Jeg begynte å skrive blogg i 2009 da jeg gjennomgikk mange operasjoner på få måneder og hadde sykehuskontroll hver uke. Hver gang telefonen ringte måtte jeg gjenta hvordan jeg hadde det og hvordan operasjon eller undersøkelse hadde gått. Flere ganger daglig, når venner og familie ringte meg. Jeg orket bare ikke å gå i detalj og rive det vonde opp igjen på ny og på ny. Min familie og alle mine venner bor på Vestlandet. Jeg jobbet inne i sydende Oslo mens vi bor fredelig og stille langt inne i skogen. En flott plass men ikke et sted å finne nye venninner, så jeg har ingen her. Nå er min venninne svigermor også borte, så den gode samtalen over en kopp kaffe må jeg ta over telefon. Det ble en stor lettelse å kunne snakke om alt annet enn min sykdom og hva prøver jeg holdt på med. De leser bloggen og er helt oppdatert.
Etter hvert ble bloggen et sted for meg å sortert tankene. Finne ut hvordan jeg egentlig hadde det og hvor uendelig mye jeg har å vare glad for. Noen ganger mens jeg skriver fatter jeg ikke at jeg klarer å holde ut med så store smertet hvert minutt hele døgnet. Men så skal jeg skrive mer om min dag og da forstår jeg hvorfor jeg ikke bare holder ut, men lever og nyter.
En blogg betyr også tilbakemeldinger. Jeg deler både mitt privatliv og mine følelser og gjør meg åpen og sårbar. Bloggen er stengt for søkemotorer og jeg har ingen reklame for å få inntekt. Min blogg er skrevet for å dele mine dager med mine venner som bor så langt unna, mine venner som bryr seg om meg. Man må ha linken for å finne min blogg og den legger jeg ut på Facebook til noen få av mine FB venner. Jeg blir lei meg når noen sier jeg klager og syter. Men vi er alle forskjellige og velger vår egen måte å takle utfordringer. De få som mener jeg klager og syter har heldigvis et valg om å ikke gå inn på bloggen min. De har et valg om ikke å lese hvordan jeg har det. Om jeg regner dem som mine gode venner? Jeg kan ikke stenge bloggen for enkelt personer slik som det er mulig på FB så derfor må jeg skrive med det i bakhodet at noen som synes jeg er klagende og sytete også leser dette.
Men dere andre. Dere skjønne, herlige venner som løfter meg og støtter meg. Som sender meldinger og er bekymret når det er lenge siden jeg har skrevet noe her. Dere som skriver i kommentarfeltet og som viser at dere har lest hvert ord, pluss det som står mellom linjene. Mitt liv hadde vært fattig og tungt uten dere. Det beste jeg gjorde da jeg ble syk sist gang var å starte denne bloggen. I går leste jeg innleggene fra april i fjor fordi det var en dato jeg ikke husket. Det var faktisk koselig lesing og mange både såre og vonde minner. Anbefaler virkelig å blå lenger bakover i bloggen og lese litt.
Min familie bor på Vestlandet. I Stavangerområdet har jeg tre voksne sønner, en nesten svigerdatter, to tanter og en onkel, en bror og hans kone, to nieser, en svigernevø og en grandniese. Vi har sterke, tette bånd men det er 60 lange mil mellom oss. Telefon, blogg, Viber og Facebook bruker vi maks og følger hverandres små hverdags hendelser. Jeg har ingen gode venninner her øst. Sånne som man går lange turer og lufter både hjerte og sjel sammen med. Sånne som man kan krype opp i hver sin stol med et glass vin og løse alle små og store problemer sammen med, sånne som kommer når de hører stemmen dirrer når du forsøker å si at det går bra, sånne som kjenner det i gode og vonde dager. Jeg har ingen av dem her øst. Men jeg har dem i Stavanger og Suldal. Våre bånd er så sterke at de aldri brytes. Når vi møtes er det som om vi ikke har vært borte et sekund.
Her øst har jeg også gode venner og noen av manns lille familie. Ikke mins hans datter som er så utrolig viktig for meg. Alle timen hun har sittet ved min sykehusseng, fulgt meg til MR og støttet meg gjennom vonde dager. Hun er en skjønn, vakker jente og snart får hun en herlig ektemann. Jeg har også en annen god venn i den delen av Oslo. Og ikke minst så har jeg min mann
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar