Den store pakkehelgen

De siste par ukene har jeg vært på shopping både her og der. Nå skal koffertene fylles med klær og utstyr til to uker i Hellas og jeg har et luksusproblem. For mange nye klær! Jeg har blitt ganske flink til å reise lett og ikke pakke for mye. Det er en kunst i seg selv. Dette året reiser vi nedover tidlig i juni og da kan det bli perioder med litt mer ustabilt vær. Med perioder mener jeg timer. Jeg må derfor pakke litt klær som dekker en større del av kroppen i tillegg til de små lette sommerklærne.

Pakkehelg betyr ikke bare å legge i koffertene for det er fort gjort. Pakkehelg betyr å vaske og rydde huset, skifte på senger, skure badet og sette blomster til selvvanning på stuegulvet. Å komme hjem til et helt rent hus er en glede så stor at jeg bruker mye krefter på å reise fra det rent. Postoppbevaring, parkeringsbestilling må ordnes og regninger betales. Alt skal være ordnet og ryddet.

Hagen skal forberedes til å være alene i to uker og det er mer jobb enn å ordne hus og papirer. Plen, kanter og ugress ordnes i morgen. Alle krukkene mine, og det er ikke få, skal flyttes til bedene som har vanningsanlegg. De får da vann fra svetteslange hver kveld sammen med blomstene i bedet. Her er timevis med godt arbeid så godt at vi er to som jobber sammen.

En koffert med håndbagasje er pakket klar. Der er alt stomiutstyret samlet. Denne slipper jeg ikke av syne et sekund. Uten det utstyret kan jeg ikke fungere. Jeg er totalt avhengig av å ha en pose på magen døgnet rundt. Jeg har med meg to bikinier og en badedrakt for her skal det bades i havet. Det betyr også mer utstyr til å skifte våte poser og til å holde huden tørr og uten sår. Men jeg har funnet et system som fungerer. I går hentet jeg mer smertestillende på apoteket. En venn lærte meg et uttrykk om de tre P- ene. Er de med så er alt ok, sa hun. Penger, Pass, Pillett. Nå har jeg hengt på to ekstra P- er med Poser og Piller. Mine fem P-er er klar og reisefeberen stiger.

I går kom det brev fra Ahus om time til innvendig undersøkelse midt i ferien vår. Akkurat nå er det helt greit å utsette det til etter ferie, bryllup, Stavangertur og fjelltur. Jeg har så mange fine opplevelser som venter og er ikke klar til nye runder på sykehuset enda. Absolutt ikke klar. Jeg har et intenst behov for gode og lyse opplevelser nå. Smerte og sykehus må bare vente. Jeg orker ikke. Nå skal før-reise-gleden nytes.

 

 

PS!! Høres ut som jeg skal streve og jobbe hele helgen. Det skal jeg ikke for dette er bare kos. Klarer jeg ikke å bli ferdig med alt så er det godt nok.

 

 

 

 

Vakreste maidagen

I dag har vi 10 års bryllupsdag og det er en vakker maidag akkurat som det var den gangen. Vi giftet oss i Stavanger Tinghus og ble stoppet av bevæpnet politi. Rettsaken fra Nokas ranet foregikk akkurat da og vi måtte vente til de hadde fraktet de siktede ut av bygningen. En rar følelse å så der forventningsfull med blomst i hånden og se på de uniformerte mennene. Vi kom inn til lokalet i tide og det var en overraskende høytidelig seremoni. Så rørende og så vakkert. Jeg skalv så pennen ristet da vi skulle signere. Dagen etter reiste vi til Kreta og jeg fikk mitt første møte med Hellas. Jeg ble syk dagen etter vi kom ned. Skyhøy feber og en betent hals som fikk meg til å se ut som en pelikan. Doktor kom til hotellet fjerde dagen og neste morgen var jeg på stranden i Rethymnon. Vi skulle bare være en uke og med meg syk i fire av dem ble det en rar bryllupsreise. Forelsket i alt gresk ble jeg likevel på den korte tiden og bryllupsreisen har vi senere tatt igjen på turer til andre steder i Hellas og til Thailand.

Denne dagen er også fødselsdagen til min nydelige guddatter Therese. Hun ble født på min stefars 50 årsdag så den 28.mai var allerede en vakker dag for meg da hun ble født. Min kjære stefar Tor mistet vi i allerede i 1991 men minnene og savnet er like sterkt enda. Glede og sorg går hånd i hånd. I dag feirer jeg denne vakre dagen for oss, min mann og meg, for Tor som elsket livet og for Therese som skal stå brud til høsten.

 

Jeg har også en annen grunn til å feire i dag. Hva jeg opplevde på Facebook i går har virkelig rørt meg. Jeg valgte å dele en fortvilet situasjon med mine nærmeste venner og fikk en overveldende støtte og forståelse. Jeg er ikke alene og når jeg roper på hjelp så får jeg den. At så mange bryr seg sånn om meg og er glad i meg er en ufattelig gave og jeg er så takknemlig. I dag feirer jeg denne gleden også. 28.mai blir bare vakrere for hvert år.

Dagen derpå

Det er det virkelig i dag Jeg er så sliten at både kropp og hode føles som bomull. Jeg sovnet i stolen i går kveld og stavret til sengs og sov videre. Nå får jeg ikke sove mer men kroppen er som etter en hard trening og magen er sliten og øm. Men for en dag!
Jeg var nede i bygda til plantesalg og blomsterlotteri før klokken ni i går morges. Det betydde at jeg måtte opp klokken seks for å klare det. Jeg kjører bil igjen nå så kjørte selv de fem km det er ned dit. Kona til lederen passet stadig på at jeg ikke løftet noe tungt så jeg var i trygge hender. Da alt var rigget til med bord, planter, steketakke, penger og plakater, hadde jeg kurs for de to som skulle steke sveler før jeg kjørte hjem. Det ventet 10 beboere av fellesveien vår og jeg fikk årsmøtet unna på ca 40 minutt før jeg kjørte tilbake til plantesalget. Jeg strålte! Pratet og lo og snakket om blomster, planter og hverdagssituasjoner. Bilde i lokalavisen blir det også. Og årsmøtet gikk strålende med alle enige om alle sakene. Mennene hadde dugnad i flere timer etterpå.

Klokken halv fem kjørte vi til Oslo for å spise på restaurant sammen med svigersønnen som ble 30 år. Det var markedsdag i Bogstadveien og totalt kaos med folk Også inne på Olivia. Det var koselig og møte en del av familien til det unge paret men vi måtte snakke veldig høyt. Da vi fikk menyen fikk jeg nesten panikk. Det var ikke noe jeg kunne spise. Og det er så forferdelig dumt å sitte i en slik samling og ikke spise noe. Ikke for meg, men for de andre. Jeg klarte å få dem til å lage en salat som var tilpasset meg uten at andre enn mannen oppdaget det.

 

 

En flott dag fordi jeg klarte det og fordi jeg elsker å være sosial. Det er mange fine men stille dager her i skogen med kun meg og min mann så da blir slike aktiviteter ekstra kjærkomne. Men i går kom alt på en dag og det ble mye for meg. Derfor er det litt dagen derpå i dag med en sliten kropp og et fornøyd sinn. Magen er helt i ulage fordi jeg ikke fikk spist mine faste måltid og min vanlige mat. Jeg glemte også å drikke nok vann noe som er kjempeviktig for meg. Altså kunne jeg vært flinkere og hjulpet kroppen min. Det har jeg på ny lært til en annen gang. Nå ligger jeg i sengen og skriver og magekrampene river kroppen i tre. Ikke uvanlig men nå vet jeg iallfall årsaken. Det gir seg om noen timer og smertestillende for de vanlige smertene har jeg tatt. Så dagen blir bedre utover. Men gleden over den fine dagen og kvelden i går er sterk og overskygger alt.

 

I dag skal det skrives lister. Pakkeliste og gjøre liste. Nå er ferien så nær og jeg må få kontroll. Da skriver jeg lister og krysser av etter hvert. Ellers så skal jeg bare slappe av og kose meg. Litt hagevandring og blomsternytelse, lese en bok, høre fuglekvitter og bare være. Maten i dag blir havregrøt morgen, lunsj og kveld og det samme i morgen. Havregrøt kokt på vann med et lite snev av sukker på toppen. Det er den beste medisinen for meg. Neste uke er det en dag jeg så smertelig ikke ser frem til og en dag jeg gleder meg til. Men det er ikke i dag. I dag er det søndag og litt sånn dagen derpå. En fin og god dag.

 

 

 

 

 

Les Posedamen for mer detaljer

En glad torsdag

Sola skinner og jeg skal til Oslo på shopping. Ny sommerkjole og et par topper til ferien som nærmer seg. Burde egentlig hatt to sett av alt. Når jeg får smerter i nederste delen av magen hovner den opp og blir forferdelig øm. Heng så en pose utenpå denne ømme magen og klær blir et problem fordi jeg øker livvidden og fordi jeg ikke kan ha noe som helst som strammer. De deler av dagen som er uten smerte kan jeg ha strammere klær og en størrelse mindre. Dette blir ikke lett men jeg får se etter løse og ledige kjoler og være glad for at tunika er på moten enda.



Etterpå skal jeg møte en gjeng damer på uterestaurant. Jeg har sett dem så alt for lite i høst og vår fordi jeg har vært syk så gleder meg sånn. Etterpå tar jeg bussen hjem igjen. Sikkert veldig sliten men håper uten for store smerter. En så lang dag må planlegges nøye så jeg har lagt opp en rute med mer pauser enn shopping. Får jeg ikke kjøpt alt jeg trenger så er det en ny dag i morgen.

I dag kjente jeg den første kriblende følelsen av reisefeber. Jeg har ikke våget å glede meg for mye siden smertene ikke vil gi seg helt. Nå er de så stabile med to smertestillende til dagen at jeg begynner å tro vi virkelig kan reise til vår paradisøy. Der nede føles det som om kroppen går inn i et annet modus og skuldrene senkes allerede på den lille flyplassen mens vi venter på kofferten. Når flydøren åpnes og jeg kan kjenne de kjente luktene av og den varme luften mot ansiktet får jeg gåsehud. Det er en så sterk glede at tårene kommer bak solbrillene.
Hotellet er kun fem minutt fra flyplassen og badetøyet ligger pakket øverst i kofferten. Det går ikke lang tid fra landing til vi ligger og sukker i bølgene. Bade er det første vi gjør når vi har fått satt koffertene fra oss på rommet. Vi bor på samme hotell, på samme rom, på samme øy. Det kjennes trygt og godt og ikke kjedelig i hele tatt. For meg er det en trygg ferie Jeg vet hvor alt er, hvor langt det er å gå fra det ene til det andre og ikke minst hvor det finnes skiftemuligheter. Det er beklageligvis veldig viktig for meg og bærer med meg skiftebag over alt. Om ettermiddagen går vi til byen og leier ATV for hele ferien. Denne farter vi rundt med om dagen.

Skiathos  har mange perler og over 60 strender. Vi har våre favoritter. På bena har vi joggesko for firhjulingen blir ofte parkert og vi går tur videre oppover eller innover. Noen dager ligger vi på stranden i timevis andre dager er vi bare innom tre, fire strender og bader før vi drar videre. Vi gjør akkurat som vi vil og nyter i samme takt begge to. Om kvelden møter vi våre venner nede i gamle havna og senere finner vi en utendørs taverna hvor vi spiser middag sammen. Dagens eneste problem dukker opp: Hvor skal vi spise i kveld? Øya har så mange fristelser. Er det rart jeg gleder meg og krysser fingrene for at jeg klarer det?

Juni nærmer seg fort

Nå går jeg inn i en turboperiode så nå gjelder det virkelig å avpasse energi og hvile så jeg ikke blir syk. Jeg får mye mer smerter om jeg stresser og kaver. De fortalte legen men jeg har jammen meg fått merke det selv. Jeg er ikke så flink til å stresse så den faktoren er borte men jeg er ikke så flink til å ta gode hvilepauser så der er mitt energisluk. Når jeg kjenner meg i form så står jeg på til jeg omtrent må krype til sengs. Jeg vet det er dumt men jeg har så mye jeg vil ta igjen etter alle månedene som pasient.

Denne uken skal jeg lage ferdig sanghefte og menykort til bryllupet. Kosearbeid som ble satt litt på vent av 17.mai og finværet. Det skal sås frø i hagen og lukes litt mer. Bruden kommer og prøver kjolen og vi finpusser siste detaljene til bryllupet. Bare kos. Dagen etter skal jeg til Oslo på ferieklærshopping og etterpå ut og spise med greskjentene. Enda mer kos. Men lørdag blir det litt kaos med plantesalg for hagelaget hele dagen, bare avbrutt av en tur hjem for årsmøte i veiforeningen. Det skal være dugnad men jeg er leder og syk så delegerer arbeidet til de sterke mennene og reiser tilbake til Siggerud og plantesalget. Om kvelden skal vi ut og spise og feire svigersønnens 30 årsdag. Kjempekos. Uken etter blir det enda flere aktiviteter men det er neste uke En dag om gangen og godt nok. Det er min metode nå. Men det er veldig kjekt at det skal skje så mye kjekt og at jeg kan være med.






Sommervarmen de siste dagene har satt sommerproblemene i gang med posen på magen min. Det blir varmt og svett under plastikken. Huden under platen blir svett og irritert. Lette og tynne klær gjør det vanskeligere å skjule posen og jeg kjenner jeg sliter litt ekstra akkurat disse dagene. Håper jeg finner noen kjoler og topper jeg føler meg vel i. Det vil hjelpe. Bikini har jeg gitt opp å finne så det blir badedrakt hele ferien. Liker å kjenne saltvannet og solen på magen så det er tungt for meg å måtte dekke meg til så mye. Slike dager er det lett å tenke hvis bare , tenk om og skulle ønske. Jeg må dytte alle de tankene bort og fokusere på hvorfor jeg har denne stomien og hvordan den letter mine problemer. Selv om tårene renner akkurat nå mens jeg skriver dette så smiler jeg snart igjen. Dagen skal nytes og sommerkjolen er på .

 

Nesten 17.mai

17.mai er en vakker dag. Fire år nesten på rad har jeg vært så syk at jeg ikke har kunnet feire dagen slik jeg ønsker. Å se barnetog og glad feiringer landet over foran TV ble en trist og tårevåt opplevelse. Jeg er derfor så takknemlig for at jeg er så bra i dag og at det meldes fint vær for da orker jeg mer. Her hjemme i skogen har jeg mine tradisjoner uansett ekte feiring eller TV. Hvite nystrøkne duker på kjøkken, salongbord og spisebord. Ny strøkne flagg til dekor inne og til å pynte ute i alle bed og selvsagt balkongflagget på hushjørnet. På bordene er det pyntet med lysegrønn bjørk, feststriper i rødt, hvitt og blått, stearinlys i rette farger og nye 17.mai servietter. Slik har det vært i mitt hjem hver 17.mai Både på Sola og så her i skogen. Syk eller ikke syk.

Vi står opp tidlig til en fin frokost ved nydelig dekket 17.mai bord. Klokken åtte kommer alle flagg opp ute og vi kan kle oss i finstasen. Jeg er ikke så heldig å ha bunad men pynter med gjør jeg likevel. Vi kjører nyvasket, viktig, bil ca 10 min til nærmeste T-bane og tar denne videre inn til Oslo. Kongen venter på å få vinke til meg og jeg ser at han ser på meg. Ikke ta fra meg den barnslige gleden. Vi er ved slottet så tidlig at vi får med oss folkedansen på plassen foran slottet. Hestene først i toget og alt folkelivet etter hvert som folk trekker tettere og tettere sammen. Når Kongen og Dronningen og Kronprinsparet står på balkongen og nasjonalsangen spilles er jeg rørt til tårer. I ren lykke og takknemlighet for hvor godt vi har det i landet vårt. Hvor mye vi har å være glad for. Det er en vakker seremoni og jeg er der Midt i hele opplevelsen. Så tilstede at hele formiddagen blir en intens opplevelse. Med posen på magen hyller jeg stolt konge og fedreland. Jeg skal klare det!

Dette er min første 17.mai i Oslo som posedame. Jeg kjenner panikken om hva, hvor, hvis. På en sånn dag blir plutselig mitt handicap stort. Jeg er nødt å tenke gjennom hver situasjon og lage en nødplan. Uten den kontrollen klarer jeg ikke å nyte øyeblikket. Jeg klarer dette. Fordi jeg vil så inderlig gjerne.
Etter vi har vinket til Kongen og fått med oss en første skole i barnetoget rusler vi videre. Vi tråkler oss mellom barnetoget nedover mot Aker brygge og videre til nærmeste T-bane stasjon. Byen vil være pyntet og dagen vil være vakker. Men kreftene må porsjoneres så da reiser vi hjem og koser oss med pølser i lompe og is foran tv med program fra feiringen i hele landet. Senere tar vi en tur til Ski og hilser på svigerfar om han er hjemme og så får vi med oss Borgertoget og enda mer stemning før vi reiser hjem til godstolen. Sånn ønsker jeg meg dagen i morgen. Planleggingen er begynt og da kan ikke noe stoppe meg.

Neste avsnitt har begynt

Jeg er ferdig med tre uker med dobbel antibiotika. Kroppen er merket av disse sterke medisinene så nå må jeg være flink å få den i balanse igjen. Spiser yoghurt, drikker sitronvann og bruker melkesyre stikkpiller der det er mulig. Og selvsagt drikker jeg mye vann. I går spiste jeg iskrem til dessert. Da vet jeg at det blir fart på magen og det var hensikten. Stomien min, den lille tarmstumpen på magen, er sår og øm. Jeg bytter poser mye oftere enn vanlig og steller og bandasjerer så godt jeg kan. Jeg er så lei denne posen som henger der og dingler og fylles når jeg ikke vil det. Vi er ikke helt venner posen og jeg men det må vi bare bli for jeg er helt avhengig av at den er med meg. Alltid.

Klokken er halv ti og jeg ligger fremdeles i senga selv om jeg våknet klokken syv. Jeg vil så gjerne være frisk så lot være å ta smertestillende når jeg våknet. En time senere satt jeg i sengen og sutret men smertene bølget og jeg syntes alt var urettferdig. Min egen feil! Smertene mine er ikke borte og det må jeg akseptere. De er mye, mye mindre men ikke borte. Jeg har lovet meg selv å nyte denne tiden før betennelsen blusser opp igjen. Hvor lenge det blir vet jeg ikke så derfor er hver dag så viktig. I morgen skal jeg svelge stolthet og pille med engang jeg våkner. Helt sikkert.

Fikk en hyggelig sms hilsen fra min fastlege nå sammen med beskjed om at hun har skrevet en ny resept på poser, bandasjer, kateter, saltvann, belter, trekk osv. At hun tar seg tid til samtidig å trøste meg og ønske meg vel, gjør godt. I dag skal jeg lage mer trykksaker til bryllupet. Det er en koselig hobby som gir meg glede. Og selvsagt skal jeg på min hagevandring. Eller det er ikke helt selvsagt fordi jeg ofte er så syk at jeg ikke orker å se på mine kjære blomster. Men i dag skal jeg det for nå begynner pillen å virke og jeg velger meg en glad og lys dag.

 

 

 

 

 

Posedamen. Min hverdag med pose på magen

Kuren over

I dag tar jeg de siste pillene i antibiotikakurene. Så da er jeg vel frisk da? Det kjenner jeg at jeg ikke er fordi jeg fremdeles må ha sterke smertestillende og fordi jeg fremdeles blør. Men føler meg bra og føler meg frisk. Før påske tok jeg maksdose med piller og morfin i tillegg til det. Nå trenger jeg kun to stk av dem og ikke noe ekstra, så ikke tvil om at smertene er bedre. Men de er ikke borte og det bekymrer meg mer enn jeg kan orke å tenke på og legger derfor bort de tankene. I dag er en merkedag og jeg velger å ta inn den gleden av å være ferdig med de tre slitsomme kurer når jeg svelger siste pille til lunsj.

Det er Hellas og bryllup som er fokus nå. Jeg gleder meg intenst til begge deler. Sommerklærne er nede fra loftet og ferdig strøket. Litt shopping blir det selvsagt, men i år skal vi kun være der i to uker så ikke så mange plagg jeg behøver. Badedrakten er klar!

Bryllupet blir en stor dag. Så stor at vi har laget en hel helg ut av den. Jeg ser virkelig frem til denne dagen da to av våre unge skal gi hverandre et kjærlighetsløfte i kirken. Nye antrekk til både mannen og meg henger klar. Jeg føler meg fin i kjolen og den skjuler posen min. Det er det viktigste av alt for meg. I går sendte jeg bildene av antrekket til min venninne som vet å kle seg med stil. Hun syntes hele antrekket var stilig og fint så da er jeg trygg. Nå gjenstår bare avgjørelsen om mitt halvlange hår. Skal jeg klippe det igjen eller skal jeg sette det opp. Ler litt og koser meg med at dette er en viktig nå og ikke sykdom. Kom gjerne med gode råd.

Jeg velger meg gleden! De som kjenner meg forstår at jeg virkelig gjør det. Veien videre for meg og min tarm er kronglete og blir vond. Men jeg velger meg gleden og øyeblikket. Det betyr at jeg har gjort et par smertelige valg med personer som sårer meg og tapper min energi. For å velge gleden må jeg rydde rundt meg så gleden og energien får plass. Jeg har så uendelig mye å være glad for og i dag bobler jeg nesten over.

 

 

 

 

 

 

 

Posedamen  

Hjemme alene

Vi er et team, mannen min og jeg. Nå når han kun jobber 20 prosent så er vi hjemme i huset i skogen sammen hver dag og stortrives. I dag har han reist på seminar til Sarpsborg og kommer ikke hjem før i morgen ettermiddag. Jeg klarer meg fint alene både med min skrale kropp og i skogens nattemørke. Men huset ble likevel merkelig tomt i dag. I tillegg skal han på jobb dagen etter så blir det tre dager og en kveld alene i et strekk. Ute regner det, men jeg har lagret opp med filmer og godt lesestoff.

 
Søndag var en ille dag. Jeg så frem til natten omtrent fra jeg våknet. Følte med så slapp, kvalm og syk og kjemperedd for at betennelsen var begynt å stige igjen. Kvalmestillende piller, lite mat og mye hvile hjalp ingenting og jeg var så fortvilet. Men så snudde det. I går hadde jeg en kjempefin dag og enda bedre føler jeg meg i dag. Å beskrive hvordan det føles å ha vært så syk og i sånt smertemareritt dag etter dag, måned etter måned, og så forskjellen til hvordan jeg har det akkurat nå, er ikke mulig. Det finnes ikke ord som dekker de sterke følelsene. Men tro meg, det er fantastisk!
Jeg vet det er en glede som ikke varer og at jeg snart blir syk igjen. Jeg vet at det venter mange vonde undersøkelser og så en stor operasjon. Jeg vet dette og glemmer det ikke. Men akkurat nå. Akkurat i dag og en stund fremover skal jeg nyte å ha det så bra.
 

 

Jeg har vært sengeliggende store deler av dagen i månedsvis og nå er jeg utålmodig etter å komme i aktivitet. Men selv jeg forstår at jeg ikke kan gå direkte fra sengen og ut og løpe maraton. Løpe kommer jeg aldri til å gjøre men det er et sånt aktivitetsnivå jeg ønsker meg. Det har jeg ikke så nå må jeg fordele kreftene og bygge dem langsomt opp igjen. Små fremskritt hver dag med hvile mellom øktene. Kan ikke presse meg selv for da kommer smertene med en gang.

Jeg har fire uker på å komme i noenlunde bra form. Da går flyet til Skiathos og vi skal være med!
Kirurgen ga klarsignal men før vi drar må jeg til Ahus for en innvendig sjekk og blodprøver. Og før det skal jeg til Gastro medisiner til en skopiundersøkelse. Men i fjor sommer og i 2010 reiste jeg kun uker etter de hadde skåret opp hele magen min. Nå har jeg ikke operasjonssår så klart jeg skal klare dette. Jeg skal og vil fordi jeg er så mye bedre der nede på vår lille paradisøy. Et pusterom jeg trenger og lengter etter.

Mai

Kom mai du skjønne milde gjør skogen atter grønn. I år ble det grønt i april men mai er uansett min favoritt måned. Lysegrønne bjørketrær og flagg som vaier i vinden er mai for meg. Vi feiret 1.mai, 17.mai, 14.mai og 28.mai med stor stas og alle samlet. Mamma sin dag 14. og Tor sin dag 28. mai. Nå er de begge borte og guttene og familien min bor på Vestlandet mens jeg er på Østlandet. Dagene feires uansett selv om antall gjester er mindre. Flagget er ute og vaier i vinden og 28.mai har vi bryllupsdag.

I dag er det blå himmel og sol Og det er blomster
i krukkene på trappa. Dette er et gammelt bilde

Mai betyr glede og lys for meg. Tre år nesten på rad har jeg akkurat rukket å komme hjem fra sykehuset når mai starter. Da er det selvsagt ekstra glede men også en angst for om jeg noen gang skal bli helt frisk. Eller i alle fall friskere. Jeg er heldigvis flink til å nyte øyeblikket mer en jeg bekymrer meg for hva som kommer. I dag har vi hengt ut flagget og jeg har spist frokost på kjøkken. Ikke i senga som de siste månedene. Jeg har hatt 11 dager med intravenøs antibiotika og nå får jeg to typer antibiotika i tillegg til to smertestillende. Det merkes på kroppen med kvalme og en utmattende trøtthet. Jeg har enda 9 dager igjen med denne kuren så samler krefter der jeg kan. Kanskje jeg kan begynne nedtrapping av smertestillende også i denne perioden. Da får jeg lov å kjøre bil igjen og kroppen kan begynne å renses for medikamenter. Håpet er der og med god grunn.

Det er kaldt ute men solen skinner og jeg har en mann struttende av arbeidslyst. Da blir det hagejobbing for ham og peking og dirigering for meg. Sommerplantene står inne i boden under vekstlyset. Jeg pleier å ta dem ut om dagen og inn om kvelden men nå får de stå inne til det blir litt varmere. Hagen er min beste terapi og de rusleturene med hagevandring er både livsglede og energi. Mai er en nydelig måned og jeg er på vei mot en fin sommer.