Permisjon

Sitter fullt påkledd med jakke og sko på sengekanten. Bagen under armen, høna i posen og blikket mot døra. Jeg skal hjem! Men så er jo klokka bare 10. Jeg er tre timer for tidlig ute. På med pysjen og under dyna igjen. Her må det samles så mye krefter som mulig. Jeg skal hjem!

 

 

Nå har jeg vært her en uke og mye har skjedd i hagen disse åtte dagene. Jeg gleder meg til å telle blomsterknupper og puste inn lukten fra nysprunget bjørk og lysegrønt gress. Får tårer i øyene bare ved tanken. Tror det kan bli litt gråting i dag

 

 

Og mannen min. Kjære, flotte, snille, flinke mannen min. Jeg kan klemme på ham hele dagen. Han skal lage grillmat til oss i solveggen på terrassen. Han aner ikke hvor mye og intenst jeg har savnet ham.
 

 

 

Påsken gikk jeg glipp av i år. Kalkunene måtte mannen steke helt alene og påskeblomstene er visne før jeg fik se dem springe ut. Sånn er det bare. Nå har ham samlet gul pynt og kyllinger fra alle kroker så det er klart for meg til å pakke ned i påskeesken

Og så kan jeg hvile i min egen seng og dusje i min egen dusj. Men i kveld må jeg tilbake igjen og en lang søndag venter i morgen. Da med nytt mot og nye krefter. Legevisittten var her nå. Det er ny lege hver dag og alle har sin egen mening. Jeg blir helt tullete. At jeg har en betent tarm og området rundt er håndfast og uten diskusjon men årsaken og behandlingen er de ikke enige om. Operasjon som beste alternativ skal utredes nøye. To be continued...
Orker ikke tenke på det i dag. I dag skal jeg hjem. Feberen er borte. Smertene mindre og jeg føler meg sterk. Det siste vet jeg at jeg ikke er for på min morgentur opp trappene til femte etasje kom jeg bare til fjerde. Den sterke hestekuren jeg får sliter på kroppen og de smertestillende tablettene sliter fælt på alle organ. Men jeg føler meg sterk det er viktigst.