Alene hjemme med mange tanker

Våknet før sola tittet over åsen. Klokka var litt over 6 og huset var kaldt, mørkt og stille. Mannen hadde gått på jobb og litt brødsmuler lå igjen på kjøkkenbenken. Han har vært hjemme hver dag i to uker og jeg har blitt alt for godt vant til å våkne til hans glade smil når han vekker meg med varm kaffe.

Jeg våknet av en sår drøm som jeg ofte gjør når smertene starter før meg. Tok en Tramadol og la meg ned igjen. Det tar kun 20 min før den begynner å virke, men innen den tid hadde jeg vært tre ganger på do. Jeg luftet på soverommet og klargjorde til morgenstunden min før jeg brygget en kopp Nespresso kaffe. Klargjøringen er blitt et ritual nå og min lille kosestund. To digre puter legges i senga, iPhone, lillepc, mus, bok, briller, vannkaraffel og glass hentes fra stua. Lys og lamper i hver krok og Rogalandssendingen på radioen i hylla. Soverommet er det lyseste rommet så tidlig på våren. Da strømmer sollyset inn og gjør rommet lyst og varmt så jeg kryper under dyna og hviler mot de store putene. Ler sammen med programlederne på i Stavanger, nyter kaffen og tenker tilbake på den fine dagen i går.

Dette kortet kom som en overraskelse i posten i går. Kortet er vakkert, hjemmelaget og forteller et viktig budskap. For meg er det enda vakrere fordi jeg vet at noen bryr seg så mye om meg at de har laget dette til meg. Skrevet oppmuntrende ord med nydelig håndskrift, kjøpt en Kvikk Lunsj og sendt det til meg. Fordi hun bryr seg. Jeg føler meg glad, betydningsfull og rik. Setter utrolig pris på omtenksomheten, Kristin. Tusen takk.
Kortet har fått plass sammen med fuglene som vitner om vår, hjertetelysholderen, håpsteinen og en hvit engel. I bokhylla over står boken, på mobilen ligger bilder og hilsener og mailboks og innboks på laptopen er full av gode ord og hilsener. Alt dette har jeg fått av dere, kjære, kjære venner. Noen har jeg kun møtt via internett, noen er tidligere kollegaer som har blitt mine venner, noen har jeg møtt via felles interesser og vi ble venner, noen har vært mine gode venner hele mitt voksne liv, og noen er min både familie og venner.


Ligger i sengen og tenker på dette og mye annet mens jeg skriver dagens blogg Jeg tar pauser for å tørke noen tårer. Tårer av glede og varme fordi jeg vet at noen bryr seg om meg. Noen er glad i meg og vil meg vel. Jeg takker ydmykt og rørt for at dere er her.





Dagen i går med ble utnyttet maksimalt. Turen på isen,som min mann hadde tilrettelagt for meg, ble fantastisk. Vi var ute i over to timer og jeg gikk ganske langt utover før vi fant en solkrok. Jeg måtte legge meg og hvile litt etterpå men var raskt oppe igjen da han begynte å flytte sommerblomstene fra kjelleren til hageboden min. Jeg har radio, blondegardiner og stol der inne og koser meg skikkelig.
Jeg vet ikke hvordan det vil gå med betennelsen fremover. Uansett så har jeg hatt tre dager så lite smerter at jeg har dempet dem med piller. Disse dagene har minnet meg på hva jeg har i vente og på at jeg skal bli frisk. Ikke like bra i dag, men det kan lett gå godt, som min kreftsyke gode venn sier.

 

 

Er det ikke vakkert? Dette isdekte vannet er 1 mil langt

Nistemat, kaffe og sol



 

Mannen benyttet sjansen til å kjøre med sitt
lille radiostyrte helikopter mens jeg solte meg

Helikopteret kjørte ved en feil rett inn i dette
treet. Det er høyt! Men han klatret helt opp. 

Båtplassen vår venter på sommer og åpent vann



Båten min Trulte 3 er godt pakket inn

 

 

Takk for turen, mannen min :))))