For å fortelle alle om gleden ved å være hjemme Ved å være ferdig med operasjonene og ikke minst med at jeg kjenner at det går fremover. Men naboene er nye og aner ikke om de er lettskremte.
To uker har gått og hva jeg har opplev disse to ukene er så vondt og for meg traumatisk at jeg ikke vet om jeg skal glemme dem eller snakke det av meg. Akkurat nå velger jeg å skyve dem bak meg og gå videre. Jeg trodde på alvor at jeg ikke skulle klare meg. Det var aldri noen fare, men det var så syk og sliten jeg var. Dette vil Smerteklinikken ta opp igjen med meg senere så glemmer det nå .
Hvordan er det med meg? Operasjonen var vellykket. De fikk fjernet den stygt betente endetarmen og fikk beholdt 1.5 cm av siste del nederst. Akkurat som planlagt. De planla å åpne buken så de fikk sett hva de holdt på meg men valgte kikkhullsmetoden ovenfra og nedenfra. Det betyr at de fem små sårene gror mye raskere enn om jeg hadde det store over hele magen. Men siden jeg fikk komplikasjoner skulle jeg ønsket det utførte operasjonen som planlagt. Å sette inn drenering var vondt! Og jeg ble satt ganske langt tilbake. Det ble fjernet dagen før jeg reiste hjem.
Jeg blør enda. Ganske mye friskt blod. Jeg har smerter enda. Ganske store i området der de fjernet endetarmen. Kirurgene klarte ikke å finne riktige smertestillende medikamenter. Ketorax intravenøst var det eneste som virkelig hadde effekt. Det kan jeg selvsagt ikke få hjemme. Så nå tar jeg piller som er veldig sterke men kun fjerner ca 75% av smertene. Med mye smerter kan jeg ikke være oppe å gå. Når jeg ikke er oppe og går blir jeg slapp. Når jeg er slapp virker smertene større. Ser du den vonde sirkelen? Jeg må få et middel som gir meg noen pauser smertefri så jeg kan få komme i system. Med pillene jeg tar nå har jeg så vondt at jeg har lyst å hyle. Uten de pillene ville jeg vært sanseløs av smerter. Kirurgen skal sammen med overlegen på Smerteklinikken lage en plan for meg og ringe meg senere i dag. Både med nye medikamenter så jeg får det bedre nå og for nedtrapping. Det siste er et diamantbelagt ord for meg. Den dagen kommer.
Jeg kjenner at det går fremover med meg men er så utrolig svak at det er latterlig. Og akkurat det gjør vi. Vi ler av gamlemor som blir totalt utslitt av å kle på seg kosedressen. I dag skal jeg være mer oppe men da har jeg lett for å gjøre for mye igjen. Ikke enkel balansegang. Men dagens mål er å kle på meg gode sko og varm jakke og så mens mannen støtter meg vil jeg gå opp til garasjen og ned igjen. Hørte jeg noen si 90 år. Det er ikke langt fra sannheten. Dagens aktivitet i går var å vaske tøflene og kosesokkene fri for sykehusbakterier. Rett til sengs etterpå. Men opp og frem skal jeg så da må jeg begynne på denne måten. Kan ikke love bilder.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar