Går jeg mot lysere tider?

Vi er på sommertid og dagene blir merkbart lenger for hver dag så ingen er i tvil om at vi går mot lysere tider. Men gjør jeg også det? Har betennelsen snudd? Det blir mange spørsmålstegn, men det er fordi jeg er så usikker. Grunnlaget for mine spørsmål er veldig spinkelt, men jeg klamrer meg til alle strå som en sulten flått.

Smertene har økt i styrke og intensitet hver dag i et par uker og på søndag ønsket jeg å bli lagt inn for å få et par timer smertelindring. I går morges våknet jeg med grusomme smerter. Akkurat som i drømmen. Men så skjedde det et eller annet der inne i tarmen. Tok en av de vanlige smertestillende med litt overlapping, fire piller totalt. Det var nok til å holde meg smertefri i hele går og i natt. Nå er det neste dag og jeg har kun tatt en pille, med samme resultat. Jeg har mine såre og vonde morgenkramper og baderomsbesøk, men det er normale smerter for meg som jeg bare må leve med.
Går jeg virkelig mot lysere og bedre tider, eller var det bare stille før stormen? Det har kun gått et døgn så litt tidlig å være sikker. Men venter med å ringe til sykehuslegen og fastlegen til jeg vet mer.

Påsken er over, men mannen har enda to dager fri. I dag skal påskepynten pakkes bort og kun noen gule potteplanter blir igjen av det gule. Mannen våkner før hanen galer og ved passende tid vekker han meg med en kopp kaffe og gir meg lillepcen. Behagelig måte å våkne på for meg. Nå ligger jeg i sengen og skriver som vanlig.
Soverommet er vegg i vegg med badet så da kan jeg være her en stund. Gjesterommet er for langt unna do så der kan jeg ikke oppholde meg. Grensen går ved godstolen. Den er åtte store løpeskritt fra baderomsdøra. Et handicap jeg har fått etter alle inngrep og operasjoner de har utført i nederste del av fordøyelsessystemet.

Ved sist undesøkelse ble funksjonaliteten testet med en trykkballong. Detaljer er ikke nødvendig her. Resultatet av testen var en spørrende lege som ikke kunne fatte hvordan jeg klarer meg. Sta som en bukk og umenneskelig streng mot meg selv med hva og når jeg spiser, tålmodig takle tarmkramper og ekstrem bruk av diverse stoppe/starte midler. Alt for å kunne ha litt kontroll med mine tømmetider. Prosessen tar flere timer av min dag, men slik har jeg kjempet hver dag i tre år for å unngå å få tarmen delt og lagt ut på magen igjen. Dette har også vært min motivasjon til å holde ut disse umenneskelige smertene og plagene jeg har hatt i fem måneder. Som jeg har fortalt så er jeg nå klar til å overgi meg. La dem rive ut alt som gjør vondt. Sengeliggende med morfin til lindring er ikke et verdig liv for meg. Jeg orker ikke mer, så nå gjør jeg hva som helst for å få livet mitt tilbake. I går fikk jeg et lite håp om at jeg ikke har kjempet forgjeves. Et håp om at jeg går mot lysere tider........