Pose til glede

Hjemmesykepleieren kunne ikke komme i går fordi det var så mye snø og ikke brøytet Jeg ringte selv og sa de ikke måtte prøve å kjøre hit. Om kvelden kom det en for da var veien brøytet. Det ligger fremdeles nesten en halv meter snø så bakken opp hit var glatt men det kom to pleiere i morges. Den ene er lærling til omsorgsarbeider og den andre en erfaren sykepleier. Begge to har vært her før. På soverommet har som alltid dekket til madrassen og lagt frem utstyret de trenger.

Åpningen inn til såret de skal skylle er midt bak. Det betyr derfor at jeg ikke kan ha klær på meg nedentil og ligger på siden med rumpen bar. Stadiet hvor det var flaut med sykepleier på kne ved siden av sengen på vårt soverom og jeg nesten naken er passert for lenge siden. Jeg er pasient og hun er erfaren sykepleier.

Lærlingen er en søt ung dame som kommer til å bli en dyktig omsorgsarbeider. Sykepleieren forklarte og instruerte og fordi de må klemme så hardt på saltvannsbelgen for å få skyllet bra skulle lærlingen hjelpe til. Hun fikk forklart at hun ikke måtte slippe taket for da går saltvannet feil vei. Hos meg skal saltvannet renne ut sammen med sårveske og blod etterpå og det skal ikke aspireres som det heter på fagspråket. De er alltid litt nervøse for pasienten i sengen er en erfaren hjelpepleier som kan dette nesten bedre enn de kan selv.

Den ene satt seg på huk og den andre la seg på kne for å få en god arbeidsstilling. Ikke mye HMS her i huset. Sykepleier instruerte og lærlingen tok et godt tak i saltvannsbelgen for å klemme inn mer skylleveske. På pasientens mage var det festet en pose. En stomi pose. Når de driver og roter i det området endetarmen skulle ha vært er det nerver der fremdeles som sender signaler til hjernen om at nå skjer det noe i tarmen så tøm. I dag tømte den en skikkelig brakfis. I posen. I posen som har filter. Men en så stor fis i en plastpose lager mer bråk enn ut i friluft. Lærlingen hoppet til og mistet grepet i flasken så alt saltvannet ble sugd tilbake. Hun mistet balansen og falt bakover fordi det var hun satt på huk. Pleier og pasient lo først til vi  så det flaue ansiktet til lærlingen. Hun var både sjokkert og flau. det var ingen fare. De måtte bare skylle på ny og denne gangen uten lyd i posen. Hun klarte det fint og jeg holdt et lite mini foredrag om stomi og stomiposer.

Etter de var gått slapp jeg latteren løs. Først lo jeg så kom tårene. Hele situasjonen skulle egentlig vært på youtube så alle kunne få le litt. Det må ha sett forferdelig morsomt ut. Det smellet og hun som hoppet til med armene i været og falt bakover på rumpa. Men pasienten som lo først syntes etterpå det var kjempeflaut. Den situasjonen jeg var i er så sårbar og at jeg i tillegg ikke har noen kontroll på tarmen min er ubeskrivelig tøft. Tarmen tømmer seg når den vil. Hos tannlegen, på T banen, rundt matbordet og nå også på stellebordet. De snakket nok om hva som skjedde i bilen på vei til neste hjemmepasient Og det blir nok nevnt i rapporten ved vaktskiftet. Med litt latter og litt alvor. Det er lov, for jeg velger også å le av det. Det er jeg nødt til !!!! Skulle bare hatt et skjult kamera der akkurat da.