Våren kommer sakte

I natt var det minus 4 iskalde grader. Nå skinner solen og noen få fugler kvitrer i den kalde luften. Selv om temperaturen har steget til en varmegrad så fryser de nok. Jeg ligger varmt og godt under dyna og tenker på at våren er her men ikke helt. Men litt etter litt så blir det både varmere og lysere dager.

Slik føler jeg det med mitt liv som baglady også. Denne måneden fyller stumpen et år. Et år hvor det har gått lit frem og tilbake men sakte har hverdagen begynt å gli på plass og selv om dagene med posen min ikke blir lysere og varmere så blir de enklere og smidige. Pose og posestell har kommet veldig i skyggen av smertene så på et eller annet vis har den bare sneket seg inn og blitt en del av meg. Mitt livsmotto er at det er aldri så galt at det ikke er godt for noe. Dette har fulgt meg hele livet og stemmer alltid. Sånn er det med smertene mine også De er grusomme men da falt poseproblemet på plass uten at jeg merket det.

Jeg synes fremdeles stomien er noe dritt. Vi bor en halv kilometer fra søppelspann så jeg må bære avfallet. Drittjobb. Sånn er det bare så jeg orker ikke finne fine ord. Jeg har bleiespann med to poser inni. Disse kjøper jeg hos Biltema så da er de litt tøffe liksom. En grå ytterst og en blå inni. Pluss at hver gang jeg kaster noe i spannet surrer mekanismen det tett inn i hvit, luktfri plast. Hver klump er altså pakket i tre lag og mer nøye kan det ikke bli. Typisk meg.

Handicap toaletter er fine. Der er det god plass og det er vask inne i rommet. At selve toalettene er så høye at jeg dingler med beina om jeg må tisse må jeg bare godta. Men at jeg må lete etter nøkkelen for å komme meg inn dit kan jeg ikke godta. Mange som bruker dette toalettet har vondt for å bevege seg og så må de enten lete etter en vakt et eller annet sted eller flytte seg langt avgårde for å finne resepsjon eller informasjon. Helt uakseptabelt. I England har de en universalnøkkel som handicappede har i sin egen håndveske. En trådløs dings omtrent som på hotell. Denne virker over hele landet. Sist gang jeg stod på Gunerius og lette etter en vakt med posen sprekkferdig tenkte jeg at jeg skulle bli politiker og få ordnet opp i dette tullet.

Jeg fant ikke noen vakt, eller det gjorde jeg, men han hadde ikke nøkkel på seg så han måtte spørre en annen. Vent litt sa han og gikk men jeg kunne ikke vente så betalte 10 kroner og gikk inn på det vanlige damedoet med fire på rad. Damen ved siden av tisset så det fosset og jeg tømte pose så det luktet. Jeg har alt utsyr med meg til alle eventualiteter. Så både luktfjerner, klebefjernerspray, vannflaske, kompresser, hundepose, blåpose og stomipose og balanserte på dolokket. Det finnes sjelden krok til å henge yttertøy på så jeg kunne ikke ta av vinterjakken. Da blir det trangt å holde tunikaen oppe med haken, mens stomiposen plasseres under bh stroppen for å varmes slik at den kleber bedre, og så bøye seg helt ned til do for å hente utstyr. Se det for deg. Det er litt av et syn og særlig fordi båsen er så smal at jeg ikke kan bevege armene utover. Etterpå tenkte jeg at jeg tross alt er heldig for en rullestol hadde aldri kommet inn der så da måtte posen ha sprukket eller jeg hadde tisset i buksa for vakten kom ikke tilbake med nøkkel før jeg var ferdig med mitt akrobatiske stell på et trangt damedo.

Våren kommer sakte. Varmt et par dager så kaldere igjen. Sånn har jeg det med min pose. Helt greit noen dager så er det slitsomt igjen. Men sakte blir den som en del av kroppen. Har jeg blitt fortalt. Klokke er langt over ti og endelig har pillene begynt å virke så jeg kan starte fredagen. I går var jeg oppe før klokken syv mens i dag ble det frokost i sengen. Litt frem og tilbake akkurat som våren.

 

PS. Kanskje jeg var for ærlig og dirkete men dette er kun en liten del av min hverdag. Sånn er det bare. Jeg har faktisk pyntet en god del på beskrivelsene.............