Sånn går nå dagene

Med meg som tilskuer. Jeg ønsker så inderlig å være en aktiv part i mitt eget liv. Men den ene dagen etter den andre går uten at jeg får deltatt slik jeg ønsker. Hver dag gir meg mange gleder og fine aktiviteter som jeg koser meg med. Men jeg bruker flere timer av dagen i til sengs. Enten under dyna om morgenen til langt ut på formiddagen, eller hvilende oppå senga med et pledd over meg.
Jeg skulle vært ute på lange turer, jobbet i hagen, vært på formiddagstreff, greskkurs, kjørt turer og reist til Stavanger. Jeg skulle vært der ute.

April i  fjor kjørte jeg lillebilen helt til Stavanger. Det var en fin tur med mange innlagte langpauser. Å ha bilen der de 10 dagene gjorde det mye enklere for meg å bevege meg mellom alle dem jeg skulle besøke og enklere å ta pauser trodde jeg. Når jeg tenker tilbake på alt jeg fikk utført de dagene så tenker jeg at det er så frisk jeg skal bli igjen. Men jeg husker også at jeg lå i sengen på gjesterommet hos Sissel i timevis hver morgen. Jeg satte vekkerklokken på kl 05.00 så jeg skulle få mest ut av dagen. Fire, fem timer senere begynte krampene og dorundene å gi seg og jeg kunne kjøre til frokost hos tanten min.

Jeg tok alt for lite hensyn til meg selv de dagene. Jeg prøvde å dele meg i mange biter å være mest mulig sammen med alle mine kjære der borte. Helst hver dag og flere ganger om dagen. Sønnene, venner, tante, broren min, mer venner, mer tante, onkel, sønnens samboer, tanteunger, lille Thea, mer sønner, selskap, gode venninnesamtaler, kafebesøk, lunsj, middag, frokost, savnet mannen, kirkegårdene, gamle tomter, minner, vonde minner, godeminner, Prada, mer med sønnene, mer, mer og mer. Jeg glemte å sette av tid til meg og min tarm og ble så sliten at jeg vurderte å be mannen min komme og hente meg og bilen.

Selvsagt lærte jeg mye de dagene. Lærte hvor viktig det er å lytte til meg selv og hva kroppen sier. Innså at jeg aldri vil bli helt frisk igjen og må lære meg å leve med mitt handicap. Utover sommeren og høsten ble jeg mye flinkere til å gjøre det som var best for meg. Jeg ryddet litt i gamle skuffer og skap. Både i huset, mentalt og blant venner. Men i september begynte smertene å tarmen å øke. Litt mer hver dag til jeg ble akutt innlagt i november, hjem med kur til over jul så nye tre uker på Ahus. Hjem med fem kurer og hvile og her ligger jeg delvis enda, mens dagene går.

Nå er klokken snart ti og jeg har vært våken i tre timer. Ligger i sengen med lillepc og kaffe, vann og bok på nattbordet. Mannen spiste frokost uten meg i dag og nå er han ute på tur. Jeg orker ikke enda for da starter smertene fortere. Akkurat nå vil jeg bare nyte å være smertefri uten piller. Når tarmen begynner å jobbe og fylles kommer smertene. Og de øker og øker utover dagen. Om natten hviler tarmen og da har jeg det fint. Er jeg veldig stille så hviler den litt til............

??????...........jeg ringer legen !!!!!!!

Del 2

Og det gjorde jeg. En blid stemme tok imot mitt navn og fødselsdato og så skjer alt fort. Lurer derfor om mitt navn er merket med VIP, OBS, Masete el.l ? De tar uansett alltid direkte kontakt med legen med en gang og slik behandling kan ikke alle pasientene få. Jeg fikk en ekstra hastetime rett etter deres lusj. Mannen var med og etter kort konsultasjon loste hun oss inn på et behandlingsrom. Der fikk jeg en sprøyte med lang nål øverst på rumpeskalken. Denne skulle hjelpe mot spasmer og motilitetvansker i tarmen Måtte vente 15 min på effekt og det fikk jeg. Jeg rapte som en gammel sjøulk da tynntarmen slappet av og ble kvalm og rødmusset i ansiktet. Men smerten var like sterk så absolutt ikke medisin for meg.

Vi diskuterte en del alle tre. Eller jeg hulket ut noen ord og mannen snakket. Legen gikk for å skrive resepter til meg og en sykepleier kom og satt to nye sprøyter i hofta. En for kvalme og en morfinsprøyte for smertene. Legen skal også skrive henvisning til en indremedisiner med Crohn's som spesialfelt.
Nå nyter jeg livet! Den smertestillende sprøyten demper både smerte, angst og fortvilelse. Den varer helt til i kveld, men da har jeg fått nye piller som skal dempe smerten helt. Jeg skal ikke ha smerter i perioder for da får jeg bare enda mer smerter. Så å holde ut slik jeg gjorde i går er helt feil Men da hadde jeg ikke sterke nok piller som kunne hjelpe. Det har jeg nå.

 
Jeg er psykisk sliten så har fått piller mot UTRO / nedstemthet. Du leste rett. Så nå blir det spennende å se hva som skjer. Kanskje de bare virker ute eller når jeg ror? Kanskje hun skrev det med vilje så jeg skulle le litt. Hun vet hvor vanskelig det blir for meg å svelge den pillen.
Fungerer ikke dette mens jeg venter på time hos indremedisineren vil hun legge meg inn akutt og det ønsker jeg ikke. Nå vil jeg på riktig avdeling og få riktig medisin.
Mannen hentet sitt nye 86 cm store lekehelikopter på posten så her hjemme er det glede og smil. Jeg er uten smerte og har det fint. Kan det bli bedre da?