Pose til glede

Hjemmesykepleieren kunne ikke komme i går fordi det var så mye snø og ikke brøytet Jeg ringte selv og sa de ikke måtte prøve å kjøre hit. Om kvelden kom det en for da var veien brøytet. Det ligger fremdeles nesten en halv meter snø så bakken opp hit var glatt men det kom to pleiere i morges. Den ene er lærling til omsorgsarbeider og den andre en erfaren sykepleier. Begge to har vært her før. På soverommet har som alltid dekket til madrassen og lagt frem utstyret de trenger.

Åpningen inn til såret de skal skylle er midt bak. Det betyr derfor at jeg ikke kan ha klær på meg nedentil og ligger på siden med rumpen bar. Stadiet hvor det var flaut med sykepleier på kne ved siden av sengen på vårt soverom og jeg nesten naken er passert for lenge siden. Jeg er pasient og hun er erfaren sykepleier.

Lærlingen er en søt ung dame som kommer til å bli en dyktig omsorgsarbeider. Sykepleieren forklarte og instruerte og fordi de må klemme så hardt på saltvannsbelgen for å få skyllet bra skulle lærlingen hjelpe til. Hun fikk forklart at hun ikke måtte slippe taket for da går saltvannet feil vei. Hos meg skal saltvannet renne ut sammen med sårveske og blod etterpå og det skal ikke aspireres som det heter på fagspråket. De er alltid litt nervøse for pasienten i sengen er en erfaren hjelpepleier som kan dette nesten bedre enn de kan selv.

Den ene satt seg på huk og den andre la seg på kne for å få en god arbeidsstilling. Ikke mye HMS her i huset. Sykepleier instruerte og lærlingen tok et godt tak i saltvannsbelgen for å klemme inn mer skylleveske. På pasientens mage var det festet en pose. En stomi pose. Når de driver og roter i det området endetarmen skulle ha vært er det nerver der fremdeles som sender signaler til hjernen om at nå skjer det noe i tarmen så tøm. I dag tømte den en skikkelig brakfis. I posen. I posen som har filter. Men en så stor fis i en plastpose lager mer bråk enn ut i friluft. Lærlingen hoppet til og mistet grepet i flasken så alt saltvannet ble sugd tilbake. Hun mistet balansen og falt bakover fordi det var hun satt på huk. Pleier og pasient lo først til vi  så det flaue ansiktet til lærlingen. Hun var både sjokkert og flau. det var ingen fare. De måtte bare skylle på ny og denne gangen uten lyd i posen. Hun klarte det fint og jeg holdt et lite mini foredrag om stomi og stomiposer.

Etter de var gått slapp jeg latteren løs. Først lo jeg så kom tårene. Hele situasjonen skulle egentlig vært på youtube så alle kunne få le litt. Det må ha sett forferdelig morsomt ut. Det smellet og hun som hoppet til med armene i været og falt bakover på rumpa. Men pasienten som lo først syntes etterpå det var kjempeflaut. Den situasjonen jeg var i er så sårbar og at jeg i tillegg ikke har noen kontroll på tarmen min er ubeskrivelig tøft. Tarmen tømmer seg når den vil. Hos tannlegen, på T banen, rundt matbordet og nå også på stellebordet. De snakket nok om hva som skjedde i bilen på vei til neste hjemmepasient Og det blir nok nevnt i rapporten ved vaktskiftet. Med litt latter og litt alvor. Det er lov, for jeg velger også å le av det. Det er jeg nødt til !!!! Skulle bare hatt et skjult kamera der akkurat da.

Påske

Natten før operasjonen lå jeg og tenkte litt fremover. Da jeg kom til påske tenkte jeg at da ville jeg være helt frisk Kanskje litt vondt i stumpen når jeg satt men ellers fin. Det er 2 måneder siden og her ligger jeg fremdeles. Men påske og påskefeiring blir det. Til jul bytter jeg ut alle pynteting med julepynt men til påske kommer stor sett den gule pynten i tillegg til det andre. Noe rydder jeg bort.

I dag står all påskepynten spredd utover spisebordet. Da kan jeg sett frem litt og litt etter som jeg orker. Jeg elsker å lage fest i hverdagen så påske er veldig velkommen hos oss. Det er kyllinger og egg og gule duker og brikker.Og selvsagt gule blomster og helst påskeliljer. Mange påskeliljer.

 
Spisebordet dekker jeg allerede i palmehelgen med en sennepsgul duk jeg har arvet etter mamma. Her spiser vi middag i palmehelgen og alle helligdagene i påsken. Det blir 8 middager med samme duk og samme pynt. Ikke helt min stil å ha det samme så mange dager men i påsken gjør jeg det slik. Og det er de fine tallerkene, glassen og bestikket hver dag. Litt variasjon med serviettene for de har jeg mange av. Langfredag og 1.påskedag er det kobolt tallerker som må håndvaskes. På kjøkken har jeg eget påskeservise. Det er gult og gammelt Figgjo med glasur som ikke tåler maskinvask Jeg koser meg med oppvask for hånd etter hver frokost. Koser meg med å vaske og tørke disse nydelige asjettene.

Gammelt bilde men samme asjettene

Påsken var en etterlengtet ferie da jeg jobbet travle dager i et legemiddelfirma. Det var en herlig følelse å ha så mange sammenhengende dager fri. Fred og ro til å kunne sitte i sofakroken med en god bok. Til å spille spill og spørrekonkurranser. Det heter den stille uken men for meg er alle påskedagene stille dager. Selv om vi nå ikke har ferie i påsken beholder jeg samme tradisjonene og lar den samme gode fredelige følelsen fylle meg. Derfor pynter jeg i hver krok så jeg hele tiden blir påminnet om at det er påske og kosetid.

Er været bra går vi på tur. Særlig på påskeaften. Da pakker vi med oss mat og drikke, papptallerker og porselenskopper, påskeservietter, påskeduk og påskekylling. Vi brenner bål og koker egg med gult skall og steker pølser. Varme sitteunderlag og tepper har vi med oss så vi kan sitte lenge i ro og bare nyte. Et år var været så dårlig at vi ikke gikk på tur. Litt før midnatt ble det stjerneklart så da pakket vi med oss utstyr og påskekylling og gikk opp til garasjen og grillet. Kanskje bra vi ikke har så mange naboer.

Påsken er en kjærkommen høytid i Huset i skogen. I fjor ble jeg innlagt på Ahus påskeaften og året før ble jeg operert i påsken. Samme i 2010. Jeg har derfor mye påskekos som skal tas igjen og begynner like godt med det samme. Det blir lite aktivitet i år også og kun mellom sykepleierbesøkene morgen og kveld. Men pynt og stemning og gode bøker er garantert Og minst en tur ut på tur. Det er løftet mitt til meg selv

Morgen i skogen

I dag våknet jeg først. Det var helt stille i huset men jeg hadde sovet nok. Forsiktig åpnet jeg øynene og ventet å få det vanlige knyttneveslaget i magen av smerter og kvalme. Det kom ikke. Lukket dem igjen og snudde meg over på siden og prøvde en gang til. Nei, ikke noe vondt. En merkedag som markerer at nattdosen nå er sterk nok. Endelig. Klokka ringer halv fem om natten og da tar jeg de to pillene som ligger klar sammen med et stort glass vann før jeg omtrent besvimer på puta igjen. Stuptrøtt. Pleier å våkne av at jeg hører mannen er oppe og med smerter som beskrevet. Men ikke i dag.

Ble liggende helt stille for bare å nyte den gode følelsen. Følelsen av å være våken uten smerter og kjenne forventningene til dagen som er foran meg. Mannen er morgenfugl så det varte ikke lenge før jeg hørte han der inne i stua. Først ut på badet. Jeg hører at det suser i vannrørene så forstår at han dusjer. Han traller og synger litt mens han barberer seg. Kanskje han også gleder seg ekstra til denne dagen etter den gode dagen jeg hadde i går. Kanskje han håper at jeg er enda bedre i dag. Gleder meg til å fortelle ham at det er jeg. Lette skritt ned trappen til kjelleren etter opptenningsved. Da er knærne hans bedre i dag. Han har slitasjegikt i begge knærne som plager den spreke mannen forferdelig.
Snart knitrer det i ovnen og fordi de to dørene står oppe kan jeg høre alt inn hit til gjesterommet hvor jeg har pasientsengen min.

Han kommer inn med en kopp kaffe og et smilende god morgen. Selvsagt ble han glad for å se meg våken og uten smerter. Det var helt sikkert en enorm lettelse for ham. Hjelp med de tre store putene så jeg kunne stable meg opp i sengen og så forsvant han ut for å lage frokost. Jeg spiser i sengen fordi jeg ikke kan sitte og han spiser alene ved kjøkkenbordet. Trenger ikke fortelle hvordan jeg ser frem til å kunne sitte der ute sammen med ham.
Jeg spiser sakte den frokosten min. Det er så viktig for meg å tygge maten nøye fordi jeg har pose på magen og det lett kan bli en slags propp i det tarmsystemet de har tvunget i feil vinkel. Begynner å bli en vane å tygge og tygge men fremdeles må jeg minne meg selv på det.

Mens jeg spiste lyttet jeg til morgenlydene. Et par småfugler ute i plommetreet på veggen som sikkert er på veg til fuglebrettet med solsikkefrø. Knitringen fra vedovnen, en svak lyd fra radioen på kjøkken. Ikke noe mer. Det er ikke lyder ute her inne i skogen. Ingen lyder fra trafikk eller fly eller folk. Bare stille og rolig. Etterhvert hører jeg mannen re opp sengen. Han rister puter og dyner og legger to dyner oppå hverandre. Min side av sengen må være tom for der skal jeg ligge når sykepleieren kommer. Jeg blir liggende enda litt og bare nyter å kjenne gleden av at jeg er så mye bedre. For kun en uke siden ringte sykepleieren etter sykebil og i dag har jeg det så bra. Det er helt fantastisk. Smertene minker og selv om jeg fremdeles tar de sterkeste av de sterke smertestillende så ser jeg lysningen der fremme. Det er ikke noe tegn til at abscessen har begynt å gro for de bruker fremdeles det samme kateteret og samme mengde saltvann. Vi har etter mitt ønske endret på metoden de skyller og det går veldig bra så nå håper jeg ved hver skylling å merke tegn til at det gror. Den dagen skal feires.

Fremdeles er det sykdom og pleie som står i fokus her hos oss. Men det blir mer og mer rom for vanlige hverdagslige opplevelser, tanker og samtaler. Sakte, sakte går vi mot bedre tider. I dag var gleden så stor over å våkne at jeg ønsket å dele den med dere. Nå øker trykket i bekkenet så jeg gleder meg til sykepleieren kommer. Hva dagen skal brukes til er enda ikke sikkert Men fin blir den.

Opp og frem

Søndag morgen og solen begynner å titte inn vinduet til rommet der jeg sover. Hjemmesykepleieren med lærling har allerede vært her. De skyller med like mye saltvann og like lang sonde. Ingen tegn til at det er begynt å gro enda. Når det først begynner å lukke seg kan det gå relativt raskt men det blir nok en påske med sykepleier to ganger daglig. Lite bemanning og mange vikarer merkes for pasientene. Jeg lærer opp den ene etter den andre i hvordan de skal skylle og aspirere. Når det skal sprites og ikke. Dette kan jeg gjøre for jeg er så trygg på prosedyren selv og er oppegående og frisk. I tillegg skal jeg kun ha hjemmesykepleie et par måneder. Jeg tenker på alle de som er veldig syke eller gamle som opplever det samme som meg. Men jeg er utrolig glad for at tilbudet finnes så jeg kan være hjemme.

Dagene er så mye bedre at jeg bobler over av glede. Opp og frem i full fart. Så mye at jeg må begrense meg og holdes tilbake. Eller egentlig ikke for et begrenser seg selv. I går kledde jeg meg og ville gå den lille runden i hagen. Vi har fem mål stor hage så jeg har en liten rute og en stor rute hvor jeg rusler rundt og nyter. Halvveis i den lille runden begynte beina å skjelve og jeg ble svimmel. En rar og ubehagelig følelse. Det var helt tomt for krefter og jeg klarte såvidt å stavre meg inn i senga. Om kvelden gikk jeg sammen med mannen min innover veien og så etter vårblomster. Plutselig skjedde det samme og han måtte støtte med skritt for skritt hjem igjen. Hadde jeg begynt å vaske vinduer eller annet så ville jeg nok ikke kommet langt. Men lysten er der og det er et veldig godt tegn. For få dager siden lå jeg i en sykebil. 

Dagen i dag begynte dårlig med smerter og kvalme. Nå kan den bare bli bedre. På TV er det siste dag med ski VM og i hageboden står alle blomstene og venter på besøk. Kanskje jeg klarer å sitte litt på en myk pute. Kanskje jeg orker å lese litt i den nye boka jeg har hentet fra bokhylla. Eller kanskje jeg bare kan ligge helt i ro og kjenne at hverdagen sakte kommer tilbake. Ut å gå må jeg for det er trening og kreftene kommer ikke tilbake om jeg ikke trener og presser meg Men i dag skal jeg ha med mannen og kanskje en trillebår. En fin søndag i Huset i skogen blir det uansett. God søndag. Jeg er på vei opp og frem. 

Før under og etter.

Opp og ned og frem og tilbake

Overskriften minner vel mest om en karusell og det er nesten slik jeg føler meg også. Jeg hater berg og dalbane og karuseller. Siste blogg skrev jeg at jeg ikke følte meg særlig bra. Jeg ble bare dårligere for hver time og lå våken om natten med smerter i underlivet og en ubeskrivelig intens svie fra slangen inn til det veskefyllte hulrommet som en abscess er. Det føltes som et tykt, rødglødende rør var stukket inn i meg. Huden rundt og på hoften der slangen var festet så ut som brannsår. Krampen og smertene i underlivet de abcessen er økte sterkt og så fikk jeg feber. Svettet og frøs og var forferdelig dårlig. Jeg sa som vanlig ikke noe til mannen så han gikk ut i haven og jobbet trygg på at jeg hadde det greit. Vondt men greit. Hvorfor er jeg så sta? Skal klare alt selv og vil så gjerne være friskere enn jeg er. Men hjemmesykepleieren så straks hvordan det var fatt og med kraftig økt blødning i tillegg ringte hun straks og ordnet med ambulanse.

20 minutt senere kom to rødkledde menn inn for å sjekke meg. De tar ikke med pasienter uten de er syke nok og så måtte de avgjøre om jeg skulle til legevakten eller rett på Ahus. Det ble Ahus i ganske stor hastighet men selvsagt ikke blålys. Den store gule ambulansen ruvet godt i innkjørselen helt nede ved trappa. De støttet med ut i stormen og hjalp meg opp på en båre som de først løftet opp i hodeenden så i andre enden. Mannen min var med å rullet båren i singelen bort til bilen. Jeg var så syk at jeg ikke fikk med meg alt, Bare at jeg syntes det var nifst og skremmende. Jeg ble kjørt til Ahus med ambulanse fra legevakten i fjor påske men nå var det skremmende og ubehagelig likevel. Jeg fikk oksygen og blodtrykket ble målt flere ganger. Prøvde og kikke meg rundt inne i bilen mens jeg tenkte at dette er siste gangen jeg vil være i en ambulanse. Så mange tekniske og smarte innretninger og så mange skjebner som den bilen har vært med på. Tankene surret men jeg følte meg trygg og ivaretatt.

På sykehuset skjedde alt fort. Inn i mottaket hvor en blodprøve ble tatt omtrent før jeg var oppe i den nye båren Så inn på et undersøkelsesrom med en sykepleier i ene armen som tok blodprøver og en i andre armen for å finne en åre til å sette inn en kanyle. Etter seks forsøk ga hun opp og hentet kollega Fredrik. Hun med blodprøven fikk fylt opp alle sine glass. Og Fredrik fikk inn en kanyle ytterst på hånda. Poser med intravenøst ble hengt opp og alt bra. Legeundersøkelse beordret intravenøs morfin og så var det CT bilder. "Vær så god drikke denne literen jevnt fordelt og ikke tiss den siste halvtimen". Ikke enkelt meg går greit. Ble så kjørt til sengepost og vindusplass på 2218. Samme rom som de to ukene etter operasjonen. Jeg hulkgråt og sykepleierne gråt nesten med meg De syntes virkelig synd på meg. Dette var tredje gang jeg ble innlagt etter jeg var utskrevet.

En karusell av følelser og tanker. Jeg fikk pustevansker og nesten angstanfall av å legge meg ned i sengen. Det var så forferdelig å være tilbake. Men jeg trengte hjelp og det fikk jeg. Et team av sykepleiere og leger som samarbeidet for at jeg skulle få komme meg hjem fort. Jeg skal spare dere for detaljene. Det som er viktig er at behandlingen virket. Jeg ble bedre og en videre plan ble lagt.
Nå kommer hjemmesykepleier hver kveld. Jeg vet det kan ta ukevis å behandle dette men så lenge jeg får være hjemme skal jeg holde ut. Det er vondt og presser på enormt der nede. Hele tiden. Selv med sterke smertestillende. Jeg er så sliten men må bare finne motivasjon til å holde ut som hjemmepasient. Akkurat nå er det den intense gleden av å være hjemme som hjelper meg. Glede og takknemlighet.

Lange dager og netter

Dagene er lange men mest vonde. Det samme er nettene. Jeg ligger hele dagen og klarer knapt å dusje. Jeg reagerer sånn på plasten i slangen at jeg snart er hudløs både innvendig og utvendig. Sykepleierne har prøvd alle triks de kan for å hjelpe meg. Men krampene og svien øker kraftig for hver dag. Jeg må ligge helt stille i en riktig stilling for å dempe dem. Selv på mine vondeste dager har jeg klart å stå opp rundt lunsjtider så jeg har det skikkelig dårlig akkurat nå. Likevel er jeg så sta at jeg har klart å redusere smertestillende med over halvparten. Det har gitt med abstinenser i tillegg til alt det andre men jeg tenker videre og fremover. Når jeg endelig er kvitt abscessen vil jeg være langt på vei til målet som er null piller. I natt våknet jeg av smerter så det er et tydelig tegn på at jeg ikke kan redusere mer akkurat nå. Men jeg er glad og stolt for at jeg har klart å komme så langt. Jeg er faktisk imponert av meg selv.

Hjemmesykepleierne kommer til avtalt tid. Det betyr mellom klokken 8 og 12 om morgenen og mange timer med venting og venting. De fleste av dem som kommer for å hjelpe meg er veldig flinke og behagelige men på disse 15 stellene jeg har hatt til nå har det vært 9 forskjellige pleiere her. Den flinkeste var her i går kveld og hun kommer igjen i kveld. Da vet jeg det blir så bra som det er mulig. Hvem som kommer nå til morgenstellet aner jeg ikke men håper på morgenpleieren fra i går. Da var mannen ute og handlet så jeg var alene og hennes oppriktige og saklige medlidenhet fikk begeret til å renne over Jeg hulkgråt. For meg selv men mest for alle de påkjenningene det er for mannen min å stelle hus og pasient uke etter uke.

Når dagene er så forferdelige som nå så orker jeg ikke engang lese. Ikke engang hagebladene som ligger uåpnet og venter. Jeg bare ligger helt rolig og teller timer. Når jeg føler meg litt bedre klarer jeg å ligge på sofaen og se noe uengasjerende på TV. Dag etter dag. Time etter time. Men jeg er så sikker på at jeg blir bedre så derfor holder jeg ut. I morgen skal vi til Ahus på kontroll. Da håper jeg på gode nyheter som at kateteret inni meg skal fjernes litt og litt for hver dag. Eller enda bedre at han fjerner det med en gang. Jeg pakker med meg tannkost og tøfler for jeg ser muligheten for at jeg blir lagt inn igjen. Dagene er lysere og blåveisen er snart helt utsprunget og jeg blir bedre. Ikke i dag men kanskje litt bedre allerede til helgen. Som jeg gleder meg til tiden fremover !!!!

Venter

Endelig. Har sovet hele natten med rolige fine drømmer. Det er tegn på at jeg ikke har hatt smerter. Våknet av vekkeklokken to ganger men det er helt nødvendig for påfyll av smertestillende. Når mannen kom og serverte kaffe og spurte om jeg hadde sovet godt kunne jeg svare med et stort smil.

Mannen har redd opp dobbelsengen og jeg har subbet inn med drenposen som en hale etter meg og dekket med min del av sengen med tre blå kladder. Saltvann ligger til varming under lampen og nye bandasjer og polstring ligger klar. To hyller er fulle av utstyr som de bruker til skyllejobben så soverommet minner mer om et sykerom enn et lyst og fint soverom.
Nå venter vi bare på hjemmesykepleieren så dagen kan starte. Leser litt på Facebook mens jeg lytter etter lyd fra bilen hennes. I går var hun her litt over klokken ni men i dag er det en ny pleier så kanskje hun kommer senere på formiddagen. Ingen vits å kle på meg for alle klær må av når hun skal skylle drenet. Så jeg venter. Der var det en lyd! Kom det en bil nå? Nei, det var naboen.
Leser litt i et uåpnet Familien. Mange fine strikkeoppskrifter men jeg kan jo ikke sitte. Liggende strikking tror jeg ikke er å anbefale. I dag er målet å gå ned trappen. Da skal jeg hente et par bøker i bokhyllen og se til blomstene mine som er på vinterlagring. Hadde tenkt å begynne vårstell på noen av dem i går men det er for kaldt i kjelleren for meg. Der kom det en bil! Hør! Nei det var feil lyd. Kikker litt mer i bladet mitt men klarer ikke å konsentrere meg. Legger meg lenger ned i sengen og tenker på hva jeg har lyst til å gjøre i dag. Men det går ikke å planlegge. Først må jeg skylle og se om svien gir seg mens jeg hviler litt. Pillene demper svien noe men resten er det kun en riktig hvilestilling som kan dempe. Gir svien seg skal jeg i kjelleren som målet er. Svir det fortatt må jeg ligge så stille som mulig. Derfor venter jeg så intenst på sykepleieren.

PS. Plutselig ringte det på døren og to blåkledde stod i gangen En helt ukjent sykepleier og en lærling. Frem med rumpa og drenet ble skylt. Dette er en utfordring! Så nå fortjener jeg en fin dag videre. I kveld er det ny venting.

Endelig over, nesten.

Jeg er utskrevet fra sykehuset. Etter fire uker er det endelig over og jeg skal begynne å bygge opp kreftene og bli frisk. Men så er jeg likevel ikke ferdig. Jeg har en ganske tykk slange inn i et hull midt bak, Det gnager og svir og gir meg vonde kramper. Mest når jeg går og enda mer når jeg sitter. Men også når jeg ligger. Behovet for smertestillende medisiner er derfor så absolutt til stede. Følelsen av å være pasient får jeg helt inn i stua to ganger daglig. Da kommer en dame med blå uniform og skilt på brystet med navnet sitt under ordet sykepleier. Så jeg er utskrevet men fremdeles pasient. Foreløpig i nye 8 dager men mest sannsynlig enda lenger.

I går følte jeg meg så bra og var så glad for å endelig være hjemme på ordentlig. Nå kan jeg pakke ut av sykehus bagen og rigge meg til for nå skal jeg ikke tilbake til sykehuset annet enn på kontroller. Kvelden ble så fin og så normal og gjorde oss begge godt. Det eneste som uroet bilde er posen i enden av slangen som samler blod. Den er festet på leggen når jeg gå men henger ned på siden når jeg ligger. Og selvsagt at jeg lå på sofaen og ikke satt i godstolen. Ellers var kvelden nydelig fin.

Jeg gledet meg til natten i den gode senga. Det er rart å si godnatt til mannen og så gå til hvert sitt rom. Men dette pasientrommet, eller kosekroken som en sa i går, er en smart innredning. Jeg har vekkeklokke på to ganger hver natt og er våken en del utenom dette også. Da leser jeg litt eller er på Facebook eller bare ligger og tenker. Det er smertene mine som gjør dette nødvendig. I natt hadde jeg mye mer vondt enn jeg hadde forventet og ble litt fortvilet. Panikken vokste med tanken på at sånn skulle jeg ha det i enda en uke.

Hvor henter man krefter fra når kroppen er tom? Hvordan skal jeg komme meg gjennom denne uken og muligens enda flere uker med å være så dårlig at jeg neste ikke kan gå ut på badet alene. Hvordan skal jeg få dette til å bli en fin uke? Svaret er enkelt. Positiv tenking. I dag skrev en Facebook venn at hun gleder seg til morgenkaffe i solen. Den gleden kjente jeg straks igjen og samlet den inn. En annen viste bilder fra sin nydelige blomsterhage som kommer igjen til sommeren. Der var det enda en glede jeg samlet. Så før jeg har stått opp har jeg to glade tanker som jeg kan konsentrere meg om når tankene begynner å bli triste. De triste må vike for de glade for jeg velger gleden. Sånn gjør jeg det og sånn skal jeg komme meg gjennom den neste uken

Å våkne hjemme og høre mannen pusle på kjøkkenet og plystrer litt til en radiomelodi. Han serverer kaffe til meg i sengen med et smil og "god morgen, har du sovet godt". Da er det rist å si nei det har jeg ikke. Natten har vært lang og vond. Men det blir snart bedre legger jeg fort til når jeg ser skuffelsen får hele ham til å synke sammen. Litt senere kommer han inn med et varmt rundstykke. Jeg kan ikke sitte så må ligge meg gjennom alle måltid. Frokosten ligger jeg i sengen. Om en time kommer hjemmesykepleieren og dagen er i gang. Jeg er hjemme og kan ikke bli frisk enda. Men jeg kan velge at det skal bli en fin dag. Og jeg har en plan om hvordan akkurat denne skal bli litt ekstra fin.

Før,under og etter