Solen er tilbake

Det har regnet mye og lenge den siste tiden men nå skinner solen og vi kan få fullføre malejobben som ble utsatt grunnet sykdom i vår. Garasjen og den store boden skal dekkbeises et strøk og et sett av hagemøbler skal beises kastanjebrune. I går malte mannen litt alene men i dag bretter jeg opp armene og setter i gang. Tar de minste jobbene og bare kosearbeidet som dører og vinduer. Jeg orker ikke så lenge om gangen men maler så lenge jeg synes det er moro og ikke slitsomt. Har lært at det ikke nytter å presse meg selv slik jeg er så flink til.

 

I dag blir det frokost inne selv om det er sol og vindstille. Gradestokken viser knappe 10 grader og jeg kan ikke bli forkjølet nå. Vi reiser til Skiathos om en uke og da har jeg planlagt å være så sprek som bare mulig. Pakkelisten er skrevet, billetter, parkeringslapp og taxfreebestilling er skrevet ut og lagt sammen med passet. Selve pakkingen har jeg ikke begynt med enda. Det går fort for vi har en stor koffert med saker som venter på oss der nede. Kun skittentøyet etter juni som skal legges rent tilbake i kofferten. Kofferten er forresten helt ny siden de ødela den fine sorte på flyet.

Pakkelisten er klar og det er også gjørelisten. Jeg har alltid en del ting som bare må gjøres når vi skal reise. Både inne i huset, ute i hagen og meg selv. Begynner med å bestille frisørtime så ordner jeg resten sammen med min mann i helgen. Stomibandasjer er hamstret inn for de er de viktigste av alt.
En østfoldvenninne lærte meg en gang at bare jeg hadde de tre P ene med meg så var alt greit: Pass, Penger, Pillett. Det er selvsagt fritt omskrevet men vi sier det hver gang vi reiser. Nå er det utvidet til de fire P er med Pose foran Pass. Jeg kan ikke gå noe sted uten poseskiftebag. Selv en liten gåtur i området her vi bor betyr at jeg må ha med ryggsekk. Heldigvis er jeg dame og veldig glad i litt store håndvesker.

En dag med en miks av ferieforberedelser og malearbeid ligger altså foran meg. Håper det blir en fin dag for nå har jeg hatt noen vonde dager med tårer fordi jeg var lei meg og piller fordi jeg hadde smerter. Men heldigvis så kjenner jeg kampviljen og kreftene komme når jeg synker nedover og bare vil gi opp. Jeg har en kraft til å løfte meg selv opp igjen som jeg utrolig takknemlig for. Når jeg synker er det ikke noen andre som kan hjelpe meg enn meg selv. Og det gjør jeg på ny og på ny. Da velger jeg meg gleden og åpner øyene for alt det fine og vakre. Slik jeg vet jeg kan!