Jeg er tilbake

Har ikke skrevet noe siden torsdag. Det er et uttrykk som sier noen om at en skal være frisk for å være på sykehus. Det stemmer beklageligvis. Dette er dag 11 på Ahus i denne omgang og jeg har hat en ny lege i visitten nesten hver dag. De satte meg på høydosekortison og mente det holdt så de ikke behøvde ha meg som Case på møtet på onsdag. Det møtet ble forresten forskjøvet fordi det kom noen høye herrer her. Støre? Denne kuren skulle jeg ta før operasjon. Fire leger var enige om det. Da den kuren hadde null effekt ble de litt rådville og kontaktet min lege. Etter 8 dager hadde han fremdeles ikke hatt tid til å se meg pga. overtid og stort arbeidspress vet jeg nå. Han visste at jeg ville unngå stomi og operasjon for enhver pris så han ga dem et utvalg av medisiner som de skulle diskuterer med meg om jeg mente jeg kunne ha nytte av til de hadde fått diskutert meg tverrfaglig Ikke visste han at de allerede hadde diskutert tilfellet meg og ikke visste han at de ikke kom til å diskutere med meg.

Legevisitten torsdag var den samme som dagen før. Han skulle bare snakke med en Nayoby et eller annet og så komme tilbake til meg. Hadde snakket med denne legen før så han stolte jeg på. Holdt meg på rommet så jeg var klar om legen skulle komme. Monica kom på besøk, midt i Bachelorskrivingen. Fremdeles på rommet mitt. Plutselig kom en sykepleier på gangen  med en nydelig bukett blomster. Hadde de bare vært til meg, tenkte jeg, før jeg husket at det ikke er lov med blomster på denne avdelingen. Men blomstene var av silke og de var til meg. Blomstene var fra Sissel og Sylvelin og kortet leste jeg gjennom et slør av tårer. Vi gikk ned så jeg kunne kjøpe en vase eller noe til blomstene. Der nede sa jeg hadet til Monica og fikk en god klem. De samler jeg på for de er viktige for meg. Oppe på rommet igjen var alt som før men vasen var helt feil så jeg tok blomstene med ned og byttet til en perfekt potte. Blomstene er virkelig fine og pynter nattbordet mitt. Bilder på FB.

Tilbake på rommet lå en haug med piller. Noen av dem var de samme jeg hadde brukt hjemme etter jeg ble utskrevet i januar. Og en Lyrica. ( mot nervesmerter) Jeg ringte i snora men innen de kom var jeg gått over i et nesten hysterisk status Hele bunnen falt ut. Jeg falt og falt og falt og trodde ikke jeg skulle få puste. Og legene var gått hjem. To pleiere forklarte meg hva som stod i papirene. Jeg nektet! Jeg nektet å ta disse pillene før jeg hadde snakket med min lege. Begynte jeg på antibiotika måtte begge kurene fullføres. Entocort rektalveske har jeg fått i 12 uker siden november. Lyrica var jeg enig med legen min om at ikke hadde effekt. Jeg nektet og kveldsansvarlig sykepleier tok dem ut i full fart. Handling kan si mer enn ord. Tilbake var mine vanlige piller som jeg skulle ta om kvelden

Hadde de gitt meg opp? Skulle jeg tilbake til de samme medisinene som vi vet ikke virket? Bak ryggen min uten et ord.? Var det ingen som kunne hjelpe meg. Jeg ble slått helt ut. Totalt uten forsvarsverk. Da pleieren gikk igjen etter å ha hørt triader av usammenhengende panikksetninger begynte jeg å gråte. Jeg gråt og hulket så tungt at jeg trodde jeg skulle miste kontrollen fullstendig. Begynne å hyle og kaste ting Jeg var helt i oppløsning. Jeg har ikke ord som kan forklare hvor tungt jeg hadde det. Derfor ingen blogg og litt stille på fb.

I går hadde jeg en lang og god samtale med min lege. Jeg bare gråter når jeg skal snakke om meg selv så vi hadde en plan om at mannen min skulle overta hele kontrollen og ha møte med legen og kanskje til og med pasientombudet. Det var ikke nødvendig Han hjelp meg å holde roen. Vi snakket lenge og rolig. Han hadde tårer i øyene flere ganger da jeg fortalte om hvordan jeg har det Jeg har nok krøpet litt under huden på ham og kverner rundt i hodet hans mer enn han ønsker for han vil så gjerne hjelpe meg. Jeg får to typer antibiotika tre ganger daglig i tillegg til smertestillende piller og sprøyter. Dette for å roe ned tarmen litt før operasjon. Han vil opererer meg i to omganger. En snart med stomi og en senere. Det er vondt, veldig vondt men jeg får livet mitt tilbake! Jeg orker ikke tenke på dem. Ikke i dag.

 

 

 

 

I dag skinner solen og det er Monica sin dag. Gratulerer med dagen kjære vennen min. Takk for at du er der for meg, snille deg.