Snart jul i Julehuset

I morgen er det Lucia dagen. Da er tradisjonen min at Julehuset skal være offisielt åpnet og at de røde julegardinene på kjøkken skal være oppe. Jeg er helt i rute. Julehuset lyser så bilene kjører saktere nede på veien for å kunne se det. Våre nye naboer har sendt melding om hvor fint de synes det er. Det nye juletreet er den store gleden i år. Det erstatter det som stod inntil veggen som vi nesten ikke kunne se. Dette nye kan jeg se både fra kjøkkenbenken og fra kjøkkenbordet. Et tre, en lenke med lys og så stor glede.

 

Jeg er sliten. Tror faktisk jeg er mest sliten av å svinge mellom smerter og fortvilelse til et punkt der jeg nesten vil gi opp, og til å føle at livet godt og alt kunne vært verre. Slike topper og bunner kan jeg ha flere ganger daglig. Men toppene er så fine og så nært den friske meg at dem vil jeg ikke være uten. Alle som ringer meg spør om jeg har hørt noe fra sykehuset. Det har jeg ikke. Jeg vet jeg står i kø og jeg vet at jeg må ringe å purre. Sannheten er at jeg er redd. Jeg er redd for alle smertene jeg  får når de åpner meg opp igjen. Redd for at den store operasjonen ikke vil gi meg et liv uten disse grusomme smertene. Og faktisk redd for at jeg ikke får være hjemme julehelgen. Men valget er ikke mitt.
Legen øker doseringene i takt med voksende smerter og sårbehandlingen som lindrer en halv dag om gangen. Sånn halter jeg meg gjennom dagen. Den nye kjempestore hotellputa gjør timene i til sengs mer behagelig Og de dagene mannen er hjemme er lysere og lettere enn når jeg er alene. Jeg gleder meg hver kveld til neste dag. Og ekstra gleder er det nå i julemåneden.

De siste dagene har jeg pakket inn julegaver. Jeg synes det er så hyggelig å kunne gi gaver som jeg vet vil glede at jeg ofte kjøper alt for mange. Vi gir ikke kostbare gaver til hverandre og familien er ikke stor. Julegavene til Kreftforeningen, Kirkens nødhjelp og et par andre gis i november så de kan planlegge. Det kjennes godt å kunne gi slike gaver men å kunne glede så mange er viktigere enn følelsen av prektighet.

Julekort skriver jeg hvert år. Jeg sender alltid flere enn jeg får. Facebook og mobiltelefon har overtatt og jeg liker det ikke. Tanken på at noen har satt seg ned for å skrive et kort til meg. Hatt meg i tankene når de skrev ordene. Den varmen kan ikke erstattes av en tekstmelding. Jeg er nok gammeldags men da er jeg det og skriver min 29 julekort i år også. Problemet i år er at alle små ledd og en skulder er stive og ømme. Det er umulig å skrive for hånd så jeg skriver en og en hilsen på pc og klipper til og limer teksten inn i et fint julekort. Det er samme ordene jeg ville håndskrevet men likevel ikke slik jeg vil at mine julehilsener skal være.

Julehuset er pyntet utvendig, inne begynner rødfargen fra nissene å overta for de hvite englene og to kakebokser er fylt opp. Julegardinene er på plass på kjøkken og gjesterom og fryseboks bugner. Rommet av gaver som skal sendes og fryseboks av julemat. I sengen ligger jeg stablet opp med puter og skriver med et smil om munnen. Ikke en eneste dag med stress og mas denne julen heller. Akkurat slik jeg vil ha det. Det oser av juleglede og fred i huset og jeg nyter denne tiden.