Jeg klarte det (del 1)

I fjor høst fikk jeg smerter. Så store at jeg måtte ligge mesteparten av dagen. Ikke fordi jeg ble bedre av å ligge eller at smertene avtok i den stillingen, men fordi det var alt jeg maktet. Da drømte jeg meg til sommer og Hellas men også alt det fine jeg skulle oppleve her hjemme. Påsken på sykehus og beskjed om at ny operasjon venter skremte meg. Jeg ville så inderlig gjerne ha denne sommeren. Så langt har jeg klart det. Mest fordi jeg er så sta og målbevisst. Da jeg krøp mer enn gikk opp fjellbakkene til seters så jeg galskapen. Jeg stønnet og vred meg for hvert skritt, men opp skulle jeg. Hvorfor var det så viktig for meg?

Men først dro vi til Hellas. I vinter når morfinen ikke virket var min hjelp å lukke øyene og drømme meg til vakre Skiathos. Jeg kunne kjenne vannet gli mot huden mens jeg svømte på Elias stranden, eller sitte på balkongen og kjenne lukten av det store oliventreet og lytte til de kjente lydene. Og morgenbadet. Solen kommer akkurat over åsen, stranden er folketom og vannet stille og klart. Alt dette måtte jeg bare oppleve igjen i sommer. Fylle på lageret av drømmer og minner før neste vonde operasjon. Økte dosen smertestillende til det doble og samlet inntrykk med intens glede.



Vi leide ATV og kjørte til den stranden som passet best etter vinden. De tre første dagene var det dårlig vær og vi frøs, men så kom solen og varmen. Alle strendene har en liten taverna hvor vi spiste lunsj og hvilte litt fra de sterke solstrålene. På stranden fikk jeg skygge av parasollen og der lå jeg strekk ut og leste i eboka. Når jeg ikke badet. Jeg badet så mye jeg orket. Lå og fløt i bølgene og bare var tilstede. Stomiposene jeg har nå tåler godt en hel dag på stranden med så mye bading. Jeg hadde kjøpt to nye bikinier som dekket hele posen og livet var fantastisk nydelig.
Kveldene med Lou og John var myke og lette. Med dem kan jeg slappe helt av. Det ble mye latter og gode samtaler de elleve kveldene vi var sammen. De støttet meg når posen sprakk på do og jeg gråt av ydmykelse og lo sammen med meg av hele hendelsen senere. At smertene rev og slet mens noen kvelder så ingen. Ikke engang min mann som kjenner meg så godt. Jeg var nok litt mer stille men smilte og pratet med litt sammenbitte tenner.
Hotellet vårt er på stranden. Perfekt for morgenbad og ettermiddagsbad. I år ble det kun ettermiddag. Vi kan spasere til byen fordi det ligger så nær sentrum. Mindre enn ti minutt tar det å gå opp en bakke, over toppen og ned en bakke. Disse turene til byen og hjem igjen var gode for meg. Å bygge meg opp psykisk og fysisk er mitt mål før operasjonen. Det er en stor operasjon jeg skal gjennom og med uklart resultat. Men jeg har ikke noe valg! Derfor laget jeg en plan om hvordan jeg skulle være mest mulig forberedt. Skaithos var viktig men jeg hadde flere mål. Vent på del 2.....