Det lysner i skogen

Tåka ligger tett ute og bladene har for lengst fått høstfarger, men inne i mitt hode lysner det nå. Var kun våken tre ganger i natt og sov minst tre timer sammenhengende og det er lenge siden. I går var jeg på temakveld for stomiopererte. En kveld jeg hadde gruet meg for lenge men likevel var helt bestemt å være med på. Jeg kjørte selv inn til Helsfyr og ble sittende i bilen en stund for å samle mot før jeg gikk inn. Tidligere på dagen hadde jeg skrevet om min engstelse for kvelden på Facebook og der i bilen satt jeg og leste alle kommentarene. Jeg hadde fått så mange oppmuntrende ord og det varmet at så mange kjenner meg så godt at de forstår hvorfor jeg er sliten. Jeg spurte bl.a. hvor det har blitt av tøffe meg og en satte direkte ord på situasjonen da hun skrev:

Tøffe deg er der fortsatt, men helt normalt at du føler deg slik, og har ulike reaksjoner på alt du har opplevd. Nå er du nettopp ferdig med ferie, og skal fungere i dagliglivet, samt slappe av etter tøffe opphold og behandling på sykehuset og da kommer reaksjonene. 

Mange kommenterte at det er lov å ta pause selv om man er tøff. Det er akkurat slik det er. Reaksjonene kommer nå og jeg har kun en pause. I går snakket jeg mye med en av de andre damene med stomi. Da vi snakket om sykehusoppholdet ble jeg skikkelig kvalm og uvel. Har fortrengt så mye smerte og angst fra de månedene på Ahus og orker fremdeles ikke å tenke på det. Hun ble operert på Diakonhjemmet og hadde helt andre opplevelser. Vi hadde mange felles stomiproblem og en ganske lik diagnose. Litt utrolig at vi to skulle finne hverandre der midt mellom 40 - 50 andre stomifolk. Det var pause med utstilling på 45 min så vi fikk god tid til å utveksle erfaringer. Foredraget var om kost og ernæring for stomiopererte men jeg lærte ikke noe nytt. Derimot fikk jeg litt opplæring i en annen måte og tømme tarmen på som jeg vurderer å prøve Men da må jeg til Ahus for opplæring så det blir ikke denne uken.
Under foredraget satt jeg og så nedover salen på alle damene og mennene som satt der. Ulik alder, de fleste eldre enn meg og et par i rullestol. Alle hadde vi et felles problem, stomi. De fleste hadde nok ileostomi fra tynntarmen, noen urostomi fra urinveiene og resten colostomi fra tykktarmen som meg. Jeg fikk en sterk og god følelse om at jeg ikke er alene. Her ute i skogen er det kun meg med stomi men i den salen hadde alle det og de var velkledde smilende og så ut til å ha det bra. Men følelsen av å være en stomipasient var sterk. Vi hadde et felles problem og dermed et fellesskap. Jeg hadde hatt behov for å finne en glede over at livet er fint med stomi. Behov for å være en dame med stomi som kunne være glad for at livet var så bra som det er. Hadde jeg ikke møtt damen som ønsket å sitte ved siden av meg hadde jeg ikke fått noen positive input. Men temaet var ikke livsglede det var kost og ernæring. Neste gang det er temakveld kommer jeg til å være der igjen. Kvelden ristet sånn i meg at jeg fremdeles skjelver. Men det lysner i skogen nå selv om det er tåke ute.