. Sammen med min kjære, kjære mann.