Et skritt frem og to tilbake

Og vips var jeg tilbake på samme sykehus og samme avdeling. Blir hilset velkommen av sykepleierne med et litt overrasket hei. Jeg er skikkelig lei meg og fortvilet over denne situasjonen. Føler jeg har kjempet meg gjennom 152 dager til ingen nytte og nå er tilbake der jeg startet i november. Var hos legen i går og ble sendt opp hit med drosje til Ahus. akuttmottak Der lå jeg i 6 timer for det var kaos der igjen. Det hopet seg opp meg pasienter og de flyttet dem rundt i en meningsløs sirkel. Jeg var innom tre rom og med korridorplass mellom hver gang. Men spennende å se så mye folk og høre så mange sykehistorier. Finnes ikke noe form for privatliv på akutten. Der deles høyde, vekt,personnummer, medikamentlister og symptomer med alle. Men de som jobber der en utrolig tilstede og vennlige. Min sykepleier fulgte meg hele dagen for hun hadde mellomvakt og jeg var en av hennes pasienter. En herlig ung dame. Herlig å smile og le så mye midt oppe i all smerten så jeg var heldig som fikk være hennes pasient.

Smertefri og litt sliten ble jeg kjørt av en ung flott portør gjennom korridorene og inn til sengeposten. Denne gang ble det tun B men korridorplass. Vi var fire pasienter på gangen i natt, men ingen snorket. Nytt siden november er ar de kan slå av taklyset mellom tunene som de kaller arbeidsstasjonene for hver gruppe. Toalett har de selvsagt ikke fått i korridoren så jeg har fått tildelt rom 2218 hvor jeg kunne snike meg inn og låne wc. De to damen der inne er veldig syke så jeg tok på lærstøvler og gikk helt ut til heisplatået. Det er det tre toalett med vask.
Jeg har fått nattbord også og på gulvet i kroken bak meg er det kontakt så jeg får ladet mobil og pc. Nattbordet må flyttes hver gang en seng skal lirkes forbi meg, men også det ordner seg. Føles nesten som en dugnad der alle er med og gjør sitt beste for å få ting til å fungere. Og jeg elsker dugnader så dette er ikke noe problem.

Fordelen med å ligge på gangen er at jeg får med meg alt som skjer. Så nysgjerrig som jeg er passer det perfekt. Ulempen er at sykepleierne vandrer i gangen hele natten på vei fra et rom til et annet. Søvnen ble derfor ganske oppstykket men jeg ligger jo i sengen hele dagen og kan slumre så mye jeg vil. Å våkne til sykepleiernes glade småprat når de kommer på jobb er en glede. De utstråler en herlig positiv glede som smitter over på pasientene. Fredagen er en ekstra fin dag for dem med fredagkos til morgenmøte og felleslunsj senere så da kvitrer de ekstra.

Dette er det jeg konsentrer meg om nå. Hvordan jeg har det akkurat nå og hvor godt det smakte med loff og syltetøy til frokost. Tarmen er lammet igjen av sterke medisiner så da benytter jeg muligheten. Videre er det smertelindring som er viktig i dag. Jeg må passe på å gi beskjed i riktig tid så jeg får morfinen tidsnok. Ikke for sent så smerten har satt seg fast og ikke for tidlig så jeg blir susete.
Hva som skal skje med meg videre vet jeg ikke og klarer ikke tenke på enda. Det er et kaos av følelser om kvalme, tømming smerte, vond drikke, stomi, bedøvelse oppkast operasjon og medisiner. Legevisitten har ikke gått enda så jeg vet ikke noe om hva de planlegger. Jeg prøver å være tilstede her og nå og så ta utfordringene etter hvert. Men i dag passer det fint at det er så mye bråk og bevegelse her i korridoren så jeg ikke får tid til å tenke. Da klarer jeg å beholde kontrollen.