Postpakke

Våkner tidlig og lytter til huset som var helt stille. Mannen har gått på jobb etter en uke fri og plutselig kjentes det veldig ensomt. Han kommer hjem om noen timer så det går nok bra, men synes litt synd på meg selv. Smertene river i magen og kvalmen bølger gjennom meg. Jeg orker ikke mer! Lysten til å synke ned og forsvinne er sterk Men det går jo ikke. Jeg ligger der i sengen og vet at jeg er nødt til å ta tak i dagen og reise meg.

Sånn var min morgen i dag. Jeg stavret meg ut på badet og skiftet på stomien. Har lyst å hyle høyt. Dette er ikke rettferdig! Jeg orker ikke å miste enda en dag til smertene! På vei mot kjøkkenet kjempet jeg mot fristelsen til å krype under dyna og prøve å glemme verden. Heldigvis. For der på kjøkken lå en postpakke med mitt navn. Jeg leste navnet til avsender og satt meg rett ned og gråt. Det var en demning som brast i en overveldende følelse av omsorg og godhet. Så fantastisk at jeg kan omgi meg med så mange nydelige venner som vil meg så vel. Følelsene fra kvelden i går sitter dypt i meg og nå denne gleden over at en nydelig varm dame fra Sira bryr seg så mye om meg at hun har sendt enda en gave og kort for å vise det. Tusen, tusen takk. Jeg har ikke ord for hvor mye det betyr for meg.

Postpakken inneholdt er kort skrevet med kjærlighet og et sett med håndkrem, fotkrem og bodyoil med mineraler fra Dødehavet. Lekkert. Nydelig lukt og for sensitiv hud som min. Bagen er perfekt for mine bandasjer når jeg er ute på tur så det ble en ekstra gave. Tusen takk, Åshild. Etter lunsj blir det SPA i huset i skogen og så på med en fin topp og smykke. Da er jeg klar til å ønske mannen velkommen hjem. Med myke hender og et lett hjerte.



Til alle mine venner som er der for meg. Hver eneste dag. Tusen, tusen takk.

 

 

 

En glad dag

Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg er frisk nok. Frisk nok til å sitte ved kjøkkenbordet å spise sammen med den kjære mannen min, frisk nok til å rusle rundt i hagen i skumringen, til å kose meg med oppvasken og til  å kunne dusje og stelle meg uten hjelp.

Sykehusbesøket på mandag vekket minnene over de åtte lange månedene jeg lå til seng i vinter. Jeg fylles av en enorm glede og takknemlighet for at jeg er frisk nok nå. At jeg våkner av smerter holder minnene klare og friske. Jeg må ta smertestillende, men en pille er nok, og etter en time eller to er jeg smertefri. I vinter måtte jeg få sprøyter med mye sterkere middel og hadde likevel vondt. Derfor er jeg glad.

Mannen er i full gang med hagerydding og diverse mens jeg venter i sengen på at krampene og smertene skal slippe taket. I kveld er det gresk kurs og etterpå skal jentene ut og spise. Jeg har ikke vært sammen med dem alle samlet på et år. Klarer jeg det så skal jeg bruke alle mine krefter på å få være med dem i kveld. Mannen kan kjøre meg til bussen og det er ikke langt å gå inne i Oslo. Virker pillene så er det mulig. Dette er utrolig viktig for meg for nå trenger jeg virkelig positive impulser til å holde meg flytende. Jeg er sta nok og jeg er glad nok til å klare det!

Hjemme igjen

Det ble mye vondere og vanskeligere enn jeg fryktet. Forferdelig. Men nå er jeg hjemme igjen med ny forsyning smertestillende som jeg skal ta flere av og oftere.

Da vi kom fra parkeringen og ut på plassen fikk jeg panikk og et lite angstanfall. Måtte sette meg ned og konsentrere meg om pusten til det var over. Inne luktet det Ahus og jeg slet med kvalmen. Hadde ikke trodd det skulle bli så ille. Damen i resepsjonen var vennlig og smilende. Det hjalp og jeg ble mye roligere. At sykepleieren ropte meg opp 20 min før timen og så fortalte hvem som var lege slappet jeg virkelig av. Han er dyktig og har undersøkt meg før. Da la han meg inn på flekken. I dag hadde han en turnuslege med seg og de hadde gått gjennom alle papirene grundig før jeg kom. Enda en lettelse for da slapp jeg å fortelle alt fra begynnelsen.

Så skulle jeg undersøkes og det var helt grusomt. Er det mulig å oppleve så mye smerte uten å besvime. Jeg prøvde å puste og slappe av og jobbe med dem men det var umulig. Det ble tårer og blod og noen forferdelige minutt. De så straks betennelsen som satt mye lenger nede enn jeg trodde. Det ble tatt flere biopsier og det var enda vondere i den ømme og betente tarmen.
Jeg har flere typer betennelse så legen var usikker på hvilken som var blusset opp igjen nå. Han ville derfor vente til biopsisvaret foreligger i slutten av uken. Da blir jeg igjen diskutert på et legemøte og så kontakter han meg ang videre behandling.
Nå er jeg hjemme i godstolen og har foreløpig tatt to piller men uten effekt. Blødningen har ikke gitt seg enda så de har herjet følt med meg. Ikke rart jeg har vondt. Det var forferdelig, men jeg klarte det så er ganske fornøyd. Nå er det bare å vente.

Sykehuskontroll

Heldigvis har jeg time på sykehuset i dag. Hvis ikke måtte jeg ha gått til fastlegen i dag og hadde blitt sendt opp til sykehuset via akuttavdelingen. Å vente der i timevis med mine smerter har jeg vært med på før og er derfor veldig takknemlig for at jeg slipper det i dag. Nå er det snart frokost og så et par timer med forberedelser til undersøkelsen. Det blir både vondt og ubehagelig men er nødvendig. Jeg skal ikke være på sykehuset før kl. 15. Alt for mange timer til å grue seg. Møter en ny lege i dag da min faste kirurg ikke går poliklinikk lenger. Det er en av grunnene til at jeg gruer meg så forferdelig.
Men det kan gå bedre enn jeg tror. Kanskje det er en av de andre legene jeg møtte de gangen jeg var innlagt. Eller kanskje det er en helt ny men kjempeflink lege. Vondt blir det, men bare jeg får hjelp til å bli frisk så skal jeg nok bite tennene sammen og holde ut. Heldigvis er mannen min med meg hele dagen.

Helgen ble ikke som jeg hadde planlagt men sånn er det jo med sykdom. Den kommer alltid når det ikke passer. På fredag var jeg til mammografi undersøkelse og fikk dermed en liten oppvarming til møtet med det store sykehuset i dag. Blir kvalm og uvel bare jeg ser bilder av Ahus. Sykehuset er mye bedre enn sitt rykte og det er mange flinke som jobber der. Men jeg har opplevd så forferdelig mye smerte og mange vonde opplevelser der. Har mareritt om å bli innlagt der igjen. Ikke rart jeg er nervøs for denne dagen. Men det kan lett gå bra og det gjør det ofte når jeg gruer så forferdelig. Da blir jeg ekstra sterk og takler situasjonen enda bedre på et eller annet merkelig vis.

Håpet som brast

Begynte å få litt smerter av og til for omtrent en måned siden. De har økt i intensitet og i hyppighet men jeg har likevel håpet at det ville gå over om jeg fikk nok hvile, søvn og mine mat rutiner. Men i går brast håpet. Jeg hadde like vondt som i fjor høst. Før jeg ble operert. Det betyr nok at betennelsen er tilbake men fordi tarmen er koblet av der betennelsen er blir det i periodevis da ingen mat irriterer området. Jeg har heldigvis en avtale med Ahus-kirurg på mandag. Da skal jeg undersøkes med scopi og får se på skjermen hvordan situasjonen er. Et nytt håp er begynt å spire. Håpet om at jeg kan få medisiner og slipper innleggelse og operasjon. Å komme tilbake til Ahus er mitt største mareritt. Jeg blir fysisk uvel bare jeg tenker tanken så jeg skal kjempe hardt for en utredning og behandling ved et annet sykehus.

At jeg er forferdelig lei meg for å oppleve dette igjen tror jeg alle forstår. Jeg har vært gjennom så  mye og synes jeg fortjente å få slippe mer smerter og traumer. Har en del tanker om årsaker og muligheter men jeg orker ikke tenke dem ferdig så derfor kan jeg ikke skrive om dem. Skal jeg beholde styrken nå må jeg dele situasjonen opp i en time om gangen. Ser jeg fremover så synker jeg.

I dag er mannen på jobb og jeg planlegger en slappe av og lesedag. Jeg skal tømme systemet i delen som er koblet av. Det vil ta et par timer men jeg håper det kan hjelpe på smertene. I alle fall minke spasmene. Men først er det kaffe og frokost. Selvfølgelig med levende lys og radio.

Noen dager er det bare sånn

Det var min trøst tidligere. Noen dager er det mer strevsomt enn ellers. Men nå er det slik omtrent hver eneste dag og er derfor ikke kun noen dager lenger. Jeg har nok håpet på at jeg skulle bli like sterk som før når det har gått en tid. Begynner å forstå at slik er det ikke. Smertene er økende igjen så har avtalt time med kirurgen på Ahus om et par uker. Orker ikke tenke på årsaker og behandlinger så prøver å skyve tankene bort når de dukker opp hvert femte minutt. Det blir for mange hvis og om og tenk om så jeg venter til etter jeg selv har sett tilstanden inne der på skjermen.

Jeg blir så fort sliten så dagene må planlegges godt. I dag var mannen på jobb og jeg tenkte det passet fint med litt helgevask. Det gikk dårlig. Støvsugingen av stua ble delt opp i tre omganger og etterpå måtte jeg legge meg fordi jeg fikk vondt nederst i tarmen. Dynene var allerede hengt ut til lufting men de fikk henge til mannen kom hjem. Nå er soverommet nyvasket og rent og nystrøket sengetøy er lagt på. Hvor det ble det av superhusmoren vet jeg ikke, men denne nye damen jeg er nå må lære seg "godt nok". Alle som kjenner meg vet at det er ikke enkelt for meg, men jeg lærer stadig.

Prøver bevisst å flytte fokuset over på alt jeg kan klare. Resultatet er at jeg er intenst tilstede i øyeblikket og det er en fantastisk følelse. I går satt jeg på T-banen og kjente på hele meg hvor godt det er å kunne bevege seg ute av sykesengen, sitte sammen med alle de fremmede menneskene og føle seg vel og godtatt og oppleve det pulserende livet rundt meg. I dag stod jeg på trappen hjemme og så utover høstkledde åser. Fyltes av en så stor takknemlighet og livsglede at hele meg boblet over.
Kroppen min er nok svak og redusert men jeg, meg, personen meg er sterkere enn noen gang. Hvordan det blir videre fremover vet jeg ikke men jeg vet at jeg ikke har mistet meg selv oppe i alle smertene og marerittene så jeg skal nok finne enda et nytt fotfeste om jeg må.

Reisebrev del 2

Søndag og jeg er hjemme i skogen.Våknet til et fantastisk høstvær, fersk VG på døra og et nydelig dekket frokostbord. Da er det godt å være hjemme. Hjemme og minnes den fine vestlandsuka jeg hadde. Sist søndag var jeg i Stavanger og løp på Solastranden.


Kjørte som fortalt over Hardangervidda og var på Tysse i to dager. Mandag morgen var det strålende vær og så fort maven min var klar pakket jeg bilen og kjørte rundt Samnangerfjorden og videre mot Bergen. Stoppet selvsagt på fabrikkutsalget til Safa og etterpå Janus. To bæreposer ullklær ble med hjem til skogen.

 

 

Neste stopp ble ved Nesttun hvor "tante" ventet med nydelig formiddagsmat. Hun mistet sin kjære mann i sommer så det var ekstra godt å gi henne en klem og se hvordan det var med henne. Timene går fort når man er i godt selskap men jeg hadde mange mil igjen og kjøre så måtte fortsette. Veien til Stavanger var så vakker. Jeg stoppet og nøt naturen og utsikten flere ganger. På ferjekaien i Os spiste jeg nistematen jeg fikk med meg. Livet var godt!

 



To ferjer, tre tunneler 250 meter under vann, og mange mil senere var jeg i Stavanger. Hos min venninne var de i full gang med oppussing av kjøkken og stue. Hun har en kjempeflink mann så det blir lekkert når de er ferdige. Bodde hos dem en hel uke. Med egen nøkkel så jeg kom og gikk som det passet meg. Våknet grytidlig hver morgen slik at mavekramper skulle få tid til å bli ferdige før jeg stod opp. Koselig å ligger i sengen og høre på travle morgenlyder når de gjorde seg klar til å gå på jobb. Som jeg misunner dem! Skulle byttet på flekken. Men det kan jeg ikke så jeg måtte jeg få maven til å slappe av for å jeg kunne kjøre en kilometer til tanten min på frokost. De frokostene tok flere timer for vi hadde så mye å snakke om og hun hadde ting hun trengte hjelp til. Så koselig, trygt og varmt.

Jeg hadde så mange jeg ville hilse på men måtte velge aktiviteter etter dagsformen. Viktigst av alt var mine tre sønner. Kan ikke klemme nok på dem når jeg er i området. Jeg var på kaffe hos en venninne i nyinnflyttet leilighet på Tjensvoll, hos en kjær barndomsvenn på Hana, hos mine kjære venner på Storhaug, hos vår venninne på Hommersåk, hos barn og barnebarn til min fetter på Hundvåg, hos min venninnes sønn og barnebarn, hos min tante til frokostkaffe og hos min venninne her kveld. Mange klemmer og mye kaffe. Det var så fine stunder og ga meg så mye positiv energi at det var verd økte mavekramper.
Mine besteforeldre, mamma, pappa, far og bror har alle fått et gravsted så jeg hadde tre kirkegårder og besøke med planter og klut til å tørke støttene. Sårt og vemodig men en del av livet.

Det ble mange cafe og restaurant besøk. Den fineste kvelden var sammen med min yngste sønn og hans samboer på byens fineste fiskerestaurant. 6 retters meny med vinpakke og mye god prat. Fantastisk. En kveld jeg ikke glemmer.
Shopping med min mellomste sønn var også en fin dag selv om det var mest gaver fra meg til ham som ble kjøpt. Hilste på en venninne på jobb før vi fant et koselig sted for lunsj. Nyter å være sammen med guttene mine og fikk tid til å være med dem og klemme dem slik jeg ønsket
To middager sammen med min skjønne grandniese og hennes foreldre var også høydepunkt denne uken. Gledene fra Skattejakt på Sola Stranden kommer jeg til å ha med meg lenge, lenge.

 

 

Hver kveld var jeg hjemme der jeg bodde hos min venninne og hennes mann. Et godt sted å være og å samle krefter til neste dag. Mandagen etter kom gråværet, men da var det tid for å kjøre hjem til min kjære mann og Huset i skogen. Fra Stavanger til Kristiansand var det tett tåke og tungt å kjøre Men så kom sola og viste frem alle de flotte høstfargene. Kjøreturen kunne vært mye lenger for jeg koste meg virkelig. Det er godt å kunne være tilstede i øyeblikket og det var jeg intenst hele uken.

 

 

Turen var fantastisk og mer vellykket enn jeg hadde håpet på. Jeg har bevisst ikke skrevet noe om smertene og alle hvilepausene. De var der og de er der enda. Har besøkt så mange WC på bensinstasjoner på rasteplasser at jeg snart kan skrive en guide om dem. Men de fleste skift ble likevel utført i bilen.

Smerter, skift og alt ubehag kan ikke overskygge de gode opplevelsene. Denne turen har gjort meg godt og er verd alt. Takk for alle gode samtaler, gode klemmer og all glede dere har delt med meg. Og takk til meg selv som tar vare på de gode øyeblikkene og gjør dem til mine.



Reisebrev del 1

(Mange bilder. Klikk på dem for å se dem større og etter hverandre)

Ti dager på veien med lillebilen og over 200 mil tilbakelagt. Dette var en tur som var viktig for meg så jeg brukte det jeg hadde av krefter for å få den gjennomført. En vellykket tur med utrolig fine opplevelser, men er på minus siden med krefter og pluss siden med smerter så det kostet.

 

 

Turen gikk som dere vet gjennom Hallingdalen og over Hardangervidda. Turen skulle ta 7 timer men jeg brukte 11. Hadde mange rastepauser og var til og med på gåtur opp i liene. En sovepause, to strekkmaven pauser og et utall poseskiftpauser tok også tid. Men tid hadde jeg og nøt turen for hver kilometer.

 

"Så vakkert at jeg nesten mistet pusten". Det opplevde jeg faktisk på Hardangervidda. Kom rundt en sving og et fantastisk landskap viste seg. Jeg kunne ikke ta bilder men opplevelsen vil jeg ha med meg for livet.

Gledet meg til å kjøre over den nyåpnede Hardangerbrua så der stoppet jeg på et par rasteplasser for å studere den flotte brua før jeg kjørte over.

 

Jeg hadde planlagt å kjøre videre til Norheimsund men et stort ras ved Tokagjelet hadde stengt veien slik at jeg måtte kjøre om Voss. Der var det Smalahoveslepp med marked, musikk og liv. Kari Traa var ikke i butikken sin men jeg var der.

 

 

Vel fremme på Tysse ble jeg møtt med jenteselskap og servert lammelår med alt tilbehør. Dagen etter gikk kusinen min og jeg tur rundt Tysse og besøkte mine to gamle tanter på sykehjemmet. De ble like glad for å se meg som jeg var for å se dem. Begge er på samme avdeling hvor de er omtrent de eneste som ikke er demente. Vi snakket om gamle gode minner og de fortalte hvor godt de har det på sykehjemmet. Det var både godt og vemodig å møte dem slik. Min mamma sine to storesøstre

 

Utsikten fra rommet mitt

 

 



Dagen etter kjørte jeg videre mot Stavanger så vent på del 2 av reisebrevet mitt........