Alt klart

Alle prøver er tatt og alle spørsmål er besvart. Nå gjenstår selve operasjonen. Og det kjenner jeg er godt at det er noen dager til så jeg får summet meg. I dag er jeg i et slags koma eller døs. Vet knapt hva dag det er og det er ikke for mye medisiner som er årsaken. Jeg har grudd meg så lenge til hele operasjonen at nå kommer det en reaksjon. Tårene er ikke langt unna.

Vi kjørte tidlig oppover i morges for radioen meldte om glatte veier og bilberging. Pulsen steg da køen plutselig stod stille men vi bar på plass i riktig tid.
Den unge utenlandske jenta som tok blodprøver spurte så vennskapelig hva jeg skulle opereres for at jeg måtte smile. Selvsagt svarte jeg henne men tror hun hadde ønsket hun ikke hadde spurt for hun ble litt satt ut. Hva gjør du da, uten endetarm? Hvordan går du på do da? Pose ja. Må du sitte på do for å gjøre det? Ikke det nei. Kan du gjøre det her nå når jeg tapper blod? Hun rødmet og jeg smilte. Før jeg gikk løftet jeg tunikaen og viste jeg henne hvordan posen så ut.Jeg hadde på meg min nye fine lysegrå. Hun ble mye roligere da men glemmer nok aldre denne dagen.




Etter blodprøvene var det sykepleier med EKG, blodtrykk, høyde og vekt. Så kom en veldig ung turnuslege og skulle ta journal. Jeg ble sjekket i øyer, ører, hals, mage, ankler og endetarmområde. Innvendig nektet jeg. Det er en del av deres utdannelse men ikke noe hun kunne svare på av mine spørsmål. Mer venting og så kom sjefskirurgen og vi hadde en lang samtale. Mange spørsmål fra ham selv til ham selv og fra meg til ham. Jeg skal ikke gå i detalj. Det er ingen annen vei enn å operere meg selv om det ikke gir garanti for at smertene blir borte. Jeg er nok mer positiv enn ham. Heldigvis.  Han sa hvis sånn så vil det hjelpe, og viss sånn så vil det i allefall hjelpe. Men om det er slik vil det bli mer smerter. Om og hvis, så fremt i fall. Det holder ikke. Da er det mye bedre med tro og håp. Fakta er at tarmen må ut så tar vi resten etterhvert. De tre dyktigste kirurgene på Ahus skal operere meg. Alle tre i timevis og de har lovet å gjøre alt de kan for å hjelpe meg.

Det ble tid til litt lunsj i kantinen. Ikke så veldig koselig og veldig mange grønne og hvite uniformer. Men mat og kaffe gjorde godt før vi løp avgårde til neste møte. En effektiv anestesilege gikk gjennom tidligere narkoser og stilte de spørsmålene hun trengte. Hun fortalte at jeg skulle ha tidlig oppstart på tirsdag. Det betyr en halv time før de andre operasjonsstuene starter. Epidural skal jeg få inne på operasjonssalen men før jeg sovner. Jeg kunne godt på en del beroligende og det vil jeg gjerne. Selv om jeg har fått epidural mange ganger før er det like skremmende og ubehagelig.

Så nå er alt klart. Jeg legges inn klokken åtte om kvelden mandag 2.februar og blir operert klokken halv åtte tirsdags morgen. Jeg er omtrent blitt lovet at jeg skal våkne uten smerte. Sist operasjon våknet jeg med forferdelige smerter og har en vond angst for å oppleve det samme nå. Tre dager med epidural, men med luftsmerter. Besøkende må love å gå med meg opp og ned korridoren. To ganger for hvert besøk. Mannen kommer onsdags morgen men da har jeg nok vært oppe og gått allerede
Tankene har begynt å flytte seg mer og mer til tiden etter og ikke som de siste månedene stoppet ved operasjonsdagen.

Kjøkkenvifte

Vi går mot friskere tider i Huset i skogen. Jeg har vært syk fra 2007 men nå skal det bli bedre. Og så får vi ny kjøkkenvifte og friskere luft på kjøkken. Selvsagt er det første viktigst men ny vifte blir som et symbol på friskere og bedre tider.

Huset vi bor i ble bygget i 1941 av mannens besteforeldre. De bodde i en bygård i Oslo og ønsket seg en hytte på landet. Trær ble hugget og fraktet over isen til sagbruket. Stokk for stokk ble hytta laftet. For en del år siden overtok min mann hytta og bygde på en ny del til et koselig hus. Den gamle delen har lav takhøyde og det er der kjøkkenet vårt er. Med smårutet vindu, lutet tak og lave kjøkkenbenker hilste det meg velkommen for 16 år siden. Det første vi gjorde da jeg flyttet inn var å sette inn nytt kjøkken. Den gamle kjøkkenvifte ble demontert og da så jeg for første gang i mitt liv et kullfilter. Jeg hadde levd et beskyttet kjøkkenliv på Sola hvor alle hadde ventil rett ut i fri luft fra kjøkkenet. Med tykke tømmervegger og et trangt loft var det ikke mulig med lufte kanaler. Så det nye kjøkkenet fikk ny, hvit ventilator. Med kullfilter ble montert.

Den ble skiftet ut med en ny ventilator for fem år siden Også denne med kullfilter. Alle mine argumenter falt i grus så jeg vasket kjøkkenet fem ganger oftere enn andre og hyller og krukker flere ganger i uken. Heldigvis er det lavt under taket så lett og vaske. Kullfilter fungere greit og fjerner en del damp og omtrent 20 prosent av fettet i fra stekeosen. Kullfilteret koster nesten fem hundre kroner og må byttes ofte. Men mannen min var på jobb og så ikke at jeg vasket så mye og at filter ble byttet ut. Nå er han nesten pensjonist og sist uke skulle han bestille nytt filter fra en nettbutikk. Helt riktig. Da skjedde det saker i full fart.

Samme kveld ble det tatt mål og laget skisser. Neste dag, mens jeg var hos tannlegen, kjøpte han luftekanaler, fester, overganger og jeg vet ikke hva. Her skulle det ny vifte på plass fort. Jeg var lettere sjokkskadet. Alle argumentene mine for hvorfor vi burde ha en skikkelig kjøkkenvifte kom nå fra hans munn. Fullstendig klar over at det nå var et overskudd av tid og energi som utløste aktiviteten, satt jeg stille og rolig i stolen og bare gledet meg. Han snekret og monterte og trallet og sang. Luftekanalen går nå helt fra kjøkkenskapet over det nye loftsgulvet og ut i friluft via en ventil i veggen. Den tykke tømmerstokken var ingen hindring lenger. Mannen var pensjonist og kanalrørene lette. De ble bygget inne med en trekasser slik at rommet kan brukes til annet enn bare oppbevaring. Det ble veldig bra. Jeg er gift med en ekte handyman!

 

To dager senere kjørte jeg lykkelig med ham til butikkene for å se på selve ventilatoren. Nå skulle den beste, sterkeste og stilleste viften på plass og vi ble fort enig om hvilken ventilator vi skulle ha.
I kveld henter den hos Elkjøp. Nå går vi en friskere tid i møte.

Tirsdag og meditasjon

Jeg laget meg en liste over hva jeg ville gjøre før operasjonen for å få det mest mulig behagelig etterpå. Jeg har f.eks. handlet en del småting, vært hos tannlege til full sjekk, frisør for lettstelt hår, ryddet i papirer og betalt regninger, hentet medisiner, laget ferdig sykerommet og i dag skal jeg til fotpleier. En hel time med ren luksus. Å ligge i sykehussenga med tørre føtter og negler som henger seg opp i laken og rasper mot myke bomullstrømper er ikke luksus. Jeg kunne selvsagt laget meg fotbad og filt og klippet selv, men fotpleieren gjør jobben så grundig at det varer i flere uker. Sist gang jeg var hos henne skulle vi på Hellasferie. Da gledet jeg meg så det kriblet, Nå gruer jeg meg så det knyter.

Jeg får god tid til å tenke når jeg ligger til sengs i timevis hver dag. Ikke alltid en fordel å tenke så mye. Når tankene blir tunge og triste eller redde bruker jeg mine meditasjonsteknikker for å skyve dem bort. Et lite kurs i yoga og meditasjon i Stavanger for 25 år siden har gitt meg mye hjelp. Jeg var eneste nybegynner på kurset som jeg egentlig begynte på for å gjøre noe som var bra for meg selv en gang i uken. Mannen var barnevakt for han hadde flyttet ut og min pappa var nylig død. Jeg trengte litt alenetid med tre små barn som mitt ansvar.
Vi var 12 voksne i gruppen og den tynne yogalæreren med lang hestehale var dyktig og inspirerende. Løveposisjon var vrien men meditasjonen var effektiv. Jeg hadde tenkt å fortsette kurset men da de en kveld skulle avslutte med felles tarmskylling i et hus med kun 1- ett- do. Helt sant. De drakk te og tømte tarmen i felleskap. Jeg løp og kom aldri tilbake. Yogaen glemte jeg raskt men teknikkene for meditasjon har gitt meg utrolig mye glede. Det er mitt friminutt som gir meg en indre fred og ro. Jeg mediterer ikke regelmessig Kun når jeg kjenner at jeg har behov. Som nå med for mye tenketid.

Det er tirsdag i dag. Neste tirsdag ligger jeg i full narkose og den 7 timer lange operasjonen er påbegynt. Så følger en natt på oppvåkningsavdelingen for jeg er litt lat når jeg våkner. Gidder ikke puste selv om de maser og kjefter. Jeg får epidural som de fjerner etter tre dager. Noen ganger får jeg enda en. Så fort jeg er tilbake på avdelingen må jeg opp å gå. Da håper jeg mannen min er der og hjelper meg. Han er flinkere enn sykepleierne. Luftsmertene gir meg smerter som jeg opplever som så forferdelige. De overgår alt annet og til og med en fødsel blir som litt maveknip i forhold. Ingen smertestillende hjelper. Kun bevegelse. Men de første gangene ut av sengen og så skritt for skritt ute i korridoren er umenneskelig vonde. Ikke kan jeg sette meg ned og hvile heller, for jeg er operert i rumpen og oppover. Med et sår fra over navlen og helt ned. Sydd igjen nedentil, inni og utenpå. Klart det er vondt! Teknikkene mine hjelper meg å konsentrere meg om å flytte en fot foran den andre. Men jeg må ha noen som minner meg på å puste.

Før, under og etter. 

Poseshopping

I januar kom endelig den store posenyheten. Poser for meg er selvsagt ikke handleposer men stomipose. Det er en plastpose jeg har hengende på magen døgnet rundt. Alltid. Til og med i dusjen.

For at denne posen skal gjøre min hverdag enklest mulig har jeg mange krav til hvordan den skal fungere og hadde ikke blitt overrasket om jeg fikk tildelt prisen for den mest kravstore kunden.

I Norge finnes det tre store og flere små leverandører av stomiutstyr. Konkurransen om kundene er stor og tilbudene mange. Hver leverandør har fullt program med poser i størrelser fra baby til magnum. De er så delt inn i lukkede, tømbare, endelte, todelte, formbare, skyll i do, med klikklås og uten klikk. Posene er spesiallaget for tykktarmstomi ( colostomi) eller for tynntarmstomi ( ileostomi) urin (urostomi) og for diverse sår. Stopper opplæringen her, men vil bare gi et bilde om at tilbudene er enorme. De fleste beholder den posen de får på sykehuset etter operasjonen mens noen orienterer seg om hva som finnes og som ofte er mye bedre.

Jeg har prøvd absolutt alle posene som er laget for colostomi. Til og med fått prøver fra noen utenlandske. Jeg kunne skrevet en bok om fordeler og ulemper men vi har alle ulike behov og derfor kjøper vi ulike poser. Jeg har krysset den ene etter den andre ut av min liste fordi jeg ble sår av hudplaten, ble klam under posen mot huden, dårlig luftfilter, lekkasje, og ikke minst knirking. En knitrende, knirkende plastpose under en pen bluse er lite delikat. Selv om jeg tviler på at andre hører det så gjør jeg det. Felles for alle posene fra alle leverandørene er at de er kostbare og at de er brune som et stort Hansaplaster. En type finnes i sort men holdt ikke mål for meg. Mange poser har ulik fasong men de er alle brune. Helt til januar 2015.

Nå er det mulig å få en stomipose i lekker gråfarge. Som garantert ikke er gjennomsiktig for mørke deler. Som føles som silke og ikke klistrer seg klamt til en svett mage i godstolen. Det er for meg en revolusjon og forhåpentligvis en begynnelse på flere nye produkter. Jeg har nevnt disse nye posene tidligere fordi jeg var så heldig å få noen få prøver tilsendt mens HELFO brukte et år på å fylle ut sine skjema. Utrolig. Men nå er de her og til stor glede for meg og mange andre stomister. 

Av tretti ulike gråfarger har de etter lang testing valgt akkurat denne. Den skal være minst synlig under hvite klær og det er den. Trekket er laget av polyester og gir en følelse av matt silke. Den har fått en helt ny type filter men jeg fiser så lite at oppblåst pose er ikke problem for meg som det er for de mange andre. Plastplaten som henger fast på magen er tynn, myk og ekstremt tøyelig. 

Joda, det er kun en liten stomipose jeg snakker så varmt om. Ikke en designer håndveske eller et lekkert klesplagg. En liten plastpose med trekk over som henger fast like ved navlen min. Alltid. For resten av livet. Denne nye lille grå posen er det som frembringer så stor glede. Det er lov å le litt av meg, men dette er den viktigste shoppingen jeg gjør. Alt annet er mindre viktig enn dette. Har jeg glemt skiftebagen min hjemme er jeg totalt hjelpeløs og må låse meg inne på do til jeg får hjelp. Totalt avhengig av en liten pose som en lam er av sin rullestol. At jeg skriver om dette ville vært utenkelig for kun få år siden og fremdeles er det et tabubelagt handicap som ingen er vanskelig å snakke om. Men jeg velger å rope ut min glede over nye, glatte, myke lekkergrå poser. Endelig er den i salg og kan hjelpe meg til en litt bedre hverdag

Når nettene blir lange

Nettene er lange og vonde. Å ligge på rygg er vondt. Å ligge på siden er vondt. Å ligge på andre siden er vondt. Å ligge på magen er umulig. Jeg sovner og så våkner jeg gradvis av det sprenger mer og mer i tarmen nede i bekken. Våkner og snur meg. Sovner igjen og våkner gradvis av ny sprengende krampesmerte. Den gradvise våkningen er den lange perioden Da går drømmene i sort hvitt og er ubehagelige og såre. Skulle ønske jeg våknet med en gang. Natten blir vond og uendelig lang men jeg trenger søvn.

Vekkerklokken ringer som regel to ganger i løpet av natten Da skal jeg ha påfyll av smertestillende og benytter anledningen til en tissepause og drikker litt vann. Sover fort igjen, for jeg er jo trett. Sliten og trett og lei av natt. Så er det endelig morgen. Mannen vekker meg når han står opp. På med taklyset og leselampen. Jeg har bedt ham om å gjøre dette selv om jeg kan være helt ør av tretthet.

En ny dag begynner med rivende smerter i hele underlivet. De kverner og drar og er så vonde at jeg har ikke ord. Jeg stetter meg opp i sengen så høyt jeg klarer og får servert kaffe. Her må jeg vente til smertene slipper så mye at jeg kan orke å stå opp. Da er klokken sånn litt før elleve og frokosten kan like gjerne vente til lunsj klokken tolv. I går klarte jeg ikke å komme ut av sengen før til middag klokken fem. Eller det stemmer ikke for jeg var ute av sengen og jeg hadde kledd på meg Men godstolen ble brettet helt ut som en seng og dr ble jeg liggende. Stille. For jeg orker ikke å snakke når smerteboblen er så kraftig. Tror dette er det mest slitsomme for min mann som plystrer og synger og er så glad for den fine dagen. Det er taust og stille hos meg.

Etter middag begynte jeg å bli bedre. Mer og mer og så med et lite sukk slipper resten av smerten taket. Kvelden blir fin. Jeg har det fantastisk. Ikke vondt og ikke trist. Da prater jeg så det bobler overselv om jeg forstyrrer nyhetsendingen for mannen Eller filmen han ønsket å se. Jeg vet at jeg har verdens mest tålmodige mann.
Rundt midnatt er jeg på topp men da er det tid for å sove. En ny natt skal begynne og jeg vet den blir like lang.

Jeg er nesten klar

Forbereder meg til uker på sykehus etterfulgt av ukevis med rekonvalesens som jeg forhåpentligvis kan ha hjemme. I dag har jeg bestilt tredobbel tannlegetime, en hel time hos fotpleier og vask og klipp hos frisør. Alt dette før operasjonsdagen. I tillegg blir det nesten en hel dag med pre-op på Ahus.
Alle detaljer er skrevet på liste og hengt på tavla i tilfelle mannen må avbestille igjen. Jeg har også sykemeldt meg fra hagelaget og planlagt våren for blomstene som er på vinterlagring i kjelleren. Lettleste og glade bøker er funnet frem fra bokhylla og garn og oppskrift til enkelt strikketøy er klart. Sykehusbagen har vært pakket i flere uker men skal sjekke at alt er med.

Jeg vet så altfor godt hva jeg skal gjennom så derfor vil jeg prøve å gjøre det så behagelig som mulig. Jeg har til og med oppdatert Narvesen appen på mobilen. Kaffen der er mye bedre enn den på avdelingen og med app er den på tilbud. Små gleder er viktige. Det som gjenstår nå er å re opp sengen på gjesterommet. Eller på podderommet som min kosekrok heter. Jeg kjøpte ny seng og ny overmadrass tidligere i høst. Lekkert sateng laken og putetrekk i en nydelig brunfarge. Har hentet ned en vaskbar dyne fra loftet. Denne skal luftes og så på med det hvite damask blondetrekket som jeg fikk av min mamma for mange år siden. Jeg fortjener å ligge som en prinsesse synes jeg. Det blir mange timer til sengs og mange vonde urolige netter. 

Jeg kjøpte også en hotellpute før jul. Denne er perfekt til å stable meg opp med når jeg skal lese eller skal sjekke Facebook. For et par dager siden kjøpte jeg blondetrekk til denne digre puten også. Den skal selvsagt stå i stil med resten. 

Nattbordet er byttet ut med et lite salongbord fordi det skal romme så mye. Den ene delen er til mine saker som bøker, strikketøy, mobil, pc kaffekopp og briller. Og den andre delen er til alle medisinene, sprøytene og bandasjer. Må jeg ha hjemmesykepleier så har jeg klargjort en hylle til deres hansker, skotrekk og det medisinske utstyret de har med. Men jeg håper at mannen kan klare denne jobben som sist. Han fikk da opplæring av sykepleierne på Ahus om hvordan han skal skifte bandasje og skylle dren. Sprøyter og piller kan han allerede. Tilbud om hjemmesykepleier har jeg men jeg vet aldri når de kommer og det er en ny pleier hver gang som så mannen må lære opp i hva og hvordan. Derfor håper vi begge at han kan klare det selv. 

I går fikk jeg brev fra Smerteklinikken om at jeg får en time der innen 2.april. Veldig bra, for da er jeg godt i gang med smerteprogrammet før sommeren, om denne operasjonen ikke skulle hjelpe. Operasjonen må jeg ha uansett fordi betennelsen er både i tarmen og i vevet rundt men håpet er at smertene skal forsvinne etterpå. I alle fall minimeres. Siden det er usikkert er det bra med en plan B.
Jeg har vært syk og sengeliggende så lenge nå at det er mulig jeg må ha mer hjelp og må på rehabiliteringshjem etterpå. Det er ikke et bra sted for meg! Men må jeg så blir det sånn. Klarer nok enda noen runder med Bingo

 

Nedtelling på loftet

Om tre uker er jeg der. På operasjonsbordet. Har snakket så lenge om dette nå at det føles uvirkelig. I snart to år har jeg ventet på denne operasjonen som skal frarøve meg en stor del av tarmsystemet og gi meg et bedre liv. Det er planen. Men kirurgene er helt klare på at de ikke kan garantere at jeg blir smertefri. Dette er min eneste sjanse og håpet er inderlig og stort. Derfor nedtelling til noe så forferdelig. Jeg forklarer hva, hvordan og hvorfor i dagens innlegg i Før, under og etter. Se menyen på høyre side. Men kort fortalt så skal jeg amputere endetarmen. En stor operasjon som vil gjøre det vondt og vanskelig å sitte en stund fremover.

Jeg har tre uker å fylle med gode dager som gir meg glede. Glede er min styrke og glede gir meg styrke. Høres kanskje flåsete ut men det er slik jeg kommer meg gjennom dette smertekaoset. Ved å fylle dagene med noe som gjør meg glad. Nå har jeg hatt noen vonde dager med minimal aktivitet og sprøyter på nattestid. I dag kjenner jeg at det blir en mye bedre dag. Da rydder jeg på loftet for det gir meg glede. Akkurat så rar er jeg. Men det har nylig vært jul og mange kasser med julepynt skal ryddes på plass i system. Loftet vårt har heldekkende gulv men ikke ståhøyde over hele. I den gamle delen kan vi begge stå oppreist. I den nye delen kan kun lille meg stå helt oppreist og i midtdelen må begge gå med krum rygg. Den gamle delen har mannen tømt helt og lagt nytt laminatgulv og satt opp hyller. I den nye delen har han satt inn to oppbevaringskap med glidelås og laget en stang til å henge klær. I enden av dette rommet har han satt inn to kommoder og to skohyller. Jeg elsker å lage system og har ventet på en god dag hvor jeg kan få ryddet alt på plass i hyller og skap.

Mannen er assistent og jeg forklarer og peker. Han har jobbet der oppe i dagevis med vonde knær og en bratt smal stigetrapp. Tror han ser frem til å bli ferdig. Jeg har såvidt vært oppe for å se hva han har gjort så jeg gleder meg veldig til å bruke tid med rydding og peking i dag. Og kanskje litt i morgen og neste dag. Jeg er nødt å ta det forsiktig for nå er det kun tre uker igjen og jeg har mye jeg ønsker å fullføre innen da.

Lørdagmorgen

Det har snødd i natt og jeg sov forbi medisinering. At det har snødd gir en stemningsfull avslutning på julen. Kun en liten gjenglemt stjerne vitner om at det har vært jul inne i huset men ute er både hus og tre juletrær pyntet med lys. Mannen skal ta dette ned i dag og pakke opp på loftet sammen med resten av julepynten. Han sitter ved kjøkkenbordet og spiser frokost mens jeg ligger i sengen. Han lytter til alle de rare og ukjente lydene fra det nye kjøleskapet. Midt på kjøkkengulvet står det gamle som skal vaskes og flyttes opp i garasjen. Det er tungt og høyt og det er oppverbakke. Han angrer på at han utsatte det til i dag for i natt kom det snø.

Tørr bjørkeved lager koselige lyder og til og med lukter koselig. I går var det kaldt ute og jeg savnet den lune varmen fra vedovnen. men jeg klarte ikke å stå opp før mannen kom hjem. Han var på jobb den ene dagen i uka hvor han jobber. Det var første dagen etter en lang juleferie og kun en dag. Likevel savnet jeg ham og de kjente morgenlydene. At jeg i tillegg hadde en vond dag gjorde gårsdagen enda gråere. Men i dag er det lørdag og han er hjemme. Han har fyrt i ovnen mens han traller litt sammen med musikken fra radioen. Så snart kaffen er ferdig traktet kommer han inn til meg med en kopp kaffe servert på et brett som kan stå i sengen like ved meg. Han spør om jeg vil ha litt mat eller om jeg vil vente. I dag venter jeg. Savner å kunne sitte sammen ved kjøkkenbordet og prate om dagens nyheter fra radio og nettbrett og lage litt planer for dagen. Eller bare nyte morgenstillheten. Sammen.

At jeg sov for lenge i natt og dermed fikk pillen min for sent gjør denne morgenen vond. Da slipper ikke smerten taket helt og blir ikke bedre før jeg kan ta neste pille. Jeg klarer såvidt å gå på do. Den beste stillingen er så flatt som mulig og med store puter under ryggen så jeg kan bruke laptoppen. På magen putrer det i posen. Jeg håper den ikke fylles helt for akkurat nå vil jeg helst ikke gå ut på badet og skifte. Men hadde jeg ikke hatt posen der måtte jeg sitte på do nå. Det hadde jeg ikke klart. Men hadde jeg ikke hatt pose på magen så hadde jo tarmen vært frisk og jeg hadde ikke hatt smerter og jeg kunne vært oppe sammen med mannen. Disse tankene kan jeg lett skrive her for de er så fjernt fra virkeligheten at jeg ikke tenker dem engang Har også sluttet å drømme disse tankene. Posen er der for alltid og er en del av meg. Min lille skjulte hemmelighet.

Etter jeg hadde tatt pillen på morgenkvisten sovnet jeg igjen. Våknet av at den betente tarmstumpen presset mot halebeinet og ga meg noen forferdelig smerter. Kunne ikke bevege meg og tenkte at nå må vi kjøre til legevakten. Fort. Men hvordan skal jeg komme meg i bilen? Klarte å bevege meg litt og så enda litt mer. Det ble nok til at tarmen kom i en stilling som presset mindre. Men der er jeg. I et stadie der smertene kan forverres på et øyeblikk fordi betennelsen tar kontrollen. Da nytter det ikke å ha planer eller oppgaver som er utsatt fra i går for da er det rett på sykehus via legevakten. I dag skal jeg skrive en prioritert liste over hva jeg må gjøre og hva jeg ønsker å gjøre før operasjonen om 23 dager. Men akkurat nå vil jeg bare ligge her flatt i sengen, med masse puter under hodet, og høre på alle morgenlydene en lørdagmorgen

Julen vaskes ut

Det var 13.dag jul i går og da burde all julepynt ha vært nede. Eller man kan velge å vente til 20.dag jul når kirkeåret avslutter sin jul og som på endel primstaver er merket med et sopelime. Det pleier jeg å gjøre men i år har jeg ikke tid til å vente. Smertene er vonde å kontrollere så jeg vil skynde meg å bli ferdig.

Men avjulingen hos oss er en nøye og krevende prosess. Jeg vasker ikke tak og vegger før jul og i juledagene har hybelkaninene gode kår. Julen og all julepynten nytes totalt uten stress. Men når alt skal pakkes ned er det en annen rutine. Pynten skal støvtørkes og legges i esker og kasser. Når all julepynt og gardiner er pakket ned vasker jeg karmer, lister og gulv og til slutt vinduene innvendig. Det er innvendig det trengs mest på grunn av alle stearinlysene og ute er det som regel knallfrost den dagen Eller som i år, regn og vind. Det er en enkle sak å vaske når julepynten er fjernet for all annen pynt står på loftet. Alle vinduskarmer, hyller og bord er tomme.

.
Når alt er ryddet bort og alt er rent kan jeg finne frem pyntesakene fra loftet og rene kjøkkengardiner og duker fra vaskerommet. Det er som å få en ny stue når alt dukker opp igjen etter syv uker. Primula er som alltid kjøpt inn for erstatte litt av den fine rødfargen som julepynten har.

Å pakke ned julen og ende opp med et rent hus tar vanligvis en dag. I år blir det ikke sånn. Jeg tar et og et rom og blir nok ikke ferdig før på fredag eller lørdag. Nå er begge kjøkken, soverom og bad avpyntet og nyvasket. Dette har jeg brukt 3 dager på! Entre, to gjesterom, hele stua og ikke minst juletreet gjenstår. Litt hver dag og mye hvile mellom øktene så blir jeg nok ferdig. I dag skal vi til svigerfar og henge opp rene kjøkkengardiner og pakke ned julepynten hans. Men det blir ikke etter mitt system.

Før operasjon og detaljer her

Nytt år og nytt håp

Det nye året startet i år som ifjor med smerter. Vi hadde en fin nyttårsfeiring for to men det planlagte brettspillet måtte utgå fordi mannen fikk migrene. Vi fant en koselig film som vi begge likte og så den istedet. Men helstekt kalkun til to på et pent dekket bord var midtpunktet av kvelden. Våre nye naboer hadde gjester og barn og voksne var ute og skjøt raketter tidlig på kvelden og ved midnatt. Det nye året ble ønsket velkommen med et fargesprakende lysshow.

Dagene i romjulen ble så fine som jeg håpet, men flere frokoster til sengs enn jeg ønsket. Har doblet doseringen og det har hjulpet. Men jeg er kvalm og forferdelig sliten av de sterke medisinene. Jeg har prøvd langtidsvirkende morfin men fikk store bivirkninger og måtte tilbake til kortidsvirkende. Hver 4.time. Døgnet rundt. To kvelder har mannen funnet frem sprøyter, kanyler og ampuller og gitt meg krampestillende sprøyter. De hjalp mye mer enn jeg forventet og det ble jeg glad for. Dette er nemlig kramper som ikke vil forsvinne med operasjonen.

Like før jul ringte de fra sykehuset og sa at jeg kunne få flytte over til Hamar sykehus. Jeg fikk totalt panikk. Hvordan i alle dager skulle jeg klare meg alene langt oppi Hamar. Jeg er så dårlig at jeg ikke kan klare turen opp dit og så dårlig som jeg blir etter operasjonen og så måtte kjøre den lange veien. Men mest at jeg ville blitt helt alene der. Ved de andre operasjonene har jeg vært innlagt i ca to uker. Jeg gråt da jeg la på røret selv om hun lovet meg at de skulle finne en plass for meg på Ahus så snart som mulig og at hun gjentok at hun forstod at jeg ikke ville opp til dette lille sykehuset.

I romjulen sendte min fastlege purring til gastrokirurgisk på Ahus. Det er hun som ser hvor sliten jeg er og hvor sterke medisiner jeg må ha for å holde smertene nede så jeg får puste. Hun sendte også ny henvisning til smerteklinikken så jeg kan få eksperthjelp. Men hun glemte å skrive ut resepten på smertestillende. I god tro kjørte vi til apoteket for  hente flere piller i dag. Men fordi legen min hadde glemt det måtte jeg til Legevakten for å få resept.

Det gikk fint, men legevaktlegen ble interessert i min journal og spurte hvorfor i alle dager jeg ikke var blitt operert for lenge siden. Jeg fortalte om tilbudet om å bytte til et sykehus med mindre kø. Hans reaksjon var helt uventet. Med stor overbevisning fortalte han meg at dette er det beste sykehuset i landet for endetarmsoperasjoner . De hadde en ekspert kirurg pluss at de hadde det siste av robotkirurgi som gir kortere sykehus opphold, mindre komplikasjoner og mindre lekkasjer Han mente jeg var utrolig heldig om jeg fikk komme dit. Hadde han selv fått velge mellom Rikshospitalet og Hamar hadde han valgt Hamar uten blunke. Og mellom Ahus og Hamar var det enda klarere. Jeg ble litt satt ut for jeg følte at jeg hadde fått en ny sjanse. At det var en mening med at jeg skulle møte denne legen i dag.

På mandag skal jeg ringe inntakskontoret og si at jeg vil til Hamar! Så fort som bare mulig. Jeg har sortert i tankene og nå er jeg klar til å være der oppe alene uten besøk. Det blir tøft og det blir også reisen til og fra. Men det vil pasientreiser hjelpe meg med. Plutselig føler jeg at det er der jeg vil være trygg. Nå må jeg dempe det sterkt voksende håpet. Håpet om at alt dette vonde snart er over. Håpet om at jeg slipper å ligge våken om nettene å grue meg for den vonde operasjonene. Håpet om å slippe blødninger og kramper, piller og bandasjer.
Men jeg kan ikke håpe for mye fordi jeg ikke vet hvor lang ventetid det kan bli på det nye sykehuset. Jeg er også redd for å bli akutt dårligere så jeg må legges inn på Ahus. Men håpet skinner nå sterkere og gir det nye året en god start.