Kvelden før dagen

 

I morgen er dagen her som jeg har kjempet meg frem til. Helt fra desember har ventet på denne timen hos kirurgen på Ahus. Smertene øker hele tiden og hadde jeg ikke vært så sta så hadde jeg vært innlagt for noen uker siden. I dag hadde jeg godtatt en seng og en sprøyte men nå er det jo bare i natt igjen så har holdt ut. I tillegg har jeg et lass sommerfugler eller møll i magen. Sommerfugler er glade, lyse og lette. Det som flakser rundt inne i min mage er tungt og mørkt. Jeg gruer meg! Gruer meg så forferdelig. For meg er det en påkjenning bare å gå gjennom hoveddøren. Pleier å ta en pause på benken innenfor så går det som regel bedre.

 Jeg gruer meg til selve undersøkelsen av tarmen. Det er endetarmen som skal undersøkes med et rektoskop. Forferdelig vondt og uten bedøvelse. Det betente og vonde området sitter høyere oppe i tarmen så jeg vet jeg må ha flere undersøkelser, men i morgen er en start. Jeg har begynt forberedelsene med tømming. Denne tarmdelen er koblet av systemet så ingenting passerer der. Likevel produseres det mucus som må fjernes før undersøkelsen. En dose i kveld og en dose i morgen. Vondt, ubehagelig og vanskelig. I tillegg irriterer klyx-vesken tarmen så smertene øker kraftig og vil ikke slippe. Stakkars meg. I kveld er det faktisk synd på meg.

Det jeg gruer mest for er hvordan legen møter meg og mitt problem. Jeg kjenner ham fra før og vet at det kan variere en del. Fredag ettermiddag er kanskje ikke optimalt, men det er en dyktig lege så jeg er i trygge hender. Jeg vil så gjerne få diskutert saklig og ryddig uten tårer. Men jeg er redd tårene kommer så jeg må hulke frem hvordan jeg har det. Jeg er så sliten og vet så alt for godt hva jeg har i vente. Det er en lang vei igjen men i morgen tar jeg det største steget opp og frem.