Ahusdag ferdig

Jeg fikk fremskyndet undersøkelsen tre uker fordi jeg var på legevakten i Stavanger på fredag. Og det var veldig bra for nå kan jeg begynne å glede meg til resten av sommeren og deilige, late dager på Kreta.

En noe søvnløs natt og en vond formiddag ble det som jeg trodde. Å ta klyster med påfølgende kramper i en overbetent endetarm er helt ubeskrivelig vondt. Men nødvendig for at undersøkelsen skulle bli vellykket. På Ahus møtte jeg en flink og hyggelig utenlandsk kirurg. Sykepleieren hjalp meg på med sykehustrøye og lang bukse med stort hull bak. For et syn jeg må ha vært. Så fikk jeg en nål i armen og bra med smertestillende og avslappende. Jeg sløvet meg gjennom selve undersøkelsen. Ikke vondt annet enn når han blåste den opp med luft. Det var mye betennelse der. Mer enn jeg hadde trodd.
Nå har kirurgen laget en plan for hvordan jeg skal stelle sårene og hvilke medisiner som er nødvendige for resten av sommeren. Han ønsket meg god tur til Hellas og sa at det var dyktige leger dere også om det skulle bli nødvendig. Det tror jeg ikke det blir. Jeg skal ha med meg en ny kur antibiotika hvis jeg får feber, smertestillende i tre styrker, sterilt saltvann, kompresser, kateter osv. Jeg må hvile en del fordi jeg har fatigue og fordi jeg blir veldig sliten av alle pillene. Å hvile på en solseng på en strand i Paleochora blir fantastisk. Jeg gleder meg!!!!!

I oktober skal jeg tilbake og da skal det tas en avgjørelse om jeg skal amputere endetarmen. Legene har bestemt seg men de venter på meg. De er helt klare på at det er eneste løsningen. Jeg er klar jeg også for sånn som jeg har det nå kan ikke fortsette. Men først skal jeg ha med meg sommeren. Det forstod kirurgen godt og sa jeg skulle komme til samtale etter ferien. Det er en stor operasjon og muligheter for mange komplikasjoner. Men med noen går det veldig bra. Kanskje det er min tur til å være en av de heldige nå?

Jeg er lettet og glad nå. Fordi jeg er ferdig med undersøkelsen, fordi jeg slapp å legges inn akutt og fordi jeg får med hele sommeren med besøk i Huset i skogen, Paleochora og bryllup.

Sommeren fortsetter

Så mye sol og varme, så mange flotte turer og opplevelser, så mye vondt og blødning. Sykdom og glede har gått hånd i hanske hele sommeren men jammen har jeg fått med meg mye kjekt. Og enda er det mye igjen av både sommer og opplevelser. Vi har vært på Skiathos, bryllupshelg, Stavanger, fjellstøl og nå sist på hytte ved sjøen. Jeg som trenger så mye hvile og så mange faste rutiner har selvsagt merket at vi har hatt et høyt aktivitetsnivå. Men vi har sammen klart å finne en fin balanse slik at vi begge har fått mest mulig ut av alle turene. Jeg har også blitt ekspert i å skjule hvor vondt jeg har og sette på en gladmaske. Ikke alltid så smart men mitt valg.




På fredag måtte jeg gi meg og oppsøke legevakten i Stavanger. Da var feberen så høy at jeg ble redd. Blodprøver ble tatt og utvendig undersøkelse. Antibiotika og smertestillende ble viktigst hele hyttehelgen. Vi hadde gledet oss slik til dagene i sjøkanten med bad og fisking at jeg samlet siste rest med krefter. Måtte hvile mye mer enn jeg ønsket, men da kunne mannen sette krabbeteiner eller prate mannfolkprat med den andre Erik. Joda, de var to med samme navn, men vi er vant til det nå. Jeg selv fikk mange gode samtaler med min venninne, god mat og mye latter. Og ikke minst mange sjøbad. Det var absolutt verd å bruke kreftene mine på. Sånne stunder fyller alle tomrom med solide krefter. Om et par uker kommer de hit til oss og vi får enda mer tid sammen.



Nå er det hage og blomster som er planen. Det har vært tøft for alle plantene med disse varme ukene så jeg får stelle med dem så godt jeg kan. Litt hver dag da blir det kos og ikke slit. Så får vi besøk og like etter pakker vi til nye Hellasopplevelser. Helt på tampen av sommerplanene mine blir det ny Stavangertur med bryllup. Først da er jeg klar til å tenke på helse og tarmer.
Jeg kan selvsagt ikke dra til Hellas uten å sjekkes nøye av en gastrolege. Da risikerer jeg å bli liggende med smerter og kanskje til og med på sykehus der nede. Både sykehus og fastlege sjekker meg før jeg drar. Jeg hadde time på sykehuset om tre uker nå måtte den fremskyndes til i morgen. Da blir jeg sjekket innvendig og nye biopsier blir tatt. Mulig jeg blir satt opp til operasjon allerede da men den blir ikke før etter september uansett. Det som er viktigst er at jeg får med meg antibiotika og kortison nok til å holde betennelsen i sjakk i to måneder. Gruer meg aldeles forferdelig, men må bare gjennom dette enda en gang. De doper meg godt ned og i hodet har jeg med meg alt det fine fra sommeren som har vært og alt det som venter på meg.

 

 

Sommergleder

Jeg nyter sommeren. Nyter å kunne stå opp å gå rett ut i hagen barbent i duggvått gress. Da føler jeg meg så utrolig lett og glad. Fuglene kvitrer og solen smyger seg rundt plantene i hagen. Frokost på trappa med Reiseradioen i bakgrunnen. Dette er sommergleder for meg.
Det siste morgenene denne har jeg våknet tidlig. Ikke av forventninger til en ny fin dag, men av smerter i underlivet som velter meg rundt i store bølger. Som en knyttneve med godt tak i alle innvollene samtidig og prøver å vri dem sakte ut. Kvalmen følger i stigende takt og jeg orker ikke løfte hodet. Ligger helt stille og prøver å få kontroll. Når smertene begynner å gå over til neste trinn har jeg klart å stavre meg opp for å ta en smertestillende eller vekker mannen og be om hjelp. Noen ganger venter jeg en halv time med smerter som egentlig burde gjort med bevisstløs. I neste trinn går de over til kramper og den såre og betente endetarmen vris rundt. Jeg beskriver dem som åpningsrier med betente eggstokker og blindtarmsbetennelse samtidig. Da ligger jeg helt stille. Ikke fordi det hjelper men fordi jeg ikke klarer bevege meg eller snakke.

Så våknet jeg i morges med sommergleden på plass. Hoppet ut av sengen og svelget pillen før smertene begynte og løp ut i gresset. Jeg hadde bestemt meg for å dra til legevakten i dag selv om jeg vet jeg blir lagt inn. Alle mine planer for sommeren ville falt i grus og det er tankene som har vokst seg fast de siste dagene. En angst og en skuffelse som en voksende klump. Men så våkner jeg i knallform i dag. Tenk den gleden det ble for meg og for mannen. Plutselig er alt på plass igjen. Sommergleden, drømmene, forventningene. I dag blir en nydelig dag og jeg er så glad.

Jeg har ikke blitt frisk. Men jeg får en pause igjen før betennelsen blusser opp til en ny topp. Jeg forklarer hva og hvordan i Posedamen som vanlig, men det er ikke viktig. Det som er viktig er at jeg nå får en god periode igjen. Nå virker de smertestillende pillene igjen. En hel uke har de ikke klart å ta smertene så jeg er veldig sliten. I dag skal jeg nyte og bare slappe av. Kjenne på sommergleden.

Hjemme alene og planlegger

Sist uke jobbet mannen tre dager og denne uken to. Trives godt i mitt eget selskap og burde egentlig sette pris på å være litt for meg selv. Men det gjør jeg ikke. Huset er tomt og rart. Jeg har blitt så vant til at vi er to hele dagen og trives så godt sammen med solstrålen min. Heldigvis. Men planlegger selv å jobbe et par dager i uken etter jeg er operert. Da blir han hjemme alene.

I går var vi i Sverige. Ikke akkurat langtur siden vi bor en time fra grensen, men en koselig handletur. Denne turen ble ekstra koselig fordi vi besøkte en familie fra Hønefoss med tre herlige unger som er på ferie i en hytte. Det ble en så fin og glad dag og mange gode klemmer.
Neste uke er planen å kjøre til Stavanger igjen. Ikke så mye byliv men hytteliv denne gangen. Våre venner har hytte på en øy i Ryfylke. Med båt, krabbeteiner, fiskegarn og egen badestrand. Sol er bestilt men regntøy pakkes alltid med når vi drar vestover. Vi kjørte to fjelloverganger i juni men har ikke helt bestemt hvor vi kjører denne gangen. Uansett rute blir det en med mulighet for mange rastestopp som for meg er en del av hele turen.

Ny Hellastur er også planlagt. Denne gangen på et nytt og for oss helt ukjent sted. Blir veldig spennende å dra på oppdagelsesturer i mitt favorittland. Det blir de to første ukene av september men dato ikke fastsatt. Reisebyråene er så tidlig ute med salg av billetter at vi måtte kjøpe neste års junitur før vi kom hjem fra årets junitur. Mye koselig planlegging ved kjøkkenbordet i Huset i skogen.
På en grå dag som dette er det fint å drømme seg bort litt men etterpå nyter jeg å pusle hjemme og våre i hagen vår. Det er her det er best å være men når vi reiser litt inni mellom setter vi ekstra pris på dagene hjemme. Jeg er nok mer glad i å reise enn mannen men vi koser oss voldsomt når vi er på tur sammen. Akkurat som vi gjør hjemme bare to hakk enda bedre.

Når vi kommer hjem fra Hellas har jeg kun et mål igjen for denne sommeren før jeg kan senke godta at jeg må gjennom mange undersøkelser og en stor operasjon. Nå biter jeg tennene sammen og noterer langt bak i hodet at smertene øker. Klart jeg er for tøff som skal ha med meg alt dette. Men for meg føles det som et innestengt behov. Jeg må oppleve alt denne sommeren har å by på før den lange vonde vinteren kommer. Akkurat i år ble det to ekstra bryllup, en stor fest og en ekstra fjelltur i tillegg til de vanlige turene våre. Sånn måtte det bare bli og jeg har klart nesten alt.
Det er ferietid på sykehusene så jeg får ikke starte undersøkelsene før slutten av august. Derfor vet jeg at det ikke blir operasjon før senere i høst. Selvsagt kan det skje noe akutt som i påsken men da endrer vi planene. Jeg er nødt å være sterk for oss begge men ikke minst meg selv. Jeg vil og jeg må!

Uten min mann kunne jeg ikke klart å gjennomføre alle turene og opplevelsene.Han passer på at jeg får nok av hvile, mat og medisiner. Sammen med ham er jeg trygg og planlegger glad nye turer og pakker koffertene for oss to. Tre ganger til så er det stopp. For i år...........

 

 Posedamen

Jeg klarte det (del 2)

Vanligvis er vi på Skiathos tre uker i juni men denne sommeren ble det kun to. Vi måtte vi hjem til bryllup for datteren skulle gifte seg. Da hadde vi to dager til å gjøre det viktigste i hagen før jeg igjen pakket kofferten for en helg på hotell. Fredags ettermiddag ruslet vi tur på Fornebu. Der det tidligere var en stor flyplass var det nå store kontorbygninger, hotell og leilighetsbygg. Alt pent designet med parker og gangstier. Vi hadde et stort hjørnerom med utsikt over Oslofjorden fra senga og badekar. Begge deler ble flittig brukt for jeg hvilte så mye jeg kunne. Fredag kveld spiste vi middag sammen med bestefar, grandtante, bruden og hennes forlover. Brudekjolen ble høytidelig fraktet fra vært rom til brudens suite før vi la oss til å sove i den fantastiske elektrisk regulerbare sengen. Men mye tanker og lite søvn den store dagen før dagen.

 Bryllupet skrev jeg om i Dagen derpå med et smil. Hva jeg ikke skrev var at jeg hadde så store smerter under bryllupsmiddagen at jeg trodde jeg skulle besvime. Tok maks dose piller og var oppe på rommet og hvilte meg 20 min men de slapp ikke. Jeg hadde ikke noe valg annet enn å holde ut for denne kvelden kunne jeg ikke gå glipp av. Så smilet kom på og jeg fikk med meg hele den de vakre og rørende festen og talene. Dette unge paret er jeg så inderlig, inderlig glad i. Da bruden takket reservemoren hulket jeg. Jeg gjemmer denne dagen i mitt hjerte.
Søndag gikk jeg rett til sengs så fort vi var hjemme og sov i flere timer. Men så var jeg klar igjen.

Det var da tre dager til å hvile før neste turopplevelse. Været var bra så en del av tiden ble brukt i hagen og resten til å pakke festklær, byklær og fjellklær. Vi var klar for Vestlandsturen tidlig torsdag morgen. Kjørte over fjellet via Dalen i nydelig vær. Så mye vakker natur og tid nok til å stoppe for å nyte. Det ble en flott tur og jeg var i storform takket være smertestillende. Etter Suleskard kjørte vi litt sørover til Sira for å hilse på min nettvenninne. Vi har hatt så tett og god kontakt men ikke møtt hverandre. Det var som å møte en gammel venn med bånd som aldri forsvinner. To alt for korte timer med god prat og latter før vi kjørte videre til Stavanger.
Egen leilighet i underetasjen hos våre  venner. For en luksus. Her bodde vi i fem netter og hadde flott vær hele tiden. Det ble både bytur, strandtur og masse klemmer fra sønner, tantebarn og tante. En hel dag med grilling sammen med våre forlovere og deres barn og barnebarn fikk vi også tid til. Akkurat som jeg ønsket det. Og pillene virket. Helt til lørdagskveld.
Da var det stor fest for et annet vennepar som skulle de feire 40 års bryllupsdag. En flott sommerfest i en gammel og flott kolonihage sammen med masse festglade kjente og ukjente. Jeg elsker sånne samlinger. Men det gjorde ikke tarmen min. Samme smertene som ved bryllupsmiddagen og de slapp ikke taket før neste dag. Likevel var vi blant de siste som gikk hjem. En nydelig sommer natt som ikke burde soves bort, men det måtte jeg.

Jeg ble heldigvis bedre og vi kunne kjøre videre mot Ryfylke. Lunsj i hytta til et annet vennepar var første stopp. Nydelig mat og en trivelig stund. Vi kommer igjen. Neste stopp ble en rasteplass i Suldal etter flere timers kjøring. Mannen passet på at jeg tok pillene hver sjette time og formen var veldig bra. Men som jeg fortalte i begynnelsen av denne bloggen så var det et umenneskelig strev for meg å komme opp til fjellstølen. Jeg ville gi opp men da var vi halvveis så det var bedre å gå helt frem hvor det var sikringsradio og mulighet for å tilkalle hjelp. Å komme opp de bratte bakkene og se stien flate ut innover dalen samtidig som man kjenner lukten av røyk fra pipa på stølen er en fantastisk fredfull glede.
Min venninne ventet på oss med fyr i ovnen og kaffe klar. Været var strålende og magen ble bedre. Vi nyter å være der oppe med helt enkle forhold. Ikke mobildekning men en radio, ikke baderom men et utedo og et vaskefat, ikke kjøkken men gasskomfyr og snøkjøling. Her oppe har vi vært hvert år siden 2003. Med unntak av tre år. Et år da vi giftet oss, et år da det stryrtregnet i dagevis og et år da jeg var nyoperert. Nå er det over fordi min venninne skal flytte fra gården og fortsette veien alene.

Nå er vi hjemme igjen og skal fordøye alle inntrykkene og lagre alle gode minner i album og hjerte.
Jeg visste det ble travelt med så mye på en gang men jeg ønsket så inderlig å få med meg alt. Hadde jeg vært på sykehus og gått glipp av alle turene vet jeg at jeg hadde blitt enda mer sliten. Jeg har to typer smerter. En er kramper som minner om åpningsrier med betent livmor. Denne finnes det ikke medisiner for. Vi kaller det oppesmerter. Nedesmerter er smerter fra den betente endetarmen. Det er denne som skal opereres ut og som jeg står i sykehuskø for å få undersøkt. Tarmstumpen har flere åpne sår og det er så store smerter at jeg vet ikke å sette ord på dem. De er der uansett om jeg ligger, går eller står. Mitt høyeste ønske er å få en smertefri dag. Kun en.

Behandlingen akkurat nå er smertestillende og saltvannskylling. Detaljene trengs ikke men pillene gjør at jeg samler vann i kroppen og at jeg ikke kan kjøre bil. De tuller også med fordøyelsen så jeg får mer kramper, oppesmerter. En tung sirkel. De vil ikke operere meg når den er så betent så jeg har først en lang antibiotikabehandling i vente før selve operasjonen. Derfor samler jeg alle gode opplevelser jeg kan nå. Derfor er det så viktig for meg å klare alt som var planlagt. Det er min måte å bygge meg opp psykisk og jeg vil trenge mot og humør i tonnevis. Det blir min syvende operasjon på kort tid og med månedsvis av rekreasjonstid som venter. Jeg har klart det, men er ikke i mål enda. Flere opplevelser og turer er på ønskelisten og jeg er ikke klar før 21.september. Tar en dag om gangen og vurderer situasjonen etter hvert. Før jeg reiser noe sted så skal jeg undersøkes av fastlege og så av kirurger. En dag om gangen og hver dag gjør jeg så fin jeg kan. Det er sommer i skogen.

 

 

 

Flere bilder fra Vestlandsturen, klikk her.

Jeg klarte det (del 1)

I fjor høst fikk jeg smerter. Så store at jeg måtte ligge mesteparten av dagen. Ikke fordi jeg ble bedre av å ligge eller at smertene avtok i den stillingen, men fordi det var alt jeg maktet. Da drømte jeg meg til sommer og Hellas men også alt det fine jeg skulle oppleve her hjemme. Påsken på sykehus og beskjed om at ny operasjon venter skremte meg. Jeg ville så inderlig gjerne ha denne sommeren. Så langt har jeg klart det. Mest fordi jeg er så sta og målbevisst. Da jeg krøp mer enn gikk opp fjellbakkene til seters så jeg galskapen. Jeg stønnet og vred meg for hvert skritt, men opp skulle jeg. Hvorfor var det så viktig for meg?

Men først dro vi til Hellas. I vinter når morfinen ikke virket var min hjelp å lukke øyene og drømme meg til vakre Skiathos. Jeg kunne kjenne vannet gli mot huden mens jeg svømte på Elias stranden, eller sitte på balkongen og kjenne lukten av det store oliventreet og lytte til de kjente lydene. Og morgenbadet. Solen kommer akkurat over åsen, stranden er folketom og vannet stille og klart. Alt dette måtte jeg bare oppleve igjen i sommer. Fylle på lageret av drømmer og minner før neste vonde operasjon. Økte dosen smertestillende til det doble og samlet inntrykk med intens glede.



Vi leide ATV og kjørte til den stranden som passet best etter vinden. De tre første dagene var det dårlig vær og vi frøs, men så kom solen og varmen. Alle strendene har en liten taverna hvor vi spiste lunsj og hvilte litt fra de sterke solstrålene. På stranden fikk jeg skygge av parasollen og der lå jeg strekk ut og leste i eboka. Når jeg ikke badet. Jeg badet så mye jeg orket. Lå og fløt i bølgene og bare var tilstede. Stomiposene jeg har nå tåler godt en hel dag på stranden med så mye bading. Jeg hadde kjøpt to nye bikinier som dekket hele posen og livet var fantastisk nydelig.
Kveldene med Lou og John var myke og lette. Med dem kan jeg slappe helt av. Det ble mye latter og gode samtaler de elleve kveldene vi var sammen. De støttet meg når posen sprakk på do og jeg gråt av ydmykelse og lo sammen med meg av hele hendelsen senere. At smertene rev og slet mens noen kvelder så ingen. Ikke engang min mann som kjenner meg så godt. Jeg var nok litt mer stille men smilte og pratet med litt sammenbitte tenner.
Hotellet vårt er på stranden. Perfekt for morgenbad og ettermiddagsbad. I år ble det kun ettermiddag. Vi kan spasere til byen fordi det ligger så nær sentrum. Mindre enn ti minutt tar det å gå opp en bakke, over toppen og ned en bakke. Disse turene til byen og hjem igjen var gode for meg. Å bygge meg opp psykisk og fysisk er mitt mål før operasjonen. Det er en stor operasjon jeg skal gjennom og med uklart resultat. Men jeg har ikke noe valg! Derfor laget jeg en plan om hvordan jeg skulle være mest mulig forberedt. Skaithos var viktig men jeg hadde flere mål. Vent på del 2.....