Alt klart

Alle prøver er tatt og alle spørsmål er besvart. Nå gjenstår selve operasjonen. Og det kjenner jeg er godt at det er noen dager til så jeg får summet meg. I dag er jeg i et slags koma eller døs. Vet knapt hva dag det er og det er ikke for mye medisiner som er årsaken. Jeg har grudd meg så lenge til hele operasjonen at nå kommer det en reaksjon. Tårene er ikke langt unna.

Vi kjørte tidlig oppover i morges for radioen meldte om glatte veier og bilberging. Pulsen steg da køen plutselig stod stille men vi bar på plass i riktig tid.
Den unge utenlandske jenta som tok blodprøver spurte så vennskapelig hva jeg skulle opereres for at jeg måtte smile. Selvsagt svarte jeg henne men tror hun hadde ønsket hun ikke hadde spurt for hun ble litt satt ut. Hva gjør du da, uten endetarm? Hvordan går du på do da? Pose ja. Må du sitte på do for å gjøre det? Ikke det nei. Kan du gjøre det her nå når jeg tapper blod? Hun rødmet og jeg smilte. Før jeg gikk løftet jeg tunikaen og viste jeg henne hvordan posen så ut.Jeg hadde på meg min nye fine lysegrå. Hun ble mye roligere da men glemmer nok aldre denne dagen.




Etter blodprøvene var det sykepleier med EKG, blodtrykk, høyde og vekt. Så kom en veldig ung turnuslege og skulle ta journal. Jeg ble sjekket i øyer, ører, hals, mage, ankler og endetarmområde. Innvendig nektet jeg. Det er en del av deres utdannelse men ikke noe hun kunne svare på av mine spørsmål. Mer venting og så kom sjefskirurgen og vi hadde en lang samtale. Mange spørsmål fra ham selv til ham selv og fra meg til ham. Jeg skal ikke gå i detalj. Det er ingen annen vei enn å operere meg selv om det ikke gir garanti for at smertene blir borte. Jeg er nok mer positiv enn ham. Heldigvis.  Han sa hvis sånn så vil det hjelpe, og viss sånn så vil det i allefall hjelpe. Men om det er slik vil det bli mer smerter. Om og hvis, så fremt i fall. Det holder ikke. Da er det mye bedre med tro og håp. Fakta er at tarmen må ut så tar vi resten etterhvert. De tre dyktigste kirurgene på Ahus skal operere meg. Alle tre i timevis og de har lovet å gjøre alt de kan for å hjelpe meg.

Det ble tid til litt lunsj i kantinen. Ikke så veldig koselig og veldig mange grønne og hvite uniformer. Men mat og kaffe gjorde godt før vi løp avgårde til neste møte. En effektiv anestesilege gikk gjennom tidligere narkoser og stilte de spørsmålene hun trengte. Hun fortalte at jeg skulle ha tidlig oppstart på tirsdag. Det betyr en halv time før de andre operasjonsstuene starter. Epidural skal jeg få inne på operasjonssalen men før jeg sovner. Jeg kunne godt på en del beroligende og det vil jeg gjerne. Selv om jeg har fått epidural mange ganger før er det like skremmende og ubehagelig.

Så nå er alt klart. Jeg legges inn klokken åtte om kvelden mandag 2.februar og blir operert klokken halv åtte tirsdags morgen. Jeg er omtrent blitt lovet at jeg skal våkne uten smerte. Sist operasjon våknet jeg med forferdelige smerter og har en vond angst for å oppleve det samme nå. Tre dager med epidural, men med luftsmerter. Besøkende må love å gå med meg opp og ned korridoren. To ganger for hvert besøk. Mannen kommer onsdags morgen men da har jeg nok vært oppe og gått allerede
Tankene har begynt å flytte seg mer og mer til tiden etter og ikke som de siste månedene stoppet ved operasjonsdagen.