Jeg klarte det (del 2)

Vanligvis er vi på Skiathos tre uker i juni men denne sommeren ble det kun to. Vi måtte vi hjem til bryllup for datteren skulle gifte seg. Da hadde vi to dager til å gjøre det viktigste i hagen før jeg igjen pakket kofferten for en helg på hotell. Fredags ettermiddag ruslet vi tur på Fornebu. Der det tidligere var en stor flyplass var det nå store kontorbygninger, hotell og leilighetsbygg. Alt pent designet med parker og gangstier. Vi hadde et stort hjørnerom med utsikt over Oslofjorden fra senga og badekar. Begge deler ble flittig brukt for jeg hvilte så mye jeg kunne. Fredag kveld spiste vi middag sammen med bestefar, grandtante, bruden og hennes forlover. Brudekjolen ble høytidelig fraktet fra vært rom til brudens suite før vi la oss til å sove i den fantastiske elektrisk regulerbare sengen. Men mye tanker og lite søvn den store dagen før dagen.

 Bryllupet skrev jeg om i Dagen derpå med et smil. Hva jeg ikke skrev var at jeg hadde så store smerter under bryllupsmiddagen at jeg trodde jeg skulle besvime. Tok maks dose piller og var oppe på rommet og hvilte meg 20 min men de slapp ikke. Jeg hadde ikke noe valg annet enn å holde ut for denne kvelden kunne jeg ikke gå glipp av. Så smilet kom på og jeg fikk med meg hele den de vakre og rørende festen og talene. Dette unge paret er jeg så inderlig, inderlig glad i. Da bruden takket reservemoren hulket jeg. Jeg gjemmer denne dagen i mitt hjerte.
Søndag gikk jeg rett til sengs så fort vi var hjemme og sov i flere timer. Men så var jeg klar igjen.

Det var da tre dager til å hvile før neste turopplevelse. Været var bra så en del av tiden ble brukt i hagen og resten til å pakke festklær, byklær og fjellklær. Vi var klar for Vestlandsturen tidlig torsdag morgen. Kjørte over fjellet via Dalen i nydelig vær. Så mye vakker natur og tid nok til å stoppe for å nyte. Det ble en flott tur og jeg var i storform takket være smertestillende. Etter Suleskard kjørte vi litt sørover til Sira for å hilse på min nettvenninne. Vi har hatt så tett og god kontakt men ikke møtt hverandre. Det var som å møte en gammel venn med bånd som aldri forsvinner. To alt for korte timer med god prat og latter før vi kjørte videre til Stavanger.
Egen leilighet i underetasjen hos våre  venner. For en luksus. Her bodde vi i fem netter og hadde flott vær hele tiden. Det ble både bytur, strandtur og masse klemmer fra sønner, tantebarn og tante. En hel dag med grilling sammen med våre forlovere og deres barn og barnebarn fikk vi også tid til. Akkurat som jeg ønsket det. Og pillene virket. Helt til lørdagskveld.
Da var det stor fest for et annet vennepar som skulle de feire 40 års bryllupsdag. En flott sommerfest i en gammel og flott kolonihage sammen med masse festglade kjente og ukjente. Jeg elsker sånne samlinger. Men det gjorde ikke tarmen min. Samme smertene som ved bryllupsmiddagen og de slapp ikke taket før neste dag. Likevel var vi blant de siste som gikk hjem. En nydelig sommer natt som ikke burde soves bort, men det måtte jeg.

Jeg ble heldigvis bedre og vi kunne kjøre videre mot Ryfylke. Lunsj i hytta til et annet vennepar var første stopp. Nydelig mat og en trivelig stund. Vi kommer igjen. Neste stopp ble en rasteplass i Suldal etter flere timers kjøring. Mannen passet på at jeg tok pillene hver sjette time og formen var veldig bra. Men som jeg fortalte i begynnelsen av denne bloggen så var det et umenneskelig strev for meg å komme opp til fjellstølen. Jeg ville gi opp men da var vi halvveis så det var bedre å gå helt frem hvor det var sikringsradio og mulighet for å tilkalle hjelp. Å komme opp de bratte bakkene og se stien flate ut innover dalen samtidig som man kjenner lukten av røyk fra pipa på stølen er en fantastisk fredfull glede.
Min venninne ventet på oss med fyr i ovnen og kaffe klar. Været var strålende og magen ble bedre. Vi nyter å være der oppe med helt enkle forhold. Ikke mobildekning men en radio, ikke baderom men et utedo og et vaskefat, ikke kjøkken men gasskomfyr og snøkjøling. Her oppe har vi vært hvert år siden 2003. Med unntak av tre år. Et år da vi giftet oss, et år da det stryrtregnet i dagevis og et år da jeg var nyoperert. Nå er det over fordi min venninne skal flytte fra gården og fortsette veien alene.

Nå er vi hjemme igjen og skal fordøye alle inntrykkene og lagre alle gode minner i album og hjerte.
Jeg visste det ble travelt med så mye på en gang men jeg ønsket så inderlig å få med meg alt. Hadde jeg vært på sykehus og gått glipp av alle turene vet jeg at jeg hadde blitt enda mer sliten. Jeg har to typer smerter. En er kramper som minner om åpningsrier med betent livmor. Denne finnes det ikke medisiner for. Vi kaller det oppesmerter. Nedesmerter er smerter fra den betente endetarmen. Det er denne som skal opereres ut og som jeg står i sykehuskø for å få undersøkt. Tarmstumpen har flere åpne sår og det er så store smerter at jeg vet ikke å sette ord på dem. De er der uansett om jeg ligger, går eller står. Mitt høyeste ønske er å få en smertefri dag. Kun en.

Behandlingen akkurat nå er smertestillende og saltvannskylling. Detaljene trengs ikke men pillene gjør at jeg samler vann i kroppen og at jeg ikke kan kjøre bil. De tuller også med fordøyelsen så jeg får mer kramper, oppesmerter. En tung sirkel. De vil ikke operere meg når den er så betent så jeg har først en lang antibiotikabehandling i vente før selve operasjonen. Derfor samler jeg alle gode opplevelser jeg kan nå. Derfor er det så viktig for meg å klare alt som var planlagt. Det er min måte å bygge meg opp psykisk og jeg vil trenge mot og humør i tonnevis. Det blir min syvende operasjon på kort tid og med månedsvis av rekreasjonstid som venter. Jeg har klart det, men er ikke i mål enda. Flere opplevelser og turer er på ønskelisten og jeg er ikke klar før 21.september. Tar en dag om gangen og vurderer situasjonen etter hvert. Før jeg reiser noe sted så skal jeg undersøkes av fastlege og så av kirurger. En dag om gangen og hver dag gjør jeg så fin jeg kan. Det er sommer i skogen.

 

 

 

Flere bilder fra Vestlandsturen, klikk her.