Hjemme

Et ord som betyr så mye. For meg er det der jeg hører til hvor jeg kan slappe helt av og bare være. Når hjemme er sammen med en så fantastisk mann, som ikke vet det beste han kan gjøre for meg, da er livet godt.

Jeg gikk ut av sykehusdøren som ny og glad dame i går. Jeg var kledd i finstas og gikk stolt ned på apoteket hvor jeg satt i kø på en benkerad sammen med fem andre. Det putret i posen en gang mens jeg satt der. Det gjorde meg ingenting!. Enda en terskel er passert og jeg smilte av glede En mann smilte til meg. Sikkert fordi jeg så både flott og glad ut. Jeg smilte tilbake og kjente at nå begynner resten av mitt liv. Stolt trippet jeg inn til blomsterbutikken før jeg gikk opp på rommet igjen for å hente tingene mine. Jeg kan ikke bære mer enn melkekartong på flere uker så mannen kom helt opp og hentet meg og tingene mine. Det var lunsjtid og kun to sykepleiere var i korridoren De enset meg ikke, slik de ikke gjør med noen som forlater avdelingen. En måned på rom 2218 var over og jeg gikk glad og lettet ut døren.

Bilturen hjem gikk greit. Det er mye telehiv i veiene her ute så merket hver dump i magen. Hjemme registrerte jeg at huset var skinnende rent og ryddig i hvert eneste rom. Blomster visste han at jeg hadde med meg. Jeg gikk rett inn i den rene sengen og sovnet.
Resten av dagen fikk jeg hjelp til dusj, servert mat, tatt med på oppdagelsesferd og bare dullet med. Jeg nøt hvert minutt. Vårt kjære koselige hjem, freden og den gode energien so omfavnet meg. Følte jeg mistet kilovis av bekymring, redsel, nedverdigelse, panikk, ensomhet og smerte for hvert minutt. Enda er det mange lag som skal bort men det forsvinner. Restene vaskes bort i bølgene på Skiathos i juni.

Natten gikk fint helt til kl. 04:00. Uvant å sove i en flat seng så slet med å finne en god stilling. Kan sove mer og mer på siden så det kommer seg. Får forferdelig sterke piller og de tuller med drømmene mine når jeg sover. Kunne skrevet krimbok om drømmen i natt, men jeg glemmer den  heller. Smertene startet klokken 4 og pillen jeg tok hjalp ikke mye. Jeg sov litt i minuttbolker før jeg våknet helt klokken 7. Smertene rev og slet men jeg var så konsentrert om å lytte og ta inn følelsene at jeg ikke orket tenke på dem. Solen skinte forsiktig inn vinduet, fuglene kvitret i et stort kor, mannen sov rolig ved siden av meg og huset var helt stille. Det var sterkt! En bølge av lykke så sterk at jeg nesten ikke klarte ta alt inn til meg. Jeg er ydmykt takknemlig for at jeg får oppleve slike stunder.

 

 

Dagen har startet, frokost spist, pillene virker og mannen dratt for å handle. Jeg er hjemme i Huset i skogen. Hjemme der jeg hører til. Nå skal jeg nyte å kjenne kreftene komme tilbake mer og mer for hver dag.

Posedamen

Jeg vil lage en egen side med hvordan jeg takler dagene med stomi. Noen synes det er forferdelig ekkelt og vil helst ikke høre eller lese om det. De skal få slippe å lese noe her i min blogg. Andre av mine venner ønsker å vite alt om hvordan min nye hverdag er og jeg ønsker å dele med dere samtidig som det hjelper meg å rydde tankene på veien videre. Klikk da på overskriften og du kommer til en ny side som jeg oppdaterer daglig en stund.