Hjemme igjen

Det ble mye vondere og vanskeligere enn jeg fryktet. Forferdelig. Men nå er jeg hjemme igjen med ny forsyning smertestillende som jeg skal ta flere av og oftere.

Da vi kom fra parkeringen og ut på plassen fikk jeg panikk og et lite angstanfall. Måtte sette meg ned og konsentrere meg om pusten til det var over. Inne luktet det Ahus og jeg slet med kvalmen. Hadde ikke trodd det skulle bli så ille. Damen i resepsjonen var vennlig og smilende. Det hjalp og jeg ble mye roligere. At sykepleieren ropte meg opp 20 min før timen og så fortalte hvem som var lege slappet jeg virkelig av. Han er dyktig og har undersøkt meg før. Da la han meg inn på flekken. I dag hadde han en turnuslege med seg og de hadde gått gjennom alle papirene grundig før jeg kom. Enda en lettelse for da slapp jeg å fortelle alt fra begynnelsen.

Så skulle jeg undersøkes og det var helt grusomt. Er det mulig å oppleve så mye smerte uten å besvime. Jeg prøvde å puste og slappe av og jobbe med dem men det var umulig. Det ble tårer og blod og noen forferdelige minutt. De så straks betennelsen som satt mye lenger nede enn jeg trodde. Det ble tatt flere biopsier og det var enda vondere i den ømme og betente tarmen.
Jeg har flere typer betennelse så legen var usikker på hvilken som var blusset opp igjen nå. Han ville derfor vente til biopsisvaret foreligger i slutten av uken. Da blir jeg igjen diskutert på et legemøte og så kontakter han meg ang videre behandling.
Nå er jeg hjemme i godstolen og har foreløpig tatt to piller men uten effekt. Blødningen har ikke gitt seg enda så de har herjet følt med meg. Ikke rart jeg har vondt. Det var forferdelig, men jeg klarte det så er ganske fornøyd. Nå er det bare å vente.