Vestland-Tour

 

I morgen begynner min store Tour til Vestlandet. Vinterdekk er på plass på lillebilen og i morgen tidlig kjører jeg til Hønefoss - Gol - Geilo - Ustaoset - Eidfjord - den nye Hardangerbroen- Granvin- Voss- Tysse. Håper på like fint vær som i dag så jeg virkelig kan kose meg med høstfargene på fjellet. Har pakket piknik-kurv, ullpledd og sitteunderlag og reiser i skikkelige turklær for jeg har tenkt å raste ute. Pute og pledd trengs også til mine hvilepauser med seteryggen helt tilbake. Sånn er det når man er litt invalid og drar på langtur. Har også lagt til rette for poseskift i bilen siden det er langt mellom bensinstasjoner på fjellet. Tror jeg har planlagt for alle eventualiteter. Typisk meg

 Hardangerbrua har nylig åpnet

På Tysse skal jeg bo hos min kusine og gleder meg utrolig til å se henne igjen. Hun er nesten som en søster for meg men har ikke sette henne på tre år fordi jeg har vært syk. Mannen er på reinsdyrsjakt på Hardangervidda så det blir bare oss to og ekstra mye tid til prat. Håper han kommer hjem på søndag så jeg får møte ham også. Ungene og jeg har feriert hos dem omtrent hver sommer da ungene var små og jeg var på Tysse hver sommer hele oppveksten og ikke minst i tenårene.
På søndag skal jeg besøke tantene på sjukeheimen. De er min mamma sine storesøstre. Den eldste er 91 år og kvikk som en ungjente til sinns men kroppen er sliten. Blir godt å se dem og klemme dem litt. Jeg skal også kjøre en tur til Børdalen og gården hvor min mamma vokste opp. Det var mitt barndomsparadis hvor alt var fint og godt og det var sommervær hver dag. Vi jobbet på gården med høyonn og dusjet i fossen. Det var brødbil med boller og brus, hviske hemmeligheter på løeloftet, lek og latter og gode bestemorkinn. Nå er gården tom og øde og området ødelagt av monstermaster, men jeg skal likevel opp dit og mimre og minnes.

Frost og høstaktiviteter

I går natt var første natt med minus grader. For meg betyr det at blomster må flytte innendørs og de som er igjen ute må pakkes inn om natten. Flytter dem inn i hageboden en stund og så ned i kjelleren med vekstlys, fordi det er for varmt der, etter de er klippet og pusset. Har bare 18 stk i år fordi jeg var syk i vår. Skal prøve å ta noen stiklinger og se om jeg får dem til å klare vinteren. Neste vår er det full drift i skogen igjen og jeg gleder meg allerede til å begynne å så frø og stiklinger.

Alle høstens aktiviteter starter denne uken så endelig er det en litt travel uke. Styremøte i Hagelaget var i går kveld. Årsmøte og neste års aktiviteter skulle planlegges. Det buldret og prompet i posen av nervøs luft absolutt hele kvelden. Jeg kjempet mot panikken men klarte å sitte der og delta så mye jeg klarte. Med en hånd hardt på magen for å stoppe lydene og den andre hånden til å bla i dokument og ta notater. Det er vondt å stoppe luften slik. Forferdelig vondt. Men jeg kan bare ikke sitte og småfise i ett sett rundt et bord med syn andre personer. De hørte meg og jeg ville forsvinne gjennom gulvet flere ganger. Men jeg satt fint på stolen og unnskyldte meg ikke. På stomitreffet sist uke var det like aktivt der men det var en annen setting og mer lyd i rommet. Da trodde jeg det var noe jeg hadde spist for jeg har aldri sånne fiserunder hjemme. Nå vet jeg at det er nervøsitet. Jeg nervøs? Det er helt ufattelig. Men jeg må minne meg selv på at sist gang jeg hadde stomi så gikk jeg ikke på butikken en gang. Da stengte jeg meg helt inne i skogen i et halvt år. Jeg synes derfor jeg er tøff nå som hiver meg ut i den ene situasjonen etter den andre. Så får heller tåren komme i bilen etterpå og om natten når jeg ikke får sove.

I ettermiddag og kveld er det nye utfordringer så jeg gir meg ikke. Gresk kurset begynner i kveld og jeg skal ta T-banen inn til Oslo. Sammen med andre passasjerer. Tett i tett på benker. Reiser tidlig innover så jeg får tid til litt shopping og greske gloser på cafe før kurset. I kveld er det muntlig gresk i en liten gruppe hvor lyder høres godt. Jeg må prøve å fortelle dem på forhånd hva lydene kommer av så slapper jeg kanskje mer av. Det er et tema som er vanskelig å snakke om og vanskelig for andre å forstå. Det er enklere med greske gloser. Som er forferdelig vanskelig men kjempe moro.

 

 

 

Høst og nye tider

I går leverte mannen oppsigelsen på jobben. 1.januar går han over på AFT og blir førtidspensjonist. Det blir en ny hverdag for oss begge to og jeg tror vi gleder oss like mye. Mine dager er mye bedre når han er hjemme og vi har en fin rytme i vår gjøremål. Han har jobbet 60% dette året men det ble ikke slik som planlagt siden han måtte ta over alle mine oppgaver i hus og hage i tillegg til å være pleier for meg. Så han har ikke fått tid til å kjede seg og det er han veldig lite flink til. Der ligger den største utfordringen. Tror det blir en del oppussings prosjekt etter nyttår.

Lillebilen har jeg snart hatt i tre år. I disse årene har jeg vært mer syk enn planlagt og fra november til juli stod den helt stille i garasjen. Jeg har en avtalt pris og kan kjøpe den ut så jeg får en nesten ubrukt bil til en fin pris men vi har ikke behov for to biler etter nyttår. Kjekt å ha men de pengene vil jeg heller bruke til å reise for, og mannen har lovet at det skal vi, så blir bilen levert tilbake i slutten av november.
En lang avskjedstur med bilen til Vestlandet har jeg både lyst på og behov for. Koser meg på lange bilturer og har behov for å møte mine kjære venner og familie i Samnanger og Stavanger. Jeg skal gjøre noen avtaler i helgen så vet jeg om jeg kan få gjennomført denne turen over fjellet. Ønsket er å kjøre over Hardangervidda i sol og med vakre høstfarger. Snø og sludd er ikke like bra så jeg velger kjørerute etter værmeldingen. Jeg må ha så mange og lange pauser så det er viktig å velge en reisestrekning hvor jeg enkelt kan finne toalett og hvile muligheter.


Noen av dere vil nok synes jeg er alt for dristig og tøff som planlegger en slik tur og det er vel rett. Men jeg har så sterkt behov for å utfordre meg selv på en måte jeg vet jeg takler at jeg bare må. Jeg har mistet så mye tid ved å ligge i sengen og jeg er hysterisk livredd for at smertene skal komme tilbake og jeg får et liv med kronisk smerte og uten bilkjøring. Denne angsten prøver jeg å skyve bort men den dukker opp gjentatte ganger daglig. Blir jeg syk igjen så vil jeg finne en måte å takle det på så det er unødvendig å tenke om, hvis og kanskje. Likevel slår tanken meg i hodet når jeg våkner, når jeg kjenner at livet er godt og ikke minst når jeg skal sove.

Men akkurat NÅ er alt bra. Akkurat nå føler jeg meg sterk og er helt uten smerter. Det er fredag og solen kommer når tåken letter. Snart kommer mannen hjem fra jobb og vi får langhelg sammen. Langhelg med mye hagearbeid og fine solnedganger er mitt ønske for helgen.

Det lysner i skogen

Tåka ligger tett ute og bladene har for lengst fått høstfarger, men inne i mitt hode lysner det nå. Var kun våken tre ganger i natt og sov minst tre timer sammenhengende og det er lenge siden. I går var jeg på temakveld for stomiopererte. En kveld jeg hadde gruet meg for lenge men likevel var helt bestemt å være med på. Jeg kjørte selv inn til Helsfyr og ble sittende i bilen en stund for å samle mot før jeg gikk inn. Tidligere på dagen hadde jeg skrevet om min engstelse for kvelden på Facebook og der i bilen satt jeg og leste alle kommentarene. Jeg hadde fått så mange oppmuntrende ord og det varmet at så mange kjenner meg så godt at de forstår hvorfor jeg er sliten. Jeg spurte bl.a. hvor det har blitt av tøffe meg og en satte direkte ord på situasjonen da hun skrev:

Tøffe deg er der fortsatt, men helt normalt at du føler deg slik, og har ulike reaksjoner på alt du har opplevd. Nå er du nettopp ferdig med ferie, og skal fungere i dagliglivet, samt slappe av etter tøffe opphold og behandling på sykehuset og da kommer reaksjonene. 

Mange kommenterte at det er lov å ta pause selv om man er tøff. Det er akkurat slik det er. Reaksjonene kommer nå og jeg har kun en pause. I går snakket jeg mye med en av de andre damene med stomi. Da vi snakket om sykehusoppholdet ble jeg skikkelig kvalm og uvel. Har fortrengt så mye smerte og angst fra de månedene på Ahus og orker fremdeles ikke å tenke på det. Hun ble operert på Diakonhjemmet og hadde helt andre opplevelser. Vi hadde mange felles stomiproblem og en ganske lik diagnose. Litt utrolig at vi to skulle finne hverandre der midt mellom 40 - 50 andre stomifolk. Det var pause med utstilling på 45 min så vi fikk god tid til å utveksle erfaringer. Foredraget var om kost og ernæring for stomiopererte men jeg lærte ikke noe nytt. Derimot fikk jeg litt opplæring i en annen måte og tømme tarmen på som jeg vurderer å prøve Men da må jeg til Ahus for opplæring så det blir ikke denne uken.
Under foredraget satt jeg og så nedover salen på alle damene og mennene som satt der. Ulik alder, de fleste eldre enn meg og et par i rullestol. Alle hadde vi et felles problem, stomi. De fleste hadde nok ileostomi fra tynntarmen, noen urostomi fra urinveiene og resten colostomi fra tykktarmen som meg. Jeg fikk en sterk og god følelse om at jeg ikke er alene. Her ute i skogen er det kun meg med stomi men i den salen hadde alle det og de var velkledde smilende og så ut til å ha det bra. Men følelsen av å være en stomipasient var sterk. Vi hadde et felles problem og dermed et fellesskap. Jeg hadde hatt behov for å finne en glede over at livet er fint med stomi. Behov for å være en dame med stomi som kunne være glad for at livet var så bra som det er. Hadde jeg ikke møtt damen som ønsket å sitte ved siden av meg hadde jeg ikke fått noen positive input. Men temaet var ikke livsglede det var kost og ernæring. Neste gang det er temakveld kommer jeg til å være der igjen. Kvelden ristet sånn i meg at jeg fremdeles skjelver. Men det lysner i skogen nå selv om det er tåke ute.

Stille dager

Det er ikke ofte jeg trekker meg tilbake og blir stille men de siste dagene har jeg strevd mer enn jeg pleier. Vet jeg har så mye å være glad og takknemlig for og at sykdommen min kunne vært mye mer alvorlig. Men når dagene er slik at jeg nesten ikke har lyst å stå opp så hjelper ikke slike tanker. Enda vanskeligere er det når nettene er så lange og søvnløse at jeg bare venter til det blir morgen. Har Heldigvis er det sjelden jeg har det slik men da er jeg også helt ute av trening til å takle dem. Etter tre lange dager og netter har endelig tåken begynt å lette.

I morgen skal jeg på mitt første stomi treff. Første gang jeg skal møte andre i samme situasjon og det både gruer og gleder jeg meg til. Håper at det skal gi meg et puff fremover men det er avhengig av hvem jeg møter. Livsglade, positive damer i min alder eller yngre er det jeg håper å møte.

Selv en grå og tung dag kan bli fin. Særlig med litt shopping og monteringshjelp. Kjøkkenet er det lyseste rommet i huset og jeg bruker mye tid ved kjøkkenbordet hvor jeg sitter akkurat nå. Jeg ønsker derfor å sitte godt og det betyr en stol med godt sete som er så lav at jeg når gulvet med mine korte legger. Et skap ved siden av meg til laptop, bøker og skrivesaker har jeg også hatt høyt oppe på ønskelisten. I dag fikk jeg begge deler pluss at jeg fikk sortert skruer og lest monteringsanvisning. Elsker det og håper alltid at det er massevis av skruer og duppeditter. Det var det og nå er kosekroken min klar og jeg kan flytte sakene mine inn i skapet og hente internettradioen så jeg får min lokale Rogalandssending og mine greske kanaler. Stolen er perfekt for mannen saget av flere centimeter på hvert stolben. Jeg vet ikke hvem de lager disse stolene til men jeg er kun 165 cm høy. Forresten akkurat passe høy, for jeg rekker perfekt ned til gulvet når jeg står.

Masse skruer:))))))

Her lades og lagres min pc når den ikke er i bruk.
Har ikke flyttet inn i skapet enda men blyanter og penner er på plass.
 



Skap og stol på plass.
Ny stol til mannen også men bittelitt høyere enn min

Etter den søte kløe

....kommer den sure svie. Slik lyder ordtaket og denne gangen stemmer det godt for meg. Etter to herlige uker i Hellas ble det en brå overgang å komme hjem. Mannen fikk feber to timer etter vi kom hjem og har siden vært syk med lungebetennelse. Jeg hadde to fine dager men så startet magen med tømminger i ett sett. Nå er krampene og aktiviteten like sterk som før vi reiste og jeg er nokså motløs. Men slik snakker man ikke om. "Takk, det går bra". Det er det folk vil høre så det er det jeg forteller. Til og med hos legen sa jeg "men vi har det veldig bra altså" etter at jeg hadde fortalt litt om hvor tøffe mine dager er. Men her kan jeg fortelle hva jeg mener for de som ikke vil høre på klagingen min kan bare lukke siden. Så her kommer det: Jeg er så glad for å slippe å ligge til sengs å vri meg i smerte, men jeg er så lei av magekramper, svie, poseskift, bleieskift på stumpen, endetarmspasmer, søppeltømming og bandasjer. Det er noe dritt!!!!! Men det er slik livet mitt er og jeg har ikke tid til å grave meg ned under dyna og synes synd på meg selv. Opp og frem og nyt livet. Hver dag.

 

Mannen er mye bedre. Han er fremdeles på den sterke antibiotikakuren og merker det på kroppen, men nå begynner han å bli rastløs så jeg må holde ham tilbake. Været har vært fantastisk fint etter vi kom hjem på tirsdag. Så fint at jeg har valgt å utsette hagejobbingen og bare ruslet rundt og kost meg i hagen. Nå snur været så jeg kan planlegge alle de tunge jobbene. To bed skal ommøbleres og to bed skal gå fra staudebed til busker slik at det blir mindre vedlikehold. Da jeg var i full jobb var det ikke problem å holde denne store hagen fin og velstelt men nå når jeg ikke jobber klarer jeg nesten ikke noe. Jeg er ikke flink til å være så svak og hjelpeløs. Har ikke lyst å bli flink til det heller, men har ikke noe valg.

Sommerblomstene er like fine så dem steller jeg godt med helt til frosten kommer. Hagen er min terapi og store glede selv om alt tar tredobbel tid nå. Og snart blir mannen frisk nok til å være min assistent. Jeg er heldig og gleder meg til hver dag. Har nesten ikke tid til å gå og legge meg om kvelden. I dag skal jeg vaske vinduer og da vet alle som kjenner meg at jeg har det bra.

Hjemme men.....

Vi har hatt en lang og urolig natt med febersyk og tungpustet mann. Han er noe bedre nå men sover fremdeles. Vi hadde gledet oss til en god frokost hjemme før hagejobbing og familieselskap i kveld. Nå får jeg være litt pleier for han. Kan ikke gjengjelde alle de månedene han stelte for meg men skal passe stelle godt med ham.

Ellers skal dagen brukes til å pakke ut av to kofferter og vaske sol, sand og salt ut av sommertøy. En herlig ferie er over. Sitter her ved kjøkkenbordet og tenker på hvor ufattelig heldig jeg har vært som fikk oppleve fem uker på vår paradisøy. Ble operert i slutten av april og var sikker på at min drømmeferie ikke kunne gjennomføres denne sommeren. Kanskje aldri mer. Så ble det to lange turer.
Den gleden og takknemligheten kommer jeg til å kjenne på langt utover vinteren. Skal skrive litt mer om ferien senere. Nå må jeg ta meg av den kjære mannen min.

 

 

 

Stakkars mannen var helt utslått da han våknet så jeg ringte legen. Legesekretæren syntes jeg også hørtes så tett ut så det ble dobbel legetime. Etter lytting på to brystkasser og CRP i to langfingre ble diagnosen at jeg blir frisk fra snart men han hadde lungebetennelse og fikk en kraftig kur i 10 dager. Han sover nå etter at jeg har servert ham sushi, antibiotika og melkesyrepiller. Sykemeldt ut uken.

Jeg selv er ganske kortpustet men føler meg i toppform. Familieselskapet meldte vi forfall til og hagearbeidet regnet bort uansett. Det blir innekosedag og klesvask i dag. Ovnene er satt på i alle rom men blir en stund før vi fyrer i vedovnen. Sommerblomstene strutter enda og victoria plommene bugner på treet. Absolutt ikke høst enda

 

Lørdag i paradis

Enda en nydelig og varm dag. Skal rusle i bygatene i dag. Mannen synes det blir for varmt så han kjører oppover og så møtes vi til lunsj. Har sett meg ut et lite fat som bare må være med hjem til skogen 

I går kveld hadde jeg kledd ekstra på meg fordi jeg frøs kvelden før, men det ble en lun kveld og veldig fin. Vi var sammen med våre venner på to, for oss,  nye steder. God musikk og masse munter prat. Var i mitt ess. I kveld har vi reservert bord til halv ni men møtes som vanlig i den gamle havna før det. Ser solnedgangen, forteller hverandre hvordan dagen har vært og nyter litt kald drikke. 

Nå skal jeg rusle gjennom gamlebyen ned til sentrum. Blir aldri lei de trange sjarmerende gatene mellom hvite murhus. Tripper med lette skritt og nikoser meg.

Glemte mobilen på hotellrommet så ingen bilder. Men fatet og krydder fikk jeg kjøpt. Dette er bilde sv druene som vokser rett ved rommet vårt

Bare sol og glede

Har akkurat kommet hjem fra en lang og herlig dag på stranden igjen. Vi er der rett over ni og dra tilbake til hotellet halv fire. Lang lunsj på strandtaverna når solen et varmest. Har badet igjen og igjen. Vannet er så utrolig friskt og med perfekt temp. Jeg nyter så intenst at jeg føler hver vanndråpe mot huden. Da vi skulle kjøre hjem fant vi sykkelen vår parkert sammen med mindre venner. Vår er først i køen 

Tilbake på hotellet er det dusj, kaffe og gresk yoghurt med gresk honning før alt det våte tøyet henges opp på balkongen. Samme rutine hver dag og like behagelig avslappende hver dag. 

I kveld møter vi Lou og John i havna igjen og diskusjonen blir som vanlig hvilken taverna vi skal velge i kveld. I går gikk vi til Alexandros og ble mottatt som grever. En herlig kveld med mye og god gresk mat, gresk musikk fra tre spillemenn og mye latter. 

Jeg lagrer minner og solvarme i hus og hjerte. Dette har jeg ventet på så lenge.