Tirsdag og meditasjon

Jeg laget meg en liste over hva jeg ville gjøre før operasjonen for å få det mest mulig behagelig etterpå. Jeg har f.eks. handlet en del småting, vært hos tannlege til full sjekk, frisør for lettstelt hår, ryddet i papirer og betalt regninger, hentet medisiner, laget ferdig sykerommet og i dag skal jeg til fotpleier. En hel time med ren luksus. Å ligge i sykehussenga med tørre føtter og negler som henger seg opp i laken og rasper mot myke bomullstrømper er ikke luksus. Jeg kunne selvsagt laget meg fotbad og filt og klippet selv, men fotpleieren gjør jobben så grundig at det varer i flere uker. Sist gang jeg var hos henne skulle vi på Hellasferie. Da gledet jeg meg så det kriblet, Nå gruer jeg meg så det knyter.

Jeg får god tid til å tenke når jeg ligger til sengs i timevis hver dag. Ikke alltid en fordel å tenke så mye. Når tankene blir tunge og triste eller redde bruker jeg mine meditasjonsteknikker for å skyve dem bort. Et lite kurs i yoga og meditasjon i Stavanger for 25 år siden har gitt meg mye hjelp. Jeg var eneste nybegynner på kurset som jeg egentlig begynte på for å gjøre noe som var bra for meg selv en gang i uken. Mannen var barnevakt for han hadde flyttet ut og min pappa var nylig død. Jeg trengte litt alenetid med tre små barn som mitt ansvar.
Vi var 12 voksne i gruppen og den tynne yogalæreren med lang hestehale var dyktig og inspirerende. Løveposisjon var vrien men meditasjonen var effektiv. Jeg hadde tenkt å fortsette kurset men da de en kveld skulle avslutte med felles tarmskylling i et hus med kun 1- ett- do. Helt sant. De drakk te og tømte tarmen i felleskap. Jeg løp og kom aldri tilbake. Yogaen glemte jeg raskt men teknikkene for meditasjon har gitt meg utrolig mye glede. Det er mitt friminutt som gir meg en indre fred og ro. Jeg mediterer ikke regelmessig Kun når jeg kjenner at jeg har behov. Som nå med for mye tenketid.

Det er tirsdag i dag. Neste tirsdag ligger jeg i full narkose og den 7 timer lange operasjonen er påbegynt. Så følger en natt på oppvåkningsavdelingen for jeg er litt lat når jeg våkner. Gidder ikke puste selv om de maser og kjefter. Jeg får epidural som de fjerner etter tre dager. Noen ganger får jeg enda en. Så fort jeg er tilbake på avdelingen må jeg opp å gå. Da håper jeg mannen min er der og hjelper meg. Han er flinkere enn sykepleierne. Luftsmertene gir meg smerter som jeg opplever som så forferdelige. De overgår alt annet og til og med en fødsel blir som litt maveknip i forhold. Ingen smertestillende hjelper. Kun bevegelse. Men de første gangene ut av sengen og så skritt for skritt ute i korridoren er umenneskelig vonde. Ikke kan jeg sette meg ned og hvile heller, for jeg er operert i rumpen og oppover. Med et sår fra over navlen og helt ned. Sydd igjen nedentil, inni og utenpå. Klart det er vondt! Teknikkene mine hjelper meg å konsentrere meg om å flytte en fot foran den andre. Men jeg må ha noen som minner meg på å puste.

Før, under og etter.