Nytt år og nytt håp

Det nye året startet i år som ifjor med smerter. Vi hadde en fin nyttårsfeiring for to men det planlagte brettspillet måtte utgå fordi mannen fikk migrene. Vi fant en koselig film som vi begge likte og så den istedet. Men helstekt kalkun til to på et pent dekket bord var midtpunktet av kvelden. Våre nye naboer hadde gjester og barn og voksne var ute og skjøt raketter tidlig på kvelden og ved midnatt. Det nye året ble ønsket velkommen med et fargesprakende lysshow.

Dagene i romjulen ble så fine som jeg håpet, men flere frokoster til sengs enn jeg ønsket. Har doblet doseringen og det har hjulpet. Men jeg er kvalm og forferdelig sliten av de sterke medisinene. Jeg har prøvd langtidsvirkende morfin men fikk store bivirkninger og måtte tilbake til kortidsvirkende. Hver 4.time. Døgnet rundt. To kvelder har mannen funnet frem sprøyter, kanyler og ampuller og gitt meg krampestillende sprøyter. De hjalp mye mer enn jeg forventet og det ble jeg glad for. Dette er nemlig kramper som ikke vil forsvinne med operasjonen.

Like før jul ringte de fra sykehuset og sa at jeg kunne få flytte over til Hamar sykehus. Jeg fikk totalt panikk. Hvordan i alle dager skulle jeg klare meg alene langt oppi Hamar. Jeg er så dårlig at jeg ikke kan klare turen opp dit og så dårlig som jeg blir etter operasjonen og så måtte kjøre den lange veien. Men mest at jeg ville blitt helt alene der. Ved de andre operasjonene har jeg vært innlagt i ca to uker. Jeg gråt da jeg la på røret selv om hun lovet meg at de skulle finne en plass for meg på Ahus så snart som mulig og at hun gjentok at hun forstod at jeg ikke ville opp til dette lille sykehuset.

I romjulen sendte min fastlege purring til gastrokirurgisk på Ahus. Det er hun som ser hvor sliten jeg er og hvor sterke medisiner jeg må ha for å holde smertene nede så jeg får puste. Hun sendte også ny henvisning til smerteklinikken så jeg kan få eksperthjelp. Men hun glemte å skrive ut resepten på smertestillende. I god tro kjørte vi til apoteket for  hente flere piller i dag. Men fordi legen min hadde glemt det måtte jeg til Legevakten for å få resept.

Det gikk fint, men legevaktlegen ble interessert i min journal og spurte hvorfor i alle dager jeg ikke var blitt operert for lenge siden. Jeg fortalte om tilbudet om å bytte til et sykehus med mindre kø. Hans reaksjon var helt uventet. Med stor overbevisning fortalte han meg at dette er det beste sykehuset i landet for endetarmsoperasjoner . De hadde en ekspert kirurg pluss at de hadde det siste av robotkirurgi som gir kortere sykehus opphold, mindre komplikasjoner og mindre lekkasjer Han mente jeg var utrolig heldig om jeg fikk komme dit. Hadde han selv fått velge mellom Rikshospitalet og Hamar hadde han valgt Hamar uten blunke. Og mellom Ahus og Hamar var det enda klarere. Jeg ble litt satt ut for jeg følte at jeg hadde fått en ny sjanse. At det var en mening med at jeg skulle møte denne legen i dag.

På mandag skal jeg ringe inntakskontoret og si at jeg vil til Hamar! Så fort som bare mulig. Jeg har sortert i tankene og nå er jeg klar til å være der oppe alene uten besøk. Det blir tøft og det blir også reisen til og fra. Men det vil pasientreiser hjelpe meg med. Plutselig føler jeg at det er der jeg vil være trygg. Nå må jeg dempe det sterkt voksende håpet. Håpet om at alt dette vonde snart er over. Håpet om at jeg slipper å ligge våken om nettene å grue meg for den vonde operasjonene. Håpet om å slippe blødninger og kramper, piller og bandasjer.
Men jeg kan ikke håpe for mye fordi jeg ikke vet hvor lang ventetid det kan bli på det nye sykehuset. Jeg er også redd for å bli akutt dårligere så jeg må legges inn på Ahus. Men håpet skinner nå sterkere og gir det nye året en god start.