Noen dager er det ålreit

Og noen dager er det slett ikke ålreit. Våknet i dag og det var en slik ikke ålreit dag. Huset er tomt og kaldt og jeg har hatt en vond drøm. Ikke smerter, men bare helt ikke ålreit. Laget meg kaffe og åpnet lillepcen for å lese nyheter. 26.februar står det på vg.no. Dagen min pappa døde 55 år gammel i 1986. Lager meg enda en kopp Nespresso. På radioen spilles minnerik musikk. Legger kabal på pcen og kjenner at jeg egentlig bare vil sove videre og våkne når alt er ålreit. Men så enkelt er ikke livet. Åpner Facebook og ønsker en svigernevøen til lykke med dagen. En melding i innboksen leses og plutselig blir dagen helt ålreit. Tankene gikk raskt over i et lyst og fint spor av de få vennlige ordene som minner meg på hva jeg har i vente. En liten dytt til å velge gleden, velge å gjøre dagen fin.
Sola er fremme og lyser opp huset. Nitimen spiller glad musikk og om få timer kommer mannen hjem. Dagen skal brukes med omhu for den er helt ålreit.

Smertene har begynt og slippe, taket men kan nok ikke trappe ned på alle de sterke pillene enda. Når smertene ikke opptar hele dagen min får jeg tid til å kjenne etter hvor forferdelig sliten jeg er. Sliten av å være pasient, sliten av smerter, sliten av alle pillene, sliten av å våkne hver natt for å ta flere piller, sliten av å ikke kunne være der for mannen min. Sliten.
Nå går jeg inn i en ny fase av sykdommen. Denne fasen gjør vondt men er et av de viktigste stegene på vei opp og ut. Så nå er det tiden til å samle på gode stunder, gode minner og gleder i alle fasonger.