God Jul

Det er jul i Julehuset selv om regnet pisker på vinduet. For meg er egentlig dette været julestemning mer enn snø. Vi hadde sjelden snø og hvit jul på Sola så jeg vet at været ikke demper julestemningen for meg.
Det er julaften morgen og jeg sitter og nyter min morgenkaffe Hele huset er julepyntet og stemningsfullt. Levende lys skinner på engler og over røde duker og juletreet er vakrere enn noen gang. Yngste sønnen ligger fremdeles og sover men ser at han har hentet julestrømpen som nissen la utenfor døren hans i natt. Her får alle julegjester julestrømpe uansett alder og de ar alle enige om at det bor en snill nissemamma her.
Ribba er klar for ovnen og et stort lunsjfrokostbord for tre skal snart forberedes. Svigermor har fått korttidsplass på sykehjem og skal feire julaften på sin måte der mens svigerfar kommer hit til oss. Klokken fem ringes julen inn og Sølvguttene synger. Det er et høytidelig øyeblikk for meg og da går tankene til alle mine kjære som ikke er her og dem som har gått bort.
Under treet er det mange spennende pakker og jeg gleder meg til å se hva som skjuler seg bak det fine papiret. Men mest av alt så ønsker jeg inderlig at jeg kan få være frisk denne julen. Kunne kose meg med litt julemat og sitte avslappet og smertefri ved bordet sammen med mine kjære og bare nyte.
Ønsker dere alle en god og fredfull jul.

To skritt tilbake

I går var det en herlig morgen og godt å våkne. Frem til lunsj hadde jeg det flott. I dag våknet jeg av smerter og det var vondt og leit å våkne. Nå er klokken ni og jeg har strevd med krampene i fem timer så håper det snart snur så jeg kan stå opp. Huden er irritert og sår av alle poseskiftene i går kveld og i natt og livet er litt pyton akkurat nå.

Men ribbekrisen er over. Kjøpte mange kilo flott ribbe i går og julen er helt i rute. Pepperkakehusene til mannen er ferdig pyntet og i dag skal han bake sirupsnipper og hente juletre i skogen. Ikke rart jeg er i rute med julen med en mann som min.

Ribbejakt

Julegaver, julepynt, julelys og julemat er handlet inn. Men ikke ribbe. Selveste julekveldmiddagen mangler så da blir det ribbejakt. Jeg har vært i to butikker men ingen hadde ribbe god nok til mine krav. Fortalte butikksjefen på Coop at det ikke nyttet å diskutere kjøttkvalitet med en sta Siddis. Han så at vi stod ved disken og lette og spurte om han kunne hjelpe. Han kunne ikke hjelpe og det forstod han etter hvert da alle hans argumenter falt på steinjord.

 

 

Julegavene er i hus med unntak av to småting. I går kveld var jeg på posten i Rimibutikken og sendte avgårde 5 store postpakker og en lite. Jeg hadde en hel handlekurv full av gaver og stod i butikken og pakket dem i postesker og skrev adresselapper. De trodde vel at jeg skulle flytte inn så lang tid tok det, men pakkene er på vei over fjellet. Nå gjenstår å pakke inn alle de jeg har kjøpt som skal under treet. Følte meg nesten som Postmester Pakke i går men det er nok fordi jeg leser Fru Pigalopp og juleposten hver dag.

Telefonen ringer oftere nå når julen nærmer seg. Det er venner som lurer på hvordan jeg har det og som ønsker oss god jul. Noen ringer i stedet for julekort andre gjør begge deler, men koselig er det uansett. Takk, jeg har det greit. Mitt standardsvar og det stemmer vel bra nok. Jeg har det som sist måned og det blir nok ikke bedre i år. Kramper, smerter, utmattelse, piller, poseskift og tårer har begynt å bli en del av hverdagen og jeg liker det ikke. Men så kommer en dag som i dag når jeg våkner og føler at alt er bra. På innsiden og utsiden. Da blir plutselig alt helt fint. Jeg vet at det ikke varer en hel dag og at ettermiddagen og kvelden ikke blir som nå. Men akkurat nå er alt fint og da tar jeg vare på dette øyeblikket.

 

Jeg hadde som mål å kose meg med juleforberedelser og lysfest og det har jeg virkelig klart. Å gjøre- listen er kuttet ned til minimum men det kan ingen merke. Det er enda lenge til jul og jeg har flere punkter på listen som skal gjøres før julen ringes inn. Men det er bare kos som jeg gleder meg til å gjøre. Re gjestesenger med nystrøket sengetøy, vaske og pynte på gjesterommet er en av oppgavene. For en glede! Selvsagt er det nisser, engler og julepynt også på de to gjesterommene. Det er jo Julehuset i skogen. Offisielt åpnet med gløggseremoni på søndag.

 

 

 

Juleglede

Det nærmer seg jul og butikkene er full av gode tilbud. Jeg har en liste over alt det jeg ønsker å gjøre før julen ringes inn. Det er lenge siden jeg sluttet å stresse til jul men i år er det helt nødvendig fordi jeg blir så sliten. Særlig om morgenen når magekrampene kverner og svetten siler. Da henter jeg frem krefter fra lageret mitt og tar pusteøvelsene mine i en stille krok for meg selv. Jeg har vært hos soneterapeut to ganger og sist fikk jeg tre små nåler i øret. Hun jobber med styrking av blodtilførsel til endetarmen som er koblet av og nålene er for tykktarm og tynntarm. To av nålene falt ut i går mens den siste gjør jobben fortsatt uten at jeg merker noen forskjell i tarmområdet. Har like mye smerter men har sluttet å blø fra tarmen så fortsetter nok behandlingen etter jul.

Listene over hva som skal handles og hva som skal gjøres er like store i år som i fjor. Det krever nøye planlegging og mange hvilepauser men da blir både handling og pynting en glede og ikke et mas. Akkurat slik jeg ønsker at denne tiden skal være. Min snille mann er fantastisk og hjelper meg gjennom både dagen og de arbeidsoppgavene jeg har som mål å utføre. Men så fikk han akutt lumbago! Det var ikke med i planleggingen og har ført til endringer i rekkefølgen av gjøre-listene mine. Vi har ikke fått opp lysene på huset og juletrærne ute. Tradisjonen er at Julehuset åpnes med gløggseremoni noen dager før Luciadagen. I år blir det dagen etter, håper vi.

 

Inne i huset er det lys i hver krok og det dukker opp en ny nisse hver dag sammen med de vakre englene mine. Huset er pyntet med lilla og sølv til et par dager før jul. Til og med håndsåpen på badet har lilla farge og selvsagt håndklær og pynt. Englene passer fint inn med denne adventspynten så de kan spres over hele huset mens nissene i rødt samles i og rundt peisen. Kjøkkenet blir gradvis mer og mer rødt så fort julegardinene er oppe midt i desember, så der må den lilla pynten bort i dag.
Ingen kan være i tvil om at jeg er veldig glad i jul etter å lese hvordan jeg styrer på med nisser, pynt og engler. Jeg storkoser meg og nynner og smiler mens jeg flytter all pynt opp på loftet slik at det blir plass til julesaker uten å bli overlesset.

2.søndag i advent

Noen dager er det vondt å våkne. Det føles som et tett teppe med virkelighet er trukket over hodet og dekker øyene. Jeg vet at dette teppet løser seg opp utover dagen fordi jeg jobber intenst med å fjerne det. At mannen med sitt hekseskudd kvitrer rundt meg og fyrer i ovnen og er så glad for den nye dagen, hjelper ikke. Jeg trenger å være alene og i ro slik at jeg kan gå inn og hente frem krefter og glede.

Det er ikke rettferdig at jeg skal ha så mye vondt, så mye nedverdigende, så strenge dietter, så strevsomme dager. Det er ikke rettferdig! Jeg har så mye å gi og dele. Jeg har så mye jeg har lyst å gjøre, å oppleve, å føle. Det er ikke rettferdig!

En sånn dag var det i dag, 2.søndag i advent. Advent og lysfest er en av mine fineste tider, men likevel overmannes jeg av situasjonen og smertene. Heldigvis har jeg lært meg teknikker til hvordan jeg kan snu tankerekken. Jeg har en tung ryggsekk med livserfaringer. De er så vonde og så mange at jeg tidlig i livet måtte lære meg hvordan jeg skal ta fatt i livets gleder for å komme videre.

Hvorfor skriver jeg om denne grå starten på dagen her i bloggen når jeg kunne skrevet om den fine snøen og hvordan jeg gleder meg til jul? Jeg gjør det for å fortelle at det finnes grå dager i alles liv. Vi har alle vårt å streve med selv om det skrives fine ord på Facebook. Samtidig hjelper det å rydde i tankene mine. Skrevet her får hvert ord mer makt og betydning og jeg må kjenne etter om det virkelig er dette jeg ønsker å si.

Morgenen har gått over i dag og teppet er borte. Jeg puster fritt og lett igjen. Smertene skal jeg nå dempe med en pille og de lange morgenstundene på do er jeg ferdig med. Nå sitter jeg her og skriver med et yrende fugleliv like ved siden av meg. I dag er det fire dompapp par her sammen med alle meisene. Naturen er dekket av snø, årets første. Mannen har vært ute på en liten tur, men nå hører jeg han stampe snøen av seg og vil nok inn og ha kaffe. Jeg skal skrive julekort foran vedovnen og nyte dagen med hele meg. Det er da jeg virkelig lever. Når jeg intenst kan kjenne gleden av den gode varmen, papirkvaliteten, det friske vannet i glasset, forventninger, lukten av tørr ved og ikke minst følelsen av å være elsket. Det er da jeg er meg og det er da jeg lever. Endelig er det 2. søndag i advent.

 

 

 

 

 

Strømløst i skogen

På onsdag ble mannen enda mer voksen og i går hadde vi et lite selskap for ham. Bordet var dekket med hvit duk og de beste koppene og ostekaken og resten falt i smak. Lite rester å pakke bort men finkoppene må håndvaskes. For meg som elsker å vaske opp ble det en ekstra kveldskos mens mannen kjørte foreldrene sine hjem. Da gikk strømmen! Heldigvis var det tent stearinlys over hele stua og batterilys på badet. Men det ble helt svart i skogen og jeg var hjemme alene. Koste meg ikke noe særlig akkurat da. Mannen brukte lang tid på å komme hjem fordi han måtte fikle med den automatiske garasjeporten som nå var manuell før han fikk bilen inn i garasjen. Å la bilen stå ute i et slikt vær er ikke aktuelt.

Det var koseligere å være to og jeg hadde fremdeles Facebook på mobilen. Et par timer senere var det tid å legge seg og da kom strømmen tilbake. Akkurat lenge nok til at vi begge fikk pusset tenner og lagt oss under dyna. Siden har det vært strømløst i skogen.

Huset er iskaldt men vi har vedovn og der knaser og knitrer det nå. Jeg har satt ut stearinlys og små lykter over alt så finner frem i mørket. Vi har vann fra egen brønn 80 meter ned i grunnen og det hentes opp ved hjelp av en liten motor. Uten strøm ikke vann. Jeg har et par liter vann og kan gå opp i den andre brønnen og hente mer med en bøtte når det lysner.

Nå har jeg slått leir i senga med morgekåpe og varm dyne rundt kroppen, morgensending på reiseradioene, laptop med litt strøm og mobil med litt strøm, vann i glasset, mat i kjøleskapet og ebok med egen lykt på batteri. Mannen har kjørt på jobb så jeg har ikke bil i dag men er sikker på at strømmen kommer tilbake så snart det lysner og de ser treet eller trærne som har falt over strømlinja. Telefonen er avhengig av strøm så den virker ikke men enda er det litt strøm igjen på mobilen. Og snart er strømmen tilbake.......

 

 

 

 

Advent

Første søndag i advent er over og det lyser i hver krok. Mannen sover enda mens jeg er oppe og nyter en stille morgen i lyset av alle adventstjernene og adventsstakene. En i hvert eneste vindu i hele huset og snart også i garasjen og i hageboden. Lysfesten har begynt og varer til 20.dag jul. I fjor pakket jeg julen i skjul allerede 13.dag fordi jeg måtte på sykehus igjen. Pakkingen da ble litt kaotisk så det er rene skattejakten å åpne boksene med julepynt nå.

To store bokser med julegardiner, julehåndklær, juleduker og juleløpere er nede fra loftet. Årets store strykefest er i gang og jeg storkoser meg. Strykebrettet er satt opp på rommet nede. TV eller radio holder meg med selskap og dampen står fra strykejernet. Det er temmelig slitt men holder nok til julestrykingen i år også. Jeg koser meg slik med den jobben at jeg må fordele den utover flere dager. I år har jeg til og med kjøpt nytt julesengtøy på et supersalg. Det er allerede nyvasket og nystrøket.

I en kakeboks ligger englene min farmor har heklet. Hver vinter får vi 3-4 små skogsmus i fellene på loftet. De er ikke mange men jeg vet de liker sukkestivede engler. Jeg er veldig glad i engler og har noen hel års engler og en liten Marianne-engel fremme hele året. Men til jul kommer alle juleengleme frem. De pynter jeg med sånn litt etter hvert. De kjære julenissene mine kommer frem en og en for hver dag.

I dag skal jeg til soneterapi for første gang. Jeg hadde planlagt å starte behandlingen for lenge siden men har vært for svak. Nå er smertene økende men det er også kreftene. Mitt stoffskifte var helt i ubalanse men nå merker jeg tydelig at det stabiliseres.Så kryss fingrene for meg i dag. Jeg har virkelig tro på at denne terapeuten kan hjelpe meg med flere av mine problem. Starter med endetarmen og håper å kunne redusere antall smertestillende for jeg ønsker så inderlig å unngå operasjon lengts mulig.
På onsdag fyller mannen og sønnen år så jeg må ut og handle. Sønnen får sin gave lillejulaften mens mannen venter nok å fine en eller flere gaver ved frokostbordet. Selskapet blir først dagen etter og baking står på planen min men er usikker. Tiden med Lillebilen er over så nå må jeg begynne å kjøre Audi igjen. Det er en stor bil i forhold til min C3 men alt er en vane sies det.

En travel uke

En uke med store utfordringer er nå halvveis. På tirdags var den store reisedagen. Jeg skulle i begravelse til min kjære tante og det ble bil, buss, fly og bil hver vei. Det tok nesten fem timer fra jeg reiste hjemmefra til jeg vær fremme. De fem timene skulle jeg passe tiden med poseskift og avgangstider, unngå prompelyder i posen og ikke minst planlegge hvor jeg kunne skifte stomibandasje for hver etappe. God planlegging ga gevinst for dagen gikk veldig fint. Nesten.

Jeg kjørte hjemmefra i god tid, men med minus 11 grader ute kunne jeg ikke ha for god tid før bussen. Halvveis møtte jeg køen. En helt stillestående kø og jeg fikk nesten panikk. Flyet ville jeg rekke men tanken på å måtte kjøre hjem fra Gardermoen på mørke glatte veier og med smerter tok pusten fra meg. Plutselig løsnet køen og jeg ga gass, fant en parkeringsplass og la på sprang. Bussen lukket døren og begynte å bevege seg da jeg hamret i veggen og fikk stoppet den. Endelig kunne jeg ta smertestillende for nå var mange timer til jeg skulle kjøre bil igjen.

  

 

På flyplassen fant jeg først et toalett, så enda et, men fremdeles hadde jeg god tid. Gate 19 så jeg fra bordet hvor jeg drakk kaffe så bare koste meg. Jeg hadde kun en liten håndveske og hadde derfor ikke sjekket inn. 20 min før avgang reiste jeg meg og gikk til gate 19F. Ny terminal!!! Hadde de bygget ut flyplassen uten at jeg visste det. Der det stod 19 åpnet det seg en lang, kjempelang, korridor. Jeg gikk og gikk og gikk. De ropte siste opprop for mitt fly sa da løp jeg for nå så jeg enden på korridoren. I enden gikk det enda en lang korridor til høyre. Et langt stykke fremme så jeg utgang A. Jeg skulle til F! Jeg løp så de halvhøye hælene på støvlettene klakket i gulvet. Flere andre passasjerer gjorde det samme så jeg var ikke alene om ikke å vite om denne utbyggingen. Det var som et mareritt hvor du løper og løper og ikke kommer frem. Men jeg kom frem og fikk sete nær do og mot midtgangen.

 

 

Begravelsen var vakker med nydelig pyntet kirke, mange fremmøtte og masse blomster. Datter, barnebarn og eldste nevø snakket så fint om henne og vi fulgte båren helt ut til graven hvor hennes sønner og barnebarn senket kisten i jorden. Det regnet selvsagt og gresset var som en våt svamp. Men en fin og rørende stund likevel. Etterpå var det minnesamvær hvor ca 60 personer fikk servert mat etter gammel tradisjon: betasuppe, Hvit dame ( Bergensk festkake) og kaffe. Jeg fikk møte så mange av mine kjære slektninger og andre fra bygda. Det var en veldig fin dag som ga meg mye glede og energi selv om det var en trist anledning. Jeg fikk mange kompliment og de mente jeg så både ung og strålende ut. Noen hadde hørt at jeg var syk men det så de jo at ikke stemte. Sa de. De skulle bare visst hvor mye arbeid det lå bak den fasaden. At det strålte av meg stemmer, for jeg er så utrolig glad. Glad for alt det jeg fremdeles kan gjøre og for alt det gode rundt meg.

I går var dagen derpå og jeg var som ventet helt utslått. Flatt batteri, magekramper og økte smerter. Jeg spiste frokost sammen med lunsj klokken 12. Helt uvanlig for meg men i går var det nødvendig. Dagen før jeg reiste var også en hviledag men de to dagene i seng og sofa var verd det uten tvil. Hvil i fred kjære Tanto vår.

 

 

 

Lørdag før advent

Minus 7 ute og alt er dekket av hvit rimfrost. Inne er det fyr i ovnen og vi har hatt en lang, lat frokost. Utenfor vinduet her jeg sitter yrer det av liv fra alle småfuglene og på radioen synges det om at nu er høsten här. Idyll? Det er akkurat det det er. Ekte og hjemmevarm lørdagsidyll i Huset i skogen. Jeg er så glad for å kunne kjenne på denne gleden og nyte øyeblikket.

Formen er ganske bra i dag. Jeg har ikke vært så sprek den siste uken så måtte kutte ut greskdagen som jeg er så glad i. Det satt langt, langt inne å ta den avgjørelsen men i dag får jeg gevinsten. Hva dagen skal brukes til vet jeg ikke, men jeg skal på lag reise og begravelse på tirsdag så må porsjonere kreftene slik at jeg klarer den dagen. Det er en veldig viktig dag for meg.

Hallo!!! Hva er du driver med? Porsjonere kreftene sa jeg!

Neste uke får jeg svar fra legen på alle prøvene som er tatt av meg. Jeg håper nok på en mirakelkur men det er vel lite sannsynlig. Når jeg vet mer om kroppens tilstand skal jeg bestille fotsoneterapi. En behandling jeg ha tro på og som kan være med og hjelpe meg. Drømmen er å ha en hel fin dag uten smerter og uten å måtte hvile flere ganger. På gode dager har jeg halve dagen slik og det er helt fantastisk. Kanskje dagen i dag blir en av dem?

Neste helg er det første søndag i advent men da blir det en travel uke og helg så jeg jukser litt og begynner med lillapynt, sånn litt forsiktig, i dag. Adventslysene i hvert vindu får vente en uke og nissene til det blir desember. Men noen lilla duker og en engel eller flere litt før advent kan bli fint det.......

November

 

Er min måned, men det er også en måned med mange såre og vonde minner som blir ekstra klare og tydelige i de mørke november dagene. I fjor lå jeg på sykehuset og dermed forsvant hele november og resten av månedene helt frem til mai. Det samme i 2002. Men i år har november vært mer som en vårmåned med mildvær og mye sol. Det hjelper på humøret og korter ned de mørke dagene. Neste måned begynner lysfesten med lilla pynt i alle rom og adventsstaker i hvert vindu. Gleder meg men først er det november som skal utnyttes. Det blir en travel måned så jeg må virkelig passe på at batteriene blir ladet fortere enn de tømmes.

På lørdag døde en av min kjære tanter og begravelsen blir om en uke. Hun var mamma sin nest eldste søster og ble 87 år. Min mamma døde også i november men da var hun kun 63 år. De var seks søsken og nå er det kun to igjen, min tante på 91 og min onkel på 85. Jeg møter dem begge to i begravelsen sammen med kusiner og fettere og noen av deres barn. Det er en ganske stor slekt og jeg ser frem til være sammen med dem den dagen. Jeg vurderer å ta toget over fjellet men da må jeg overnatte. Alternativet er fly som er kjapt og greit men ikke så avslappende og koselig som vindusplass på Bergensbanen.

I morgen skal jeg endelig til fastlegen min. Har utsatt i det lengste å bestille time fordi jeg ikke orket. Nå skal jeg endelig få tatt en del prøver for å utelukket mangelsykdommer og ustabilt stoffskifte. Vi skal også diskutere om jeg skal henvises min betente tarm til et annet sykehus da jeg fremdeles ikke har hørt fra legene på Ahus. Betennelsen er litt bedre men den er stadig der. Smerter og blødning over så lang tid kan slite ut den tøffeste så ser frem til å få begynt behandlingen.

Dagene er korte når de må deles opp med så mye pauser. Men min handlingsplan med veien videre fungerer veldig bra så langt. Jeg våkner med et forsiktig smil og har hatt bedre morgenstunder de siste dagene Smertene er der og utmattelsen er økende men det må jeg se på med doktoren. Den handlingsplanen jeg har for meg selv er hvordan mine tanker jobber og hvordan jeg selv har det. Jeg har satt små og realistiske delmål som jeg justerer etter hvert. Målet er å få kontroll over sykdommen og ikke motsatt slik det er nå.

God morgen

I dag våkent jeg til tomt hus. Mannen jobber to dager i uken frem til jul og jeg kjenner mer og mer at jeg gleder meg til å kunne spise frokost sammen hver dag. Klart jeg klarer meg alene. Jeg kan både fyre i ovnen og lage kaffe like bra som han. Det er alt det andre jeg har behov for. Han hjelper meg og kroppen min opp og i gang med dagen. Gir meg energi og krefter til å starte dagen med sin utrolige morgenglede. Han gir meg rom og tid til å komme i gang i mitt eget tempo mens han selv starter med sine aktiviteter rett etter frokost. I går hugget han fem seks trær før lunsj. I dag kjenner jeg virkelig at jeg gleder meg til vår nye tid sammen når han slutter nesten helt å jobbe. Den glade følelsen gjør det til en god morgen.

I går droppet jeg gresk kurset. Jeg har vært på Hagelagsmøte to kvelder etter hverandre og det ble for mye for meg. Totalt ufattelig. For mye for meg. Jeg som klarer alt og som elsker å ha tusen baller i luften på en gang. Hvem er den nye meg? Jeg kan ikke forstå det og vet derfor ikke hvordan jeg skal porsjonerer ut mine få krefter. Jada, jeg vet det var for tøft å kjøre over Hardangervidda og så en uke i Stavanger. Men angrer ikke et sekund. Den turen har jeg med meg i mitt hjerte for resten av livet. Det var noe jeg hadde et intenst behov for å gjøre selv om kroppen protesterte. Sånn er det i hverdagen også Jeg har så lyst til å gjøre alt mulig men er fanget i en matt kropp.

Tiden er kommet for neste trinn i mitt nye liv. Jeg har planene klar for hvordan jeg skal få til dette. Hver dag er så verdifull. Jeg tar vare på hver eneste av dem og er blitt veldig flink til å være tilstede her og nå og bare nyte. Denne egenskapen skal jeg ta videre. Jeg ønsker mestringsfølelse for det jeg klarer å utføre ikke følelsen av tap og fortvilelse. Min fastlege har gitt meg noen redskap til hvordan jeg skal komme videre. De andre vet jeg hvor jeg skal finne og en del har jeg selv. Nå er tiden for å lage handlingsplan med delmål i prosjekt meg.

Det regner og er grått i dag. På fuglebrettet yrer det av liv men ellers ikke noen tegn til vinter og jul. Likevel har jeg en voksende førjulsglede og ser virkelig frem til desember og advent. Ingen er vel i tvil om at jeg elsker nisser og julepynt. Forvent bilder av mine kjære nisser fra 1.desember.

Hverdagen kommer tilbake

Dagene har vært så tøffe de siste uken og da blir det vanskelig å sette ord på hvordan jeg har det. Jeg har hatt nok med å klarer å holde meg flytende og ikke gi etter for fortvilelse og smerter. Nå begynner jeg endelig å få bedre dager med litt mindre smerter. Det føles som om hverdagen kommer på plass igjen og det er dem jeg savner mest når jeg er syk.

 

Jeg har som dere vet vært på sykehuset til innvendig kontroll og biopsier. Den gode nyheten fra den forferdelig vonde undersøkelsen er at det ikke er min tarmsykdom som har blusset opp igjen. For meg er dette veldig gode nyheter siden jeg er redd sykdommen skal spre seg til tykktarmen. Den er nå kun lokalisert til endetarm og burde være enklere å få kontroll på. Den dårlige nyheten er at de ikke vet hvorfor det er betennelse der inne og hvorfor jeg har så store smerter. Kirurgen skulle diskutere med legene som hadde operert meg og så skulle jeg høre fra dem igjen. Det er tre uker siden og jeg venter fremdeles. Har ikke tenkt å purre på dem for kirurger skjærer. Det er deres jobb. Og jeg tror ikke enda en operasjon er beste løsning akkurat nå. Jeg vet jeg må fjerne endetarmen en dag men utsetter det så lenge som mulig. Jeg har hatt seks store operasjoner på tre år og kropp og hjerne trenger en lang pause. Dessuten kan det bli enda mer sammenvoksinger om de skal skjære mer i meg. For ikke å snakke om arrdannelse nederst med smerter og fantomsmerter. 

Smerter kan jeg ta piller for å dempe. Et enda større problem er den totale utmattelsen jeg har enkelte dager. Det føles som om batteriet er helt tomt, både fysisk og psykisk. Jeg er totalt utmattet og orker knapt kle på meg selv. De dagene strever jeg forferdelig. Jeg kjemper mot med alt jeg har for jeg vil ikke ha det slik. Om natten sover jeg som en stein og likevel våkner jeg og føler meg helt utmattet. Som om jeg har vært på en sen fest og drukket og spist alt for mye. Grusomt!. Det gir seg utover som regel utover formiddagen men noen ganger går det bare over til en følelse av utbrenthet og totalt mangel på energi. I dag våknet jeg klokken 05:02 og følte meg uthvilt. Kanskje det snur nå? Håpet er der men skal til en del utredninger hos ulike spesialister fremover. Jeg gir ikke opp og kjemper meg videre på gresk kurs, gåturer, hagelag, shopping og hva det enn skulle være. For meg er det viktig å få nye impulser og positiv energi. Impulser som ikke innebærer utmattelse og en umenneskelig fysisk smerte. Men faktisk har jeg det veldig bra og lever livet hver dag med en intens glede og takknemlighet.

 

For en uke siden var det min fødselsdag og jeg fikk så mye oppmerksomhet og varme, gode hilsener. Rørende og gjennomtenkte gaver fra sønnene mine, datteren og svigersønnen, mannen og fra Sira. Det varmer og styrker og jeg suger til meg alt det positive jeg kan. I går var vi hos svigerforeldrene og spiste formiddagsmat. De nærmer seg 87 år men svigermor var i full gang med klesvask og sengeskift. Mannen og svigerfar dekket bord mens jeg slappet av. Svigerfar hadde kjøpt egne rundstykker uten linfrø til meg. Tenk at han husket det. Jeg samler på gleder!

 

 

Postpakke

Våkner tidlig og lytter til huset som var helt stille. Mannen har gått på jobb etter en uke fri og plutselig kjentes det veldig ensomt. Han kommer hjem om noen timer så det går nok bra, men synes litt synd på meg selv. Smertene river i magen og kvalmen bølger gjennom meg. Jeg orker ikke mer! Lysten til å synke ned og forsvinne er sterk Men det går jo ikke. Jeg ligger der i sengen og vet at jeg er nødt til å ta tak i dagen og reise meg.

Sånn var min morgen i dag. Jeg stavret meg ut på badet og skiftet på stomien. Har lyst å hyle høyt. Dette er ikke rettferdig! Jeg orker ikke å miste enda en dag til smertene! På vei mot kjøkkenet kjempet jeg mot fristelsen til å krype under dyna og prøve å glemme verden. Heldigvis. For der på kjøkken lå en postpakke med mitt navn. Jeg leste navnet til avsender og satt meg rett ned og gråt. Det var en demning som brast i en overveldende følelse av omsorg og godhet. Så fantastisk at jeg kan omgi meg med så mange nydelige venner som vil meg så vel. Følelsene fra kvelden i går sitter dypt i meg og nå denne gleden over at en nydelig varm dame fra Sira bryr seg så mye om meg at hun har sendt enda en gave og kort for å vise det. Tusen, tusen takk. Jeg har ikke ord for hvor mye det betyr for meg.

Postpakken inneholdt er kort skrevet med kjærlighet og et sett med håndkrem, fotkrem og bodyoil med mineraler fra Dødehavet. Lekkert. Nydelig lukt og for sensitiv hud som min. Bagen er perfekt for mine bandasjer når jeg er ute på tur så det ble en ekstra gave. Tusen takk, Åshild. Etter lunsj blir det SPA i huset i skogen og så på med en fin topp og smykke. Da er jeg klar til å ønske mannen velkommen hjem. Med myke hender og et lett hjerte.



Til alle mine venner som er der for meg. Hver eneste dag. Tusen, tusen takk.

 

 

 

En glad dag

Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg er frisk nok. Frisk nok til å sitte ved kjøkkenbordet å spise sammen med den kjære mannen min, frisk nok til å rusle rundt i hagen i skumringen, til å kose meg med oppvasken og til  å kunne dusje og stelle meg uten hjelp.

Sykehusbesøket på mandag vekket minnene over de åtte lange månedene jeg lå til seng i vinter. Jeg fylles av en enorm glede og takknemlighet for at jeg er frisk nok nå. At jeg våkner av smerter holder minnene klare og friske. Jeg må ta smertestillende, men en pille er nok, og etter en time eller to er jeg smertefri. I vinter måtte jeg få sprøyter med mye sterkere middel og hadde likevel vondt. Derfor er jeg glad.

Mannen er i full gang med hagerydding og diverse mens jeg venter i sengen på at krampene og smertene skal slippe taket. I kveld er det gresk kurs og etterpå skal jentene ut og spise. Jeg har ikke vært sammen med dem alle samlet på et år. Klarer jeg det så skal jeg bruke alle mine krefter på å få være med dem i kveld. Mannen kan kjøre meg til bussen og det er ikke langt å gå inne i Oslo. Virker pillene så er det mulig. Dette er utrolig viktig for meg for nå trenger jeg virkelig positive impulser til å holde meg flytende. Jeg er sta nok og jeg er glad nok til å klare det!