20 minutt senere kom to rødkledde menn inn for å sjekke meg. De tar ikke med pasienter uten de er syke nok og så måtte de avgjøre om jeg skulle til legevakten eller rett på Ahus. Det ble Ahus i ganske stor hastighet men selvsagt ikke blålys. Den store gule ambulansen ruvet godt i innkjørselen helt nede ved trappa. De støttet med ut i stormen og hjalp meg opp på en båre som de først løftet opp i hodeenden så i andre enden. Mannen min var med å rullet båren i singelen bort til bilen. Jeg var så syk at jeg ikke fikk med meg alt, Bare at jeg syntes det var nifst og skremmende. Jeg ble kjørt til Ahus med ambulanse fra legevakten i fjor påske men nå var det skremmende og ubehagelig likevel. Jeg fikk oksygen og blodtrykket ble målt flere ganger. Prøvde og kikke meg rundt inne i bilen mens jeg tenkte at dette er siste gangen jeg vil være i en ambulanse. Så mange tekniske og smarte innretninger og så mange skjebner som den bilen har vært med på. Tankene surret men jeg følte meg trygg og ivaretatt.
![]() |
På sykehuset skjedde alt fort. Inn i mottaket hvor en blodprøve ble tatt omtrent før jeg var oppe i den nye båren Så inn på et undersøkelsesrom med en sykepleier i ene armen som tok blodprøver og en i andre armen for å finne en åre til å sette inn en kanyle. Etter seks forsøk ga hun opp og hentet kollega Fredrik. Hun med blodprøven fikk fylt opp alle sine glass. Og Fredrik fikk inn en kanyle ytterst på hånda. Poser med intravenøst ble hengt opp og alt bra. Legeundersøkelse beordret intravenøs morfin og så var det CT bilder. "Vær så god drikke denne literen jevnt fordelt og ikke tiss den siste halvtimen". Ikke enkelt meg går greit. Ble så kjørt til sengepost og vindusplass på 2218. Samme rom som de to ukene etter operasjonen. Jeg hulkgråt og sykepleierne gråt nesten med meg De syntes virkelig synd på meg. Dette var tredje gang jeg ble innlagt etter jeg var utskrevet.
En karusell av følelser og tanker. Jeg fikk pustevansker og nesten angstanfall av å legge meg ned i sengen. Det var så forferdelig å være tilbake. Men jeg trengte hjelp og det fikk jeg. Et team av sykepleiere og leger som samarbeidet for at jeg skulle få komme meg hjem fort. Jeg skal spare dere for detaljene. Det som er viktig er at behandlingen virket. Jeg ble bedre og en videre plan ble lagt.
Nå kommer hjemmesykepleier hver kveld. Jeg vet det kan ta ukevis å behandle dette men så lenge jeg får være hjemme skal jeg holde ut. Det er vondt og presser på enormt der nede. Hele tiden. Selv med sterke smertestillende. Jeg er så sliten men må bare finne motivasjon til å holde ut som hjemmepasient. Akkurat nå er det den intense gleden av å være hjemme som hjelper meg. Glede og takknemlighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar