Posefyll og glede

Det har vært tøffe dager siden jeg skrev i bloggen sist. Jeg har hatt smerter så lenge. Så intense, grusomme og evigvarende smerter. Da jeg etter operasjonen opplevde like intense smerter slo de meg helt ut. Disse smertene er operasjonssmerter og sitter i såret. Men min kropp og hjerne gikk i panikkforsvar fra dag en. Livredd for at de ikke skulle tro meg og gi meg nok smertestillende klarte jeg omtrent ikke tenke på annet enn smerter og piller. Jeg ble ikke trodd og jeg fikk ikke de smertestillende jeg skulle selv om det står svart på hvitt fra de fem operasjonene i 2009/2010. Det har vært helt forferdelig. Så forferdelig at det er vondt å skrive om det.

Ved hvert vaktskift ventet jeg i spenning på hvem som skulle ha mitt rom. Etter 9 uker her kjenner jeg nå pleierne veldig godt og trodde de kjente meg også. Men det gjør de fleste ikke. Jeg er kun en av mange pasienter og det er naturlig. Alt etter hvem som hadde mitt rom og hvem som hadde medisinansvar visste jeg hvordan mine neste 8 timer ville bli. Det er feil! Slik skal det ikke være. Nettene har vært vanskeligst. Da er rommet svart, tankene tunge og smertene mye større. Hver natt siden operasjonen har det vært "feil" pleier på jobb. Den ene natten ble hun sint og sa "Du får ikke noe annet av meg. Vil du ha denne sprøyten eller ikke?" Jeg hadde smerter i taket så måtte bare si ok selv om jeg visste at den ville fjerne smertene men også stoppe magen min. Intramuskulært betyr at sprøyten settes med en lang nål dypt i muskelen. Ofte låret. Da lokaliserer de hvor muskelen er og finner et godt sted å stikke. Hun fjern et buksen min og stakk. Jeg hylte! De tre nettene etterpå har hun vært så ydmyk og grei Men det var etter jeg sa fra til ansvarspleier neste dag. Hun er så dyktig og så skjønn. Hva kan grunnen være? Mange. Men jeg velger å ikke bruke mer tid om dette her nå. Forteller det bare som et eksempel på hvor mye den enkelte pleieren betyr.
15 pleiere på jobb og 5 pasienter i dagene rundt 1.mai. Da får vi ekstra stell og omsorg tenkte vi. Nabodamen og meg. Ikke en eneste gang kom de uten at vi trakk i snoren. Har jobbet på sykehus i mange år selv så forstår, men vet at jeg ville vært en mye bedre pleier nå. Så utrolig sårbar og svak man er i en pasientseng på et stort sykehus.

Operasjonen gikk,som dere vet, bra. Det var tre kirurger med under hele operasjonen. Operasjonen forgikk i den største operasjonssalen som kunne romme 4 leger og 5 sykepleiere og alle instumentene. Den ene kirurgen var og snakket med meg i går for å fortelle hva de har gjort der inne og hvorfor den greie operasjonen ble så stor og langvarig. Det var lag på ag med sammenvoksinger fra sist operasjon. Først prøvde de en time med kikkhullsmetode siden hovedkirurgen er ekspert på dette. Men så måtte de gi opp og snittet meg fra over navlen og ned til hårfeste. Alle tarmene måtte ut og de åpnet lag forlag av der det var sammenvokst. Så kuttet de et stykke av tarmen som var dårligst og hadde store tegn til liten blodgjennomstrømning. Endetarmen med skjøtene fra sist operasjon ble så sydd igjen på toppen og lagt på plass. Deretter tok de et friskt stykke av tykktarmen min og trakk gjennom en åpning i huden og laget en stomi og klipset såret langs navlen sammen med ca 30 klips.
Magen føles som den er kjørt over med en lastebil. Gjentatte ganger. Men det er jammen ikke rart.  I følge kirurgen var det heller ikke rart jeg hadde hatt så store smerter.

Gleden nå er at de har funnet smertestillende som ikke stopper magen og som jeg kan ta som piller. Det er sterke saker men fungerer. Store mengder Paracet pluss tre ulike opiater daglig, en pose på magen som har begynt å fylles og jeg kan reise hjem. Går alt bra i natt så drar jeg midt på dagen i morgen Da er det dag 26!!!!  Kan dere høre at jeg smiler?