Fra høyt oppe er det langt ned

Det vet jeg med høydeskrekk og det fikk jeg kjenne på i går kveld. Har pustet så lett og vært litt overglad for nå så jeg slutten på smertene. Mannen min var med i legevisitten i går så vi er to som hørte hva han sa. Jeg skulle opereres i to omganger de skulle bare diskutere detaljer på møtet og så skulle jeg få beskjed. Da var klokken mellom 10 og 11 et sted. Da kvelden kom hadde jeg fremdeles ikke fått beskjed og ingen visste noe. Jeg hadde holdt meg på rommet så jeg var på plass om legen kom. I sengen ved siden lå den nyopererte damen Hun var så uvel. Svimmel, kvalm, kaldsvett, smerter i mage og rygg. Det buldret og braket i stomiposen hennes og hun hadde det helt elendig. Fullstendig normalt første dag etter operasjon men det gikk opp for meg hva jeg selv snart skal gjennom. Så tenkte jeg på stomiposen som skal hende der og dingle på maven resten av livet og fikk panikk. Reiste meg opp og skyndte meg å finne en stille krok av korridoren nede så jeg kunne ringe min mann. Han er sliten! Og å trøste en livredd, hysterisk dame via telefon er ikke lett. Stakkars mannen min. Han er så god. Og jeg har rast så langt ned og må finne en vei opp igjen.

I går var mannen på besøk og jeg tok på fintøy så vi kunne gå en tur. Solen varmet, ikke smerter og mannen kunne jeg klemme på så ofte jeg ville. Mette mou var også innom en liten tur. Kun et par minutt, men jammen fikk vi tid til mange, gode klemmer i løpet av den lille stunden. I dag får jeg ikke besøk så må finne andre måter å klatre oppover på.

Dette ble en rar dag. Jeg kommer tilbake og skriver mer. Nå må jeg ut og gå en tur. Godt nytt :)

Del 2

Måtte avslutte skrivingen å gå en tur. Det ble for tungt for meg og et kaos. Natten hadde som vanlig vært tung. Sov fem gode og rolige timer, men fra klokken 4 var det smerter og vondt. Jeg hentet meg en kopp kaffe i sekstiden. Der ute møtte jeg mannen jeg har snakket en del med de siste dagene Han bor ikke så langt fra oss så vi hadde mye felles skogsprat. I dag satt han så glad fordi han endelig skulle operere i morgen etter å ha ventet i 3 dager. Han ble taus da jeg fortalte om mine 14 dager her og smertene døgnet rundt.
God frokost , morgendusj og nitimen. Jeg var begynt på veien oppover igjen og lå fredelig og fint i sengen min og skrev på bloggen. Plutselig kom legevisitten. Samme lege som de siste to dagene. Han skulle riste min doktor i kragen fordi han ikke hadde satt meg opp til operasjon denne uken og enda mer fordi jeg ikke hadde fått beskjed. Så sa han at jeg fra nå av ikke kunne få sprøyter mer enn hver 6.time for det er så sterkt stoff. Jeg forklarte at nå fikk jeg hver fjerde time og da hadde jeg ofte krøpet rundt i en time eller to, med smerter som er uutholdelige. Du kan ikke mente at jeg skal klare meg enda to timer uten at dere har noe annet smertestillende å tilby meg. Hvordan skal jeg klare det, spurte jeg. Det får du finne ut av selv, fikk jeg til svar. Så gikk han til neste pasient.
Jeg fikk helt panikk!!!! Hvordan kunne han snakke slik til meg og hvordan kunne han behandle meg slik. Han lukket ikke døra etter seg så han kan ha hørt eller sett at jeg hulkgråt. Eller en pleier har satt han på plass. Uansett hva det var så kom han inn og ba om unnskyldning. Jeg har ingen forutsetning til å forstå hvordan du har det, sa han. Kan disse orden være usagt? Jeg beklager så mye. Vi har satt deg opp til operasjon på fredag. Og du skal selvsagt få all hjelp du trenger til å dempe smertene. Jeg var for opprørt til å svare så bare nikket og ristet på hodet mens tåren silte. Han så bildet på bloggen og spurte om det var mitt mål i dag og om jeg nå kom til å skrive om den fæle legen som behandlet meg så dårlig.
Han forlot rommet og jeg gikk inn på badet og hulket meg ferdig. Vasket ansiktet og gikk inn igjen. Damen i nabosenga ropte: kom hit og sitt på sengekanten hos meg. Så holdt hun godt om meg og lot meg gråte som et lite barn i armene hennes Hun holdt meg godt i hendene og ba meg fortelle hva legen sa Hun hadde bare fått med seg at jeg ikke fikk smertestillende. Damen er nyoperert og så har hun så mye å gi meg. Fantastisk. Jeg ble stående og prate ved sengen hennes en god stund. Da kom legen inn igjen og sa det var endringer angående operasjonen."Vi opererer deg i morgen. Vi har omrokkert på prioriteringslista så da blir det i morgen, så sant det ikke ramler inn en haug med akutt tilfeller".
Jeg fant morgenkåpa og gikk en tur ut i solen. På gangen møtte jeg mannen med kaffen. Han skulle hjem og operasjonen utsatt fordi de ikke hadde  tid til ham likevel Heldigvis har jeg ikke kreft sa ham og tok bagen sin og gikk. Jeg sa ikke noe om hvem som hadde fått hans plass.

Dagen før

Jeg skal opererer i morgen! I morgen! Er ingen overdrivelse å si at jeg er litt i følelsesmessig kaos nå.
Det tar mye krefter med slike svingninger mellom høyt opp og langt ned. Jeg føler meg både tom og ekstatisk på samme tid.
Skal faste fra midnatt. Magen skal ikke tømmes men jeg får ekstra med mildt avførende middel.Så i dag kan jeg spise som jeg vil. Før kvelden skal jeg drikke 4 bokser næringsdrikke preOp. Det er som en veldig søt sitronsaft.I morgen får jeg to bokser av samme sort
Anestesisykepleier har vært her og satt veneflon i håndleddet og to stomipleiere har vært og målt og merket av på magen hvor de skal ta tarmen ut. Nå har jeg en sort sirkel der jeg i morgen har en stomi.
Jeg blir nok ikke kjørt opp til operasjonsavdelingen før et godt stykke ut på dagen så usikker på om jeg blir vekket klokken 6 i morgen for dusj,hårvask, barbering, sengeskift, og støttestrømper. Det finner jeg ut i morgen. I kveld går jeg kanskje på do for siste gang og tanken skremmer meg. Men alternativet finnes ikke. Jeg vil ut i livet igjen.