Stille i skogen

Når det blir stille på Facebook og på bloggen min forstår de fleste at jeg ikke har det så greit. Det ser jeg av meldinger og hilsener jeg får. Takk for at dere ser meg. For at dere følger med og forstår.

Smertene har økt. Så mye at jeg mister kontrollen og de tar over min dag og ikke minst natt. En del av årsaken er at kroppen venner seg til pillene og jeg må ha større dose, men hovedårsaken er at betennelsen øker. Som et siste forsøk prøvde jeg enda en gang de langtidsvirkende pillene jeg fikk i september. Det ble en lang og vond natt fordi kroppen min ikke absorberer disse tablettene på riktig måte. Da jeg våknet måtte jeg få hjelp for å klare å ta den vanlige pillen. En time senere var jeg hos legen!

Jeg er heldig som har en så omsorgsfull fastlege. Mot sykehuskøen kan hun selvsagt ikke gjøre noe. Det ba jeg henne heller ikke om fordi jeg ikke ønsker å legges inn før de har tid til å operere meg etter en oppsatt plan. Men smertene vil hun så gjerne prøve å hjelpe meg med. Hun sjekket både med en kollega og med boken for å finne noe som kunne være riktig for meg. Etter operasjonen skal både mannen og jeg få opplæring i å sette sprøyter når jeg får akutte kramper i tynntarmen. Men nå først er det endetarmen som må ordnes. I betydningen fjernes.

Jeg skal nå ta dobbel dose av de sterkeste pillene og en ny medisin som skal hjelpe meg med smertene om natten. Den vil hjelpe om dagen også men jeg vil bli døsig av den så derfor er det kun nattmedisin. Nå har jeg hatt sårstell og ligger i senga mens prosessen skal bli ferdig og krampene stilne. Ute skinner sola og mannen sitter oppe ved garasjen og spiser formiddagsmat i solveggen. Jeg koser meg med ham og er glad han nyter sånne fine dager. Kanskje kan vi ta ettermiddagskaffe ute sammen. Hånd i hånd.

Jeg måtte på apoteket etter legetimen og i nabobutikken fikk jeg snopt meg litt adventspynt. Har ikke vist det til mannen enda for han synes det er alt for tidlig. Det er det faktisk men det er nå utvalget er størst i butikkene og i tillegg er det ikke sikkert jeg er hjemme eller om jeg er sengeliggende når adventstiden begynner. Jeg skal også begynne å stryke juleduker og julegardiner. De skal ikke henges opp men for meg er det viktig å få det ferdig mens jeg kan. Egentlig er det vel kun en god unnskyldning for å få starte med en jobb jeg nikoser meg med, men det er en hemmelighet.

Det har vært stille i skogen noen dager nå. Men håpet er at nye medisiner skal få fart i meg igjen og da skal jeg igjen nyte hver dag i takknemlig glede.