Hverdagen kommer tilbake

Dagene har vært så tøffe de siste uken og da blir det vanskelig å sette ord på hvordan jeg har det. Jeg har hatt nok med å klarer å holde meg flytende og ikke gi etter for fortvilelse og smerter. Nå begynner jeg endelig å få bedre dager med litt mindre smerter. Det føles som om hverdagen kommer på plass igjen og det er dem jeg savner mest når jeg er syk.

 

Jeg har som dere vet vært på sykehuset til innvendig kontroll og biopsier. Den gode nyheten fra den forferdelig vonde undersøkelsen er at det ikke er min tarmsykdom som har blusset opp igjen. For meg er dette veldig gode nyheter siden jeg er redd sykdommen skal spre seg til tykktarmen. Den er nå kun lokalisert til endetarm og burde være enklere å få kontroll på. Den dårlige nyheten er at de ikke vet hvorfor det er betennelse der inne og hvorfor jeg har så store smerter. Kirurgen skulle diskutere med legene som hadde operert meg og så skulle jeg høre fra dem igjen. Det er tre uker siden og jeg venter fremdeles. Har ikke tenkt å purre på dem for kirurger skjærer. Det er deres jobb. Og jeg tror ikke enda en operasjon er beste løsning akkurat nå. Jeg vet jeg må fjerne endetarmen en dag men utsetter det så lenge som mulig. Jeg har hatt seks store operasjoner på tre år og kropp og hjerne trenger en lang pause. Dessuten kan det bli enda mer sammenvoksinger om de skal skjære mer i meg. For ikke å snakke om arrdannelse nederst med smerter og fantomsmerter. 

Smerter kan jeg ta piller for å dempe. Et enda større problem er den totale utmattelsen jeg har enkelte dager. Det føles som om batteriet er helt tomt, både fysisk og psykisk. Jeg er totalt utmattet og orker knapt kle på meg selv. De dagene strever jeg forferdelig. Jeg kjemper mot med alt jeg har for jeg vil ikke ha det slik. Om natten sover jeg som en stein og likevel våkner jeg og føler meg helt utmattet. Som om jeg har vært på en sen fest og drukket og spist alt for mye. Grusomt!. Det gir seg utover som regel utover formiddagen men noen ganger går det bare over til en følelse av utbrenthet og totalt mangel på energi. I dag våknet jeg klokken 05:02 og følte meg uthvilt. Kanskje det snur nå? Håpet er der men skal til en del utredninger hos ulike spesialister fremover. Jeg gir ikke opp og kjemper meg videre på gresk kurs, gåturer, hagelag, shopping og hva det enn skulle være. For meg er det viktig å få nye impulser og positiv energi. Impulser som ikke innebærer utmattelse og en umenneskelig fysisk smerte. Men faktisk har jeg det veldig bra og lever livet hver dag med en intens glede og takknemlighet.

 

For en uke siden var det min fødselsdag og jeg fikk så mye oppmerksomhet og varme, gode hilsener. Rørende og gjennomtenkte gaver fra sønnene mine, datteren og svigersønnen, mannen og fra Sira. Det varmer og styrker og jeg suger til meg alt det positive jeg kan. I går var vi hos svigerforeldrene og spiste formiddagsmat. De nærmer seg 87 år men svigermor var i full gang med klesvask og sengeskift. Mannen og svigerfar dekket bord mens jeg slappet av. Svigerfar hadde kjøpt egne rundstykker uten linfrø til meg. Tenk at han husket det. Jeg samler på gleder!