Jeg tar kontroll

Jeg blir sterkere. Jeg blir bedre. Jeg begynner å bli rastløs. Jeg har like mye smerter. Jeg blør. Dette regnestykket blir tre positive og tre negative. Gleder meg til det er kun positive ting jeg kan fortelle. Det burde bli om ca 10 dager hvis jeg følger min egen rytme fra de seks forrige operasjonene. Litt motløs i dag. Bitte litt. Fordi jeg blør litt mye og dermed mer smerter. Det blir nok bedre utover dagen.

Kirurgen ringte tilbake som ham lovet. Da hadde han forklart mine smerter for overlegen på smerteklinikken. Uten å sjekke tidligere epikriser. Jeg har blitt utprøvd på midler mot nervesmerter og jeg har fått epilepsimedisiner som skal dempe sterke smerter som en bivirkning. Resultatet av disse itprøvingene var at smertene ikke ble dempet noen ting mens hodet mitt ble pakket i bomull og jeg satt å stirret i veggen hele dagen uten å se vitsen med å være her. Dette står i min journal og dette svarte jeg kirurgen da han ringte. Jeg fikk klar beskjed om at hun på smerteklinikken var eksperten og ikke jeg. Jeg gadd ikke bli sint engang Ikke opprørt eller noe som helst. Det bare prellet av meg for det blir IKKE aktuelt å la dem få dope meg ned til en zombie. Skal de hjelpe meg får de lytte til hva jeg sier.

Den natten skrev jeg en lang mail til min fastlege og forklarte hvordan jeg ser på disse smertene og hvordan jeg synes de bør behandles Men da trengte jeg hennes hjelp for hun må skrive resepter. Hun ble imponert og skrev resepter med en gang. Allerede første dose funket akkurat som jeg ønsket. Klart jeg kjenner min egen kropp best. Jeg har alt for lang erfaring og for mye innsikt i hvordan smerten herjer med kroppen min.

Har fått innkalling til kontroll hos kirurgen. Skal dit allerede om 3 uker og det er er absolutt ny rekord. Han skal snakke med meg om hvordan det går og så håper jeg han har planlagt en ultralyd undersøkelse Hvis ikke ber jeg han sette meg opp til en CT kontroll snarest. I slutten av mars skal jeg til Smerteklinikken. Hva hun sier når jeg boikottet hele opplegget hennes vet jeg ikke Men sånn er det og sånn blir det. Jeg har sår smerter og sammenvoksninger. Ikke nervesmerter. Disse smertene er senskader etter operasjonen akkurat som nervesmerter ville vært. Håper vi får et fint samarbeid selv om jeg ikke ville gjør som hun sa. Mannen skal selvsagt være med meg. Fungerer planen min har jeg innen den tid trappet ned smertestillende mange trinn.

Jeg går tur hver dag. Kler meg med ullstillongs under kosedressen i fløyel. Ull i tre lag under jakken, Ull lue og tova ull votter fra Suldal. Det er viktig å si at de er fra Suldal for de er en gave gitt med varme. En ab bestefar sine stokker i ene hånda og den andre festet godt i mannens armkrok. Slik stavrer jeg meg oppover bakken til garasjen. Ca 200 meter på isglatt føre. Ved garasjen er det en tørr flekk og der går jeg frem og tilbake så mye jeg orker I går orket jeg ingen men dagen før klarte jeg 20 runder. Godt vi bor i skogen uten mange naboer.
Boka jeg kjøpte på sykehuset har hatt pause men i dag skal den frem igjen. Den er så spennende og fin! Kanskje jeg finner frem hekletøyet mitt også. For jeg har det så mye bedre at jeg ser muligheter over alt. VM på ski skal ses liggende på sofaen fordi jeg ikke kan sitte enda.

Uten mannen min hadde jeg ikke klart meg hjemme for jeg må ha hjelp til selv de minste ting. Han fikser alt og er sykepleier, kokk, hushjelp, venn, vaktmester på en gang. To kvelder denne uken har han satt sprøyte på. Han er gull verd, den beste mannen i verden og min kjæreste