Morgen i skogen

I dag våknet jeg først. Det var helt stille i huset men jeg hadde sovet nok. Forsiktig åpnet jeg øynene og ventet å få det vanlige knyttneveslaget i magen av smerter og kvalme. Det kom ikke. Lukket dem igjen og snudde meg over på siden og prøvde en gang til. Nei, ikke noe vondt. En merkedag som markerer at nattdosen nå er sterk nok. Endelig. Klokka ringer halv fem om natten og da tar jeg de to pillene som ligger klar sammen med et stort glass vann før jeg omtrent besvimer på puta igjen. Stuptrøtt. Pleier å våkne av at jeg hører mannen er oppe og med smerter som beskrevet. Men ikke i dag.

Ble liggende helt stille for bare å nyte den gode følelsen. Følelsen av å være våken uten smerter og kjenne forventningene til dagen som er foran meg. Mannen er morgenfugl så det varte ikke lenge før jeg hørte han der inne i stua. Først ut på badet. Jeg hører at det suser i vannrørene så forstår at han dusjer. Han traller og synger litt mens han barberer seg. Kanskje han også gleder seg ekstra til denne dagen etter den gode dagen jeg hadde i går. Kanskje han håper at jeg er enda bedre i dag. Gleder meg til å fortelle ham at det er jeg. Lette skritt ned trappen til kjelleren etter opptenningsved. Da er knærne hans bedre i dag. Han har slitasjegikt i begge knærne som plager den spreke mannen forferdelig.
Snart knitrer det i ovnen og fordi de to dørene står oppe kan jeg høre alt inn hit til gjesterommet hvor jeg har pasientsengen min.

Han kommer inn med en kopp kaffe og et smilende god morgen. Selvsagt ble han glad for å se meg våken og uten smerter. Det var helt sikkert en enorm lettelse for ham. Hjelp med de tre store putene så jeg kunne stable meg opp i sengen og så forsvant han ut for å lage frokost. Jeg spiser i sengen fordi jeg ikke kan sitte og han spiser alene ved kjøkkenbordet. Trenger ikke fortelle hvordan jeg ser frem til å kunne sitte der ute sammen med ham.
Jeg spiser sakte den frokosten min. Det er så viktig for meg å tygge maten nøye fordi jeg har pose på magen og det lett kan bli en slags propp i det tarmsystemet de har tvunget i feil vinkel. Begynner å bli en vane å tygge og tygge men fremdeles må jeg minne meg selv på det.

Mens jeg spiste lyttet jeg til morgenlydene. Et par småfugler ute i plommetreet på veggen som sikkert er på veg til fuglebrettet med solsikkefrø. Knitringen fra vedovnen, en svak lyd fra radioen på kjøkken. Ikke noe mer. Det er ikke lyder ute her inne i skogen. Ingen lyder fra trafikk eller fly eller folk. Bare stille og rolig. Etterhvert hører jeg mannen re opp sengen. Han rister puter og dyner og legger to dyner oppå hverandre. Min side av sengen må være tom for der skal jeg ligge når sykepleieren kommer. Jeg blir liggende enda litt og bare nyter å kjenne gleden av at jeg er så mye bedre. For kun en uke siden ringte sykepleieren etter sykebil og i dag har jeg det så bra. Det er helt fantastisk. Smertene minker og selv om jeg fremdeles tar de sterkeste av de sterke smertestillende så ser jeg lysningen der fremme. Det er ikke noe tegn til at abscessen har begynt å gro for de bruker fremdeles det samme kateteret og samme mengde saltvann. Vi har etter mitt ønske endret på metoden de skyller og det går veldig bra så nå håper jeg ved hver skylling å merke tegn til at det gror. Den dagen skal feires.

Fremdeles er det sykdom og pleie som står i fokus her hos oss. Men det blir mer og mer rom for vanlige hverdagslige opplevelser, tanker og samtaler. Sakte, sakte går vi mot bedre tider. I dag var gleden så stor over å våkne at jeg ønsket å dele den med dere. Nå øker trykket i bekkenet så jeg gleder meg til sykepleieren kommer. Hva dagen skal brukes til er enda ikke sikkert Men fin blir den.