Endelig over, nesten.

Jeg er utskrevet fra sykehuset. Etter fire uker er det endelig over og jeg skal begynne å bygge opp kreftene og bli frisk. Men så er jeg likevel ikke ferdig. Jeg har en ganske tykk slange inn i et hull midt bak, Det gnager og svir og gir meg vonde kramper. Mest når jeg går og enda mer når jeg sitter. Men også når jeg ligger. Behovet for smertestillende medisiner er derfor så absolutt til stede. Følelsen av å være pasient får jeg helt inn i stua to ganger daglig. Da kommer en dame med blå uniform og skilt på brystet med navnet sitt under ordet sykepleier. Så jeg er utskrevet men fremdeles pasient. Foreløpig i nye 8 dager men mest sannsynlig enda lenger.

I går følte jeg meg så bra og var så glad for å endelig være hjemme på ordentlig. Nå kan jeg pakke ut av sykehus bagen og rigge meg til for nå skal jeg ikke tilbake til sykehuset annet enn på kontroller. Kvelden ble så fin og så normal og gjorde oss begge godt. Det eneste som uroet bilde er posen i enden av slangen som samler blod. Den er festet på leggen når jeg gå men henger ned på siden når jeg ligger. Og selvsagt at jeg lå på sofaen og ikke satt i godstolen. Ellers var kvelden nydelig fin.

Jeg gledet meg til natten i den gode senga. Det er rart å si godnatt til mannen og så gå til hvert sitt rom. Men dette pasientrommet, eller kosekroken som en sa i går, er en smart innredning. Jeg har vekkeklokke på to ganger hver natt og er våken en del utenom dette også. Da leser jeg litt eller er på Facebook eller bare ligger og tenker. Det er smertene mine som gjør dette nødvendig. I natt hadde jeg mye mer vondt enn jeg hadde forventet og ble litt fortvilet. Panikken vokste med tanken på at sånn skulle jeg ha det i enda en uke.

Hvor henter man krefter fra når kroppen er tom? Hvordan skal jeg komme meg gjennom denne uken og muligens enda flere uker med å være så dårlig at jeg neste ikke kan gå ut på badet alene. Hvordan skal jeg få dette til å bli en fin uke? Svaret er enkelt. Positiv tenking. I dag skrev en Facebook venn at hun gleder seg til morgenkaffe i solen. Den gleden kjente jeg straks igjen og samlet den inn. En annen viste bilder fra sin nydelige blomsterhage som kommer igjen til sommeren. Der var det enda en glede jeg samlet. Så før jeg har stått opp har jeg to glade tanker som jeg kan konsentrere meg om når tankene begynner å bli triste. De triste må vike for de glade for jeg velger gleden. Sånn gjør jeg det og sånn skal jeg komme meg gjennom den neste uken

Å våkne hjemme og høre mannen pusle på kjøkkenet og plystrer litt til en radiomelodi. Han serverer kaffe til meg i sengen med et smil og "god morgen, har du sovet godt". Da er det rist å si nei det har jeg ikke. Natten har vært lang og vond. Men det blir snart bedre legger jeg fort til når jeg ser skuffelsen får hele ham til å synke sammen. Litt senere kommer han inn med et varmt rundstykke. Jeg kan ikke sitte så må ligge meg gjennom alle måltid. Frokosten ligger jeg i sengen. Om en time kommer hjemmesykepleieren og dagen er i gang. Jeg er hjemme og kan ikke bli frisk enda. Men jeg kan velge at det skal bli en fin dag. Og jeg har en plan om hvordan akkurat denne skal bli litt ekstra fin.

Før,under og etter